Barns skapende erfaringer kan ikke avgjøres av foreldres lommebok
Debatt: Skjermtiden blant barn går ned. Det er bra. Men tiden som frigjøres, fylles ikke likt for alle.
Skal barn få erfaringer som bygger konsentrasjon, mestring og fellesskap, må det skapes bedre rammer for samarbeid mellom skolen og kunstnere.
Den nye den nye Ung i Oslo undersøkelsen viser at skjermtiden blant barn i Oslo går ned. Blant barn på 10 til 12 år har andelen som bruker mer enn tre timer på skjerm etter skoletid, falt fra 46 til 31 prosent på fem år.
Det er gode nyheter. Da kan tiden gå til det barn trenger: søvn, hvile, fysisk aktivitet, lek, sosialt samvær, tid ute og lesing.
Men barn trenger også aktiviteter der de får brukt mer av seg selv. Når mennesker synger, spiller, danser, tegner, skriver eller lager noe sammen, brukes kropp, sanser, følelser og oppmerksomhet på samme tid. Forskere har beskrevet femti mulige positive mekanismer for hvordan kunstneriske aktiviteter virker på oss.
Men tallene viser også noe ubehagelig. Nedgangen er ulikt fordelt. I Oslo ser vi en tydelig sosial forskjell: I flere østlige bydeler bruker nesten 40 prosent av barna mer enn tre timer på skjerm etter skoletid. Dette omtales som et nytt klasseskille.
Men svaret kan ikke være foreldreråd alene. For skjermtid handler også om hva barn har å gå til. Noen barn har ettermiddager fylt av idrett, korps, dans, teater, kulturskole, fritidsklubb og foreldre som legger til rette. Andre barn har færre slike muligheter.
En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at deltakelse i kulturaktiviteter handler om kostnader, foreldrebetaling, transport, dugnad, lokaler og støtteordninger. Når kultur blir noe familier må kjøpe, planlegge og frakte barn til, blir deltakelse ulikt fordelt.
Derfor må vi bruke den arenaen som når alle: skolen.
Fagfolk har foreslått nasjonale livsstilsråd for konsentrasjon og oppmerksomhet. Vi har allerede nasjonale råd for fysisk aktivitet, og fysisk aktivitet er lagt inn i skolen. Når noe vurderes som viktig nok, lager vi felles råd og bygger det inn i fellesskapets institusjoner.
Vi bør gjøre det samme med skapende og estetiske aktiviteter.
En ny studie i British Journal of Psychology viser dette mer konkret. Forskerne sammenlignet barn, unge og voksne med og uten formell opplæring i musikkinstrument. De som hadde fått slik opplæring, hadde færre oppmerksomhetsglipp i oppgaver som krevde konsentrasjon.
Når et barn lærer et instrument, øver barnet samtidig på å lytte, vente, følge rytme, lese tegn, oppdage feil og prøve igjen. I en tid der mange er bekymret for barn og unges konsentrasjon, kan vi ikke overse at kunstnerisk øving også er oppmerksomhetsøving.
Det samme skjer når barn danser, tegner, skriver, synger, improviserer eller står på en scene. De øver på å bli værende i noe som tar tid. De må prøve, justere og tåle at det ikke lykkes med en gang.
Dette er ikke et argument for at kunstnere skal erstatte lærere. Mange lærere arbeider allerede med barns språk, kropp, uttrykk, samarbeid, følelser og fantasi. Problemet er at skolen ofte får for lite tid, for få ressurser og for svake strukturer til å gjøre skapende arbeid til en reell del av alle barns skolehverdag.
Skolen trenger ikke flere løse prosjekter som lærere må bære alene. Den trenger rammer, koordinering og samarbeid mellom lærere, skoleledere, kunstnere, kulturskoler og lokale kunstmiljøer.
Riksrevisjonen slo nylig fast at urovekkende mange elever går ut av grunnskolen med svake ferdigheter i lesing, skriving og regning. De mener det er kritikkverdig at norsk skole ikke har utrustet flere elever med gode grunnleggende ferdigheter, til tross for mange år med satsing. Da er det forståelig at svaret ofte blir mer trykk på basisfagene. Men vi bør også spørre hva slags skolehverdag som faktisk bygger utholdenhet, språk, oppmerksomhet og tro på egen læring.
LES: Vi fryktar skrubbsår – og let elevane våre drukne i algoritmar
Dette er også økonomi. Det dyreste vi gjør, er å vente til barn faller utenfor før vi handler. Utenforskap, psykiske plager, svakt skolemiljø og manglende mestring koster dyrt. Likevel ser vi ofte kunst og kultur som noe som kan kuttes når budsjettene blir trange. Det er kortsiktig.
Nå må vi stille spørsmålet på nytt: Hva trenger barn for framtiden sin?
Vi trenger barn som kan lese, regne og bruke teknologi. Vi trenger også barn som kan konsentrere seg over tid, lytte, sanse, skape, samarbeide, tåle motstand og forestille seg at verden kan være annerledes enn den er.
Vi har allerede Den kulturelle skolesekken, kulturskoler og profesjonelle kunstmiljøer over hele landet. Men tilbudene er ofte korte, sårbare eller avhengige av lokale prioriteringer. Skal skapende erfaringer bli en reell del av barns oppvekst, må ambisjonen være større.
Nasjonale råd for barns tid bør følges av nasjonale rammer for skapende skoleliv. Alle skoler bør ha tilgang til samarbeid med kunst og kulturmiljøer. Praktiske og estetiske fag bør styrkes, og kunstneriske arbeidsformer bør brukes i arbeidet med konsentrasjon, fellesskap, mestring og læring.
Nå må vi finne plass til kunstnerne. Sammen med lærerne.
