SPALTIST Ola Buxrud

High school-lærere i USA hadde muligheter vi norske lærere er fratatt ved lov

Det er merkelig å tenke på at en lærer i den kalde krigens USA faktisk hadde langt større frihet til å avgjøre selv, etter egne kriterier, hva han ville legge vekt på i karaktersettingen, enn vi har i Norge i dag.

Mange lærere kjenner den Pulitzer-vinnende forfatteren Frank McCourt for bøkene «Angela’s Ashes» og «’Tis».

Litt mindre kjent er at han var i mange år lærer på high school i New York. Han var svært populær, vellykket og respektert. Han summerer opp dette livet i den fabelaktige boken «Teacher Man».

I dag skal vi se på det McCourt sier om å sette karakterer. Det er nemlig noe pussig ved det, sett fra vår tid. Eller er det vår tid det er noe pussig med?

Ola Buxrud

er familiemann, ved-entusiast og lektor i videregående skole i Oslo. På Utdanningsnytt skriver han primært om videregående opplæring.

Oppmøte og aktiv deltakelse

«I’ll tell you how I arrive at a grade», sier McCourt, «First, how was your attendance?»

Altså: Oppmøte. Dette er for McCourt det aller viktigste. Hvordan kan du ha lært noe om du ikke engang har vært i timen?

Som alle norske lærere vet: «Fravær» er vi forbudt ved lov å legge vekt på ved karaktersetting. 10 eller 100 prosent oppmøte skal ikke spille noen rolle, så lenge eleven har «dokumentert» fraværet, og det finnes et ørlite «vurderingsgrunnlag». Loven hindrer oss i å gjøre det McCourt mener er viktigst.

«Second, did you participate?»

Innsats. Samme som første punkt. Dette har vi ikke lov å ta hensyn til når vi setter karakter. Med et pussig unntak for gymlærerne blant oss, denne heldige gruppen.

Vurdering, refleksjon og drømmer

«Third, did you comment on the work of your classmates?»

Frank McCourt ser altså elever relativt til hverandre. og han ber dem vurdere andres arbeid offentlig. I Norge er dette en farlig strategi. Å be elever kritisere andre elevers arbeid, for åpen klasse? Her lukter det mobbeanklager og 9A-sak lang vei.

«Fourth, can you reflect on this experience?»

I boken "Teacher Man" skildrer Frank McCourt sine mange år som lærer fram til 1987.

Dette kan vi kanskje ta hensyn til, men vurdering av eget arbeid er knappest noe vi kan la være bestemmende for en karakter. Klagenemnda vil godte seg.

«Fifth, did you just sit there and dream? If you did, give yourself credit».

Dette er det mest interessante. McCourt viser her at han har full frihet til å legge vekt på det han selv mener er viktig når han setter karakter. Han bruker det også som et middel i undervisningen. «Dream»!

Forbudte kriterier

Gjennomgående for disse punktene er noe svært viktig: Alle bygger opp under elevens plikt til å være til stede, delta, bidra til klassens læring, kort sagt opptre slik vi ønsker at elever skal opptre. Det er konsekvent, og rasjonelt. Alt dette er vi norske lærere forhindret fra å gjøre ved lov. Hvorfor?

Det er ikke meningen å si at alt McCourt gjorde var bra. Men det er merkelig å tenke på at en lærer i den kalde krigens USA faktisk hadde langt større frihet til å avgjøre selv, etter egne kriterier, hva han ville legge vekt på i karaktersettingen, enn vi har i Norge i dag.

I Norge i 2026 har vi i sammenligning svært liten frihet. Listen over hva vi ikke har lov å ta hensyn til, er lang. Og uansett hva og hvordan vi vurderer, kan eleven alltid klage.

Lykke til med vurderingsarbeidet utover høsten. Men tenk av og til på Frank McCourt og hans vidunderlige frihet.

Les også: Når karakterene slutter å bety det samme