Overgangen til læretiden avhenger ofte av læreres arbeid bak kulissene

– Vi lurer på om systemet delvis fungerer takket være ildsjeler, sier Evi Schmid, professor ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning ved OsloMet.

Sammen med førsteamanuensis Stine Solberg og forsker Silje Andresen har hun undersøkt hvordan yrkesfaglærere oppfatter og håndterer ansvaret for elevenes overgang fra skole til læreplass.

Studien bygger på intervjuer med 37 yrkesfaglærere ved 15 videregående skoler i Oslo og Akershus. Lærerne kommer fra el-energi og ekom, helsefagarbeider og salg og reiseliv.

Forskningen inngår i prosjektet School4Work.

– Yrkesfaglæreres tilrettelegging i overgangen fra skole til arbeidsliv. Prosjektet ledes av Evi Schmid og er finansiert av Norges forskningsråd.

Forskerne har blant annet gått gjennom hvilke føringer som finnes for lærernes ansvar. Vg2 skal forberede og kvalifisere elevene best mulig for læretiden, men det er langt mindre klart hvor langt lærerens ansvar strekker seg når eleven faktisk skal finne en læreplass.

Noen elever finner læreplass på egen hånd, mens andre trenger betydelig mer støtte fra læreren. For mange elever er det rett og slett ikke nok å få vite hvordan de skal skrive en søknad og hvor de kan søke. De trenger langt tettere oppfølging.

 Strekker seg langt for elevene

Solberg forteller at noe av det tydeligste i intervjuene var hvor sterkt personlig ansvar mange av lærerne føler for at elevene skal lykkes med overgangen til læretid.

– Det kan være krevende. Lærerne må hele tiden gjøre avveininger. De vil at elevene skal få læreplass, men samtidig må de ivareta kvaliteten i yrket, sier Solberg.

Forskningsartikkelen viser at lærerne særlig balanserer mellom to hensyn. På den ene siden ønsker de å hjelpe elevene så langt de kan. På den andre siden skal elevene lære å ta ansvar selv. Flere av lærerne er opptatt av at for mye hjelp kan gjøre elevene mindre selvstendige.

– Det er ikke alltid lett å avgjøre hvor mye støtte man skal gi. Bedriftene verdsetter jo initiativ og elever som er fremme i skoene. For mye lærerstøtte kan også bli et problem, sier Solberg.

Lærerne møter også elever som kan bli oppfattet som mindre attraktive for lærebedriftene. Da kan det være vanskelig å vite hvor mye læreren skal kjempe for at eleven skal få en sjanse. Solberg beskriver vurderingen læreren kan stå overfor:

– Hvordan kan de vite om dette er en som modnes og vokser inn i rollen sin og får til læretiden?

Solberg forteller at lærerne har sett nettopp dette skje: Elever de var usikre på, har senere utviklet seg og blitt dyktige fagarbeidere.

– De kan møte dem igjen senere og se hvor flinke de er blitt, og hvor godt de har vokst inn i rollen.

I intervjuene forteller lærerne om en rekke oppgaver som ikke nødvendigvis er synlige utenfra. De kontakter bedrifter og opplæringskontor, bruker egne nettverk, følger opp arbeidsgivere og forsøker å åpne dører for elever som sliter med å få læreplass.

– Jeg jobber litt bak kulissene bak der, sier en av lærerne i studien.

En annen forteller om hvordan læreren selv har oppsøkt eller ringt kommuner når en elev ikke har fått læreplass, og spurt hvorfor eleven ikke ble valgt.

– Jeg må kjempe litt for den eleven, sier læreren.

 Kjørt til intervju

Noen går enda lenger. Lærere forteller at de har kjørt særlig sjenerte elever til intervju hos mulig lærebedrift, ventet på dem utenfor eller blitt med dem inn. En lærer forteller også at hen nærmest blir en «selger» når hen ringer potensielle lærebedrifter.

Det kan bli en omfattende jobb. En av lærerne beskriver tidsbruken slik:

– Jeg bruker langt utover det jeg får betalt for, for å si det sånn.

Og arbeidet stopper ikke nødvendigvis når skoleåret er slutt. En lærer forteller at dersom en elev fortsatt står uten lærekontrakt når sommerferien begynner, vil hen holde kontakten gjennom sommeren og fortsette å støtte eleven.

