Advarer mot et todelt utdanningssystem i ny bok

Press på kommuneøkonomien og krav om effektivisering kan føre til et mer todelt utdanningssystem, mener historiker Ola Innset.

Han er en av bidragsyterne i boka «For rikt for hvem?», som tar et kritisk oppgjør med virkelighetsbeskrivelsen og løsningsforslagene i Martin Bech Holtes bestselger «Landet som ble for rikt».

Holte anbefaler norske politikere å lære av velferdsreformene Sverige gjennomførte på 1990- og 2000-tallet. Skattelettelser og innstramminger i velferdsordningene trekkes fram som viktige virkemidler for å øke sysselsettingen og redusere utenforskapet.

Forfatterne av «For rikt for hvem?» mener Holtes framstilling av offentlig sektor, velferdsstaten og svensk reformpolitikk er mangelfull. Boka er redigert av den svenske samfunnsøkonomen og forfatteren Ali Esbati og har bidrag fra åtte fagpersoner i tillegg til Esbati selv.

Forfatterne bak den nye boka mener Holte bidrar til et bilde av en offentlig sektor preget av sløsing og lav produktivitet, i motsetning til en effektiv og verdiskapende privat sektor.

– Jeg har aldri lest en bok der jeg har skrevet så mange sinte kommentarer til i margen, sa Esbati under et arrangement på Harlem Bar i Oslo.

Advarer mot et todelt utdanningssystem

Historiker Ola Innset drøfter i sitt kapittel hvordan krav om effektivisering kan påvirke offentlige velferdstjenester.

Han beskriver blandingsøkonomien som en kombinasjon av demokratisk styring og sosial utjevning på den ene siden og kapitalismens effektivitet og innovasjonskraft på den andre.

Når behovene innen helse, omsorg og utdanning øker, mener Innset at samfunnet står overfor et valg: Enten må veksten finansieres i fellesskap, eller så vil flere tjenester bli overlatt til private aktører og den enkeltes økonomi.

Han mener en slik utvikling allerede er synlig i helsevesenet gjennom framveksten av private helseforsikringer, og advarer om at det samme kan skje i utdanningssektoren:

«Jo dårligere den norske skolen blir av underbemanning og kutt, jo større blir risikoen for at det presser seg fram privatskoler – for de som har råd til det. Vi står foran en framtid hvor de velstående kjøper seg gode tjenester, mens resten av oss sitter igjen med de råtnende restene av velferdsstaten.»

Innset peker på at effektivisering i arbeidsintensive tjenester ofte innebærer at færre ansatte skal utføre de samme oppgavene. Det kan etter hans syn svekke kvaliteten.

Han kritiserer også en anbefaling fra KS om å vri kommunenes ressursbruk fra utdanning til eldreomsorg:

«Jeg er enig i at vi skal ta vare på eldre, men dette må sies å være en ganske utrolig prioritering for et hvilket som helst land. Sannheten er at vi ikke behøver å velge mellom de gamle og de unge.»

Innset avviser også premisset om at en større andel av arbeidskraften ikke kan brukes i offentlig sektor. Han mener redusert ressursbruk i deler av privat sektor kan gi rom for å styrke velferdstjenestene.

Les også: Advarer mot skolekutt på 15 milliarder: – Ikke bærekraftig

Kritiserer de svenske reformene

Ali Esbati retter særlig oppmerksomheten mot Sverige, som først strammet inn velferdsordningene etter den økonomiske krisen på 1990-tallet og deretter under Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering fra 2006 til 2014.

– At grepene presenteres som forbilledlige løsninger andre bør følge, blir for enkelt, sier Esbati.

Han trekker blant annet fram endringene i sykelønnsordningen. Mens Norge har full kompensasjon ved sykdom opp til en fastsatt inntektsgrense, har Sverige hatt en lavere kompensasjonsgrad siden begynnelsen av 1990-tallet.

Esbati mener innstrammingene har svekket sikkerhetsnettet for langtidsledige, syke og uføre.

