Skikkethetsvurdering som en naturlig del av barnehagelærerutdanningen
Debatt: Skikkethetsvurdering handler ikke bare om å avdekke uegnede studenter, men om å utvikle profesjonelt ansvar gjennom hele utdanningen.
Skikkethetsvurdering er en lovpålagt del av barnehagelærerutdanningen. Etter universitets- og høyskoleloven § 12-3 skal alle studenter vurderes fortløpende gjennom hele studieløpet. Formålet er å avdekke om en student kan utgjøre en mulig fare for barn eller andre som studenten møter i praksis eller framtidig yrkesutøvelse.
De fleste studenter møter skikkethetsvurdering gjennom informasjon om lovverk, vurderingskriterier og prosedyrer ved studiestart. Selv om denne informasjonen er viktig, kan den bidra til at skikkethetsvurdering oppfattes som noe som ligger ved siden av den ordinære utdanningen. Studentene lærer hva ordningen er, men ikke nødvendigvis hvorfor den er en del av profesjonsutdanningen.
Ved Høgskolen i Østfold arbeider vi med å utvikle progresjonsbaserte undervisningsopplegg om skikkethetsvurdering tilpasset ulike profesjonsutdanninger. Utgangspunktet er at skikkethetsvurdering ikke bør fremstå som noe som kommer i tillegg til profesjonsutdanningen, men som en integrert del av den. Målet er å synliggjøre sammenhengen mellom skikkethetsvurdering og de profesjonelle kvalitetene utdanningene søker å utvikle.
Som et første pilotprosjekt utviklet og gjennomførte vi et undervisningsopplegg om skikkethetsvurdering på alle tre studieår i barnehagelærerutdanningen. Barnehagelærerutdanningen ble valgt fordi yrket stiller store krav til relasjonskompetanse, omsorgsevne, etisk refleksjon og profesjonelt skjønn, samtidig som nyutdannede barnehagelærere relativt raskt kan få ansvar som pedagogiske ledere. Opplegget er utviklet og gjennomføres i samarbeid mellom ansatte ved barnehagelærerutdanningen og skikkethetsansvarlig.
Profesjonelt skjønn og praktisk klokskap
Profesjonsutøvelse handler om mer enn kunnskap og ferdigheter. Barnehagelærere må også kunne foreta gode vurderinger i situasjoner der ulike hensyn må balanseres mot hverandre. Dette kan belyses gjennom Aristoteles' skille mellom episteme, techne og fronesis. Mens episteme viser til teoretisk kunnskap og techne til praktiske ferdigheter, handler fronesis om praktisk klokskap og dømmekraft i konkrete situasjoner (Aristoteles, 1953; Hovdenak og Wiese, 2017). For framtidige barnehagelærere er alle tre formene for kunnskap nødvendige.
Mange av kvalitetene som vektlegges i skikkethetsvurderingen kan forstås i lys av denne praktiske klokskapen. Omsorgsevne, relasjonskompetanse, selvinnsikt, ansvarlighet og evnen til å ta imot veiledning er ikke bare vurderingskriterier i forskriften, men også sentrale sider ved profesjonell yrkesutøvelse. Slik sett kan skikkethetsvurdering forstås som nært knyttet til profesjonsetikken og fungere som en inngang til samtaler om profesjonelt ansvar, profesjonelle grenser og profesjonelt skjønn.
Tre år med skikkethetsvurdering
På første studieår var målet å legge grunnlaget for studentenes forståelse av skikkethetsvurdering og profesjonelt ansvar. Studentene fikk informasjon om skikkethetsvurdering ved studiestart i tråd med forskriftens krav, samt ved det første praksisseminaret. Undervisningsopplegget ble gjennomført senere i studieåret, etter studentenes første praksisperiode. Dermed hadde de egne erfaringer fra møte med barn, foresatte, ansatte og profesjonsrollen som utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Målet var ikke at studentene allerede på første studieår skulle utvikle en fullstendig forståelse av skikkethetsvurderingens plass i profesjonen, men å starte en utviklingsprosess som skulle videreføres gjennom resten av utdanningen.