Av forskningsartikkelen får et frem at mange lærere følger opp elever utenfor arbeidstid, også i sommerferien.

Det er nettopp dette «usynlige arbeidet» forskerne ønsker å få fram. Lærerne kan legge ned en betydelig innsats for å få eleven fra skolen og over i lære, selv om de ikke selv har noen læreplass å tilby.

 – Da er jeg systemet

Samtidig er det uklart hvor lærernes ansvar slutter. Lærerne kan støtte elevene i jakten på læreplass, men det er lærebedriftene som avgjør hvem de vil ta inn.

En av lærerne beskriver denne motsetningen slik:

– Jeg føler meg ansvarliggjort for både læreplasser og utplasseringer, men samtidig så er det jo egentlig ikke mitt ansvar, for det er jo ikke jeg som søker. Jeg kan jo ikke søke for dem, ikke sant.

Læreren fortsetter:

– Så så det er jo en litt sånn … bismak i at det ikke er et system for det, fordi da er det jeg som er systemet og det vet jeg ikke om jeg er så komfortabel med, å være den som er ansvarlig for at 16 elever skal få lærekontrakt hvert år. Det syns jeg er urimelig, siden jeg ikke har noen lærekontrakter å gi bort, ikke sant.

Schmid og Solberg mener dette illustrerer et grunnleggende problem: Det finnes forventninger om at lærerne skal forberede og støtte elevene på veien mot læreplass, men det er langt mindre tydelig hvor ansvaret deres slutter dersom en elev ikke får plass.

– Det er nettopp dette som gjør ansvar til et interessant begrep. I overganger er det ofte uklart hvem som egentlig har ansvaret, sier Schmid.

Hun peker på at mange aktører er involvert i overgangen fra skole til lære. Lærerne forholder seg blant annet til bedrifter, opplæringskontor og rådgivere, samtidig som fylkeskommunen har et ansvar når eleven står uten læreplass.

Men at ansvaret formelt flyttes videre, løser ikke nødvendigvis problemet i praksis.

– Det holder ikke bare å si at nå er det fylkeskommunens ansvar. Lærerne skal ha sommerferie, men hva skjer da med eleven? Er det noen som faktisk tar over og kontakter lærebedrifter? sier Schmid.

Solberg mener uklarheten kan gjøre oppfølgingen svært personavhengig. Noen lærere strekker seg langt og bruker både tid og egne kontakter for å hjelpe elevene, mens andre kan forstå ansvaret sitt annerledes.

– Det er en forsiktig konklusjon fra oss at dette kan bli veldig avhengig av den enkelte lærer. Det er krevende for læreren, men det kan også bety at elevene får ulik oppfølging, sier Solberg.

 Avhengig av lærerens nettverk

Forskerne fant at lærerne hadde svært ulike nettverk å spille på. Noen hadde et omfattende kontaktnett fra tidligere arbeid i bransjen og kunne ta direkte kontakt med tidligere kolleger eller andre de kjente når en elev trengte læreplass.

– Noen kan rett og slett ringe en tidligere kollega eller en venn i bransjen og spørre: «Kan du ta ham?» Men vi kan jo ikke basere systemet på at alle lærere skal ha et enormt nettverk, sier Solberg.

Det betyr ikke at forskerne ønsker å regulere lærernes arbeid i detalj. Da de presenterte funnene for skoleledere, kom det også fram en bekymring for at for mange systemer og faste strukturer kunne gå på bekostning av lærernes engasjement og handlingsrom.

Schmid mener derfor at utfordringen er å finne en balanse: Skolene må ta vare på lærernes engasjement, samtidig som elevenes muligheter ikke bør være avhengige av hvilken lærer de tilfeldigvis får.

– Vi ønsker ikke tiltak på skolenivå som tar bort dette engasjementet. Men institusjonelt kan vi heller ikke være avhengige av at enkeltpersoner tar hele ansvaret, sier Schmid.

Det er bedriftene som kjenner elevene – men det er læreren som setter karakteren

«Med et glimt i øyet»: Yrkesfaglærerne som nøkkelen til elevenes suksess