– Reformene ble den gang presentert som tiltak som skulle skape dynamikk i arbeidsmarkedet ved at det skulle lønne seg mer å jobbe. Men det å nekte folk ytelser hvis de blir syke eller uføre, har verken ført til færre langtidsledige eller at flere er blitt inkludert i arbeidsmarkedet, sa Esbati.

Da reformene senere ble evaluert av den svenske Riksrevisjonen, var konklusjonen ifølge Esbati at ulike regjeringer hadde gitt et «ufullstendig og delvis forskjønnet bilde av reformene».

Han mener svekkede velferdsordninger gjør enkelte mer avhengige av familie, partnere og frivillige organisasjoner.

– Slike problemer finnes også i Norge, men i Sverige er problemene forsterket. Svekkelsen av sikkerhetsnettet har endret selve samfunnskontrakten og følelsen av tilhørighet, noe som gir både politiske og sosiale konsekvenser, påpekte han.

Esbati mener denne utviklingen også kan bidra til å forklare rekrutteringen av barn til kriminelle miljøer og omfanget av skytevåpenvold i Sverige.

«Det som konkret framstår som «svenske tilstander» er en systematisk svekkelse av den skandinaviske velferdsmodellen. Det er uthulede sosiale sikkerhetsnett, økende økonomiske forskjeller og politisk og byråkratisk press mot det felles solidariske ansvaret for alles velferd og frihet,» skriver Esbati.

Forsvarer offentlig sektor

SSB-økonomene Erling Holmøy og Olav Slettebø undersøker i sitt kapittel hvordan politiske beslutninger påvirker samfunnsøkonomien og velferdsstaten.

De argumenterer for at velferdsstaten ikke bare beskytter innbyggerne mot sykdom og arbeidsledighet, men også mot konsekvensene av egne feilvurderinger eller manglende muligheter til å forsikre seg privat.

«Norge topper OECDs liste over andel offentlig sysselsatte. Men når hørte du sist noe positivt om det?», spør de.

Holmøy og Slettebø understreker at det finnes sløsing og ufornuftig pengebruk i offentlig sektor. Samtidig mener de at framstillingen av offentlig sektor som ineffektiv og stadig voksende er misvisende:

«Dette bildet av Norge generelt, og offentlig sektor spesielt, er en misvisende og svartmalt karikatur.»

De viser blant annet til uttalelsen fra tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen da han gikk til PR-byrået First House. Han sa at han gikk fra å «bruke store verdier til å skulle være med å skape dem». Forfatterne mener uttalelsen bygger på et feilaktig skille mellom offentlig og privat verdiskaping.

De argumenterer for at begrunnelsen for den norske velferdsstaten fortsatt står sterkt. Flere eldre og økte utgifter til blant annet beredskap, kriminalitetsbekjempelse og forsvar vil kreve mer offentlig ressursbruk.

Skattetrykket i fastlandsøkonomien har gått noe ned de siste 30 årene. Forfatterne mener det finnes rom for omprioriteringer, men skriver at en videreføring av dagens velferdsstat neppe er forenlig med store lettelser i det samlede skattetrykket.

Les også: Barn og unge taper kampen om ressursene

Vil få flere unge i arbeid og utdanning

Nye Nav-tall viser at 110.000 personer mellom 20 og 29 år står utenfor arbeid og utdanning. Ved utgangen av 2025 var tallet 4.000 lavere enn året før.

Regjeringen har gjennom Ungdomsløftet satt som mål å få 30.000 flere unge i arbeid innen 2030. Tiltakene omfatter arbeidserfaring, oppfølging og opplæring.

LO-økonom Asle Olsen skriver i boka at norsk økonomi ikke er i krise, men at husholdninger og kommuner er under press:

«Norsk økonomi er ikke i krise. Fastlandsøkonomien vokser, sysselsettingen er høy og statsfinansene er solide. Men alt er ikke bra. Mange husholdninger opplever et press og kommunene sliter med å finansiere grunnleggende tjenester. Problemene skyldes ikke statlig sløsing, men manglende omfordeling mellom dem som har mest og minst,» mener han.