Undervisningen tok utgangspunkt i spørsmålet om hva som kjennetegner en person som er skikket til å arbeide med barn og unge. Deretter arbeidet studentene med formålet med skikkethetsvurdering, den todelte ordningen med løpende og særskilt skikkethetsvurdering, samt de nasjonale vurderingskriteriene. Gjennom diskusjonsoppgaver og casearbeid reflekterte studentene over hva kriteriene kunne bety i en barnehagekontekst, og hvordan spørsmål om omsorg, relasjoner, rolleforståelse og ansvar kom til uttrykk i profesjonsutøvelsen. Slik ble regelverket brukt ikke bare som informasjon, men også som et utgangspunkt for refleksjon over det profesjonelle ansvaret studentene utdannet seg til å forvalte.
På andre studieår ble skikkethetsvurdering koblet til pedagogisk ledelse, selvledelse, profesjonsetikk og profesjonelt skjønn. Utgangspunktet var at barnehagelærere ikke bare skal lede barn og pedagogiske aktiviteter, men også seg selv og sine egne handlinger. Studentene arbeidet derfor med spørsmål knyttet til verdibasert ledelse, kritisk selvrefleksjon og profesjonelt ansvar. Gjennom diskusjoner om barnehagens verdigrunnlag og lærerprofesjonens etiske plattform ble de utfordret til å reflektere over hvordan egne verdier, holdninger og handlinger påvirker yrkesutøvelsen.
I denne delen av opplegget ble også Aristoteles' begreper episteme, techne og fronesis introdusert. Målet var å synliggjøre at profesjonsutøvelse krever mer enn både teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Barnehagelærere må også kunne utøve skjønn i situasjoner der ulike hensyn må balanseres mot hverandre. Gjennom casearbeid og refleksjon over profesjonsetiske dilemmaer fikk studentene anledning til å utforske hvordan slik praktisk klokskap utvikles i møte med konkrete utfordringer.
På tredje studieår sto profesjonelle dilemmaer, profesjonelt skjønn og framtidig veilederansvar i sentrum. Studentene arbeidet med omfattende caseoppgaver inspirert av situasjoner som kan oppstå både i praksisfeltet og i profesjonsutdanningen. Casene presenterte ikke ferdige svar, men utfordret studentene til å begrunne egne vurderinger og reflektere over hvordan bekymringer bør forstås, følges opp og eventuelt vurderes i lys av skikkethetsregelverket.
Et sentralt trekk ved opplegget var at casene utviklet seg over tid. Studentene fikk gradvis tilgang til ny informasjon og måtte fortløpende vurdere hvordan dette påvirket deres forståelse av situasjonen. På denne måten ble det synliggjort at skikkethetsvurdering sjelden handler om enkeltstående hendelser, men om mønstre, utvikling over tid, studentens respons på veiledning og evnen til refleksjon og endring. Casene utfordret studentene til å balansere hensynet til studenten opp mot hensynet til barn, foresatte, kollegaer og profesjonens samfunnsoppdrag.
Samtidig ble studentene invitert til å reflektere over rollen som framtidige praksisveiledere og pedagogiske ledere. Som nyutdannede kan mange relativt raskt få ansvar for både veiledning av studenter og oppfølging av medarbeidere i barnehagen. Hvordan bør man møte en student som vekker bekymring? Når er støtte og veiledning tilstrekkelig, og når bør bekymringer løftes videre? Gjennom slike diskusjoner fikk studentene anledning til å utforske den praktiske klokskapen som profesjonen krever, og hvordan profesjonelt skjønn utvikles i møte med komplekse situasjoner der ulike hensyn må veies mot hverandre.
Fra studentperspektiv til profesjonsansvar
Et viktig utgangspunkt for undervisningsopplegget er at skikkethetsvurdering består av både løpende og særskilt skikkethetsvurdering. Mens den særskilte skikkethetsvurderingen omfatter studenter det er reist begrunnet tvil om, gjelder den løpende skikkethetsvurderingen alle studenter gjennom hele utdanningen. Når skikkethetsvurdering integreres i undervisningen, synes forholdet mellom de to delene av ordningen å bli mer synlig og lettere å forstå for studentene.
Observasjoner fra undervisningen og tilbakemeldinger i studentevalueringene tyder på at mange studenter tidlig i studieløpet først og fremst oppfatter skikkethetsvurdering som noe man bør unngå å bli involvert i. Oppmerksomheten rettes ofte mot hvilke konsekvenser en tvilsmelding kan få, og hvordan man kan unngå å havne i en skikkethetssak. Dette er naturlige spørsmål for studenter som fortsatt er i ferd med å orientere seg i profesjonsrollen. Samtidig kan et slikt perspektiv bidra til at skikkethetsvurdering forstås som et kontrollsystem rettet mot enkeltstudenter, snarere enn som en integrert del av profesjonsutdanningen.
Tilbakemeldinger fra studentevalueringene tyder samtidig på at studentenes forståelse utvikler seg gjennom studieløpet. Allerede på andre studieår ser vi tegn til at oppmerksomheten gradvis flyttes fra konsekvensene for studenten til spørsmål om profesjonelt ansvar og yrkesutøvelse. Denne utviklingen blir særlig tydelig på tredje studieår, der diskusjonene ofte preges av refleksjoner rundt barnas behov, profesjonens ansvar og hvilke konsekvenser manglende dømmekraft, rolleforståelse eller ansvarstaking kan få for andre mennesker. Flere studenter peker på at det å melde bekymring ikke nødvendigvis handler om å sanksjonere studenter, men om å sikre at utfordringer identifiseres tidlig nok til at studenten kan få støtte, veiledning og mulighet til utvikling.
Denne utviklingen kan forstås i lys av Aristoteles' begrep om fronesis. Mens mange studenter innledningsvis søker tydelige regler og grenser for hva som er riktig og galt, utfordrer undervisningen dem gradvis til å arbeide med situasjoner der svarene sjelden er entydige. Gjennom arbeid med profesjonsetiske dilemmaer, spørsmål om ledelse og komplekse caser blir studentene stilt overfor situasjoner der ulike hensyn må veies opp mot hverandre. Hensynet til studenten må balanseres mot hensynet til barna, foresatte, kollegaer og profesjonens samfunnsoppdrag. I slike situasjoner er det ikke tilstrekkelig med teoretisk kunnskap eller praktiske ferdigheter alene. Det kreves også dømmekraft og praktisk klokskap.
Samtidig ser det ut til at studentenes forståelse av skikkethetsvurdering gradvis endrer karakter. Fra å bli oppfattet som en ordning som først og fremst skal identifisere problemer, forstås den i økende grad som et verktøy for utvikling, ansvarliggjøring og oppfølging. Dette innebærer ikke at studentene blir mindre opptatt av studentrettigheter eller betydningen av støtte og tilrettelegging. Det som synes å endre seg, er forståelsen av hvordan disse hensynene må balanseres mot hensynet til barna og det profesjonelle ansvaret som følger med rollen som barnehagelærer. Når skikkethetsvurdering knyttes til profesjonsetikk, ledelse, praksiserfaringer og profesjonelt skjønn gjennom studieløpet, ser den også ut til å bli forstått som en naturlig del av profesjonsutdanningen snarere enn som en ordning på siden av den.
Avslutning
Skikkethetsvurdering vil alltid være en viktig del av barnehagelærerutdanningens samfunnsoppdrag. Det viktigste arbeidet skjer gjennom den løpende skikkethetsvurderingen som foregår hver dag i utdanningen og praksisopplæringen, der lærerutdannere og praksisveiledere synliggjør sammenhengen mellom profesjonsetikk, ansvar og profesjonelt skjønn.
Erfaringene fra undervisningsopplegget som er presentert her, tyder på at skikkethetsvurdering også kan fungere som en pedagogisk ressurs i arbeidet med profesjonsdanning. Når temaet integreres i undervisningen gjennom hele studieløpet, kan det bidra til at skikkethetsvurdering forstås som en naturlig del av profesjonsutdanningen og det ansvaret framtidige barnehagelærere skal forvalte.
Litteraturliste
Aristoteles. 1953. Den nikomakiske etikk. Oversatt av J. A. K. Thomson. BPenguin Books.
Stenersen Hovdenak, S. & Wiese, E. (2017). Fronesis: veien til profesjonell lærerutdanning? Uniped, 40(2), 170–184. https://doi.org/10.18261/issn.1893-8981-2017-02-06
