Uenige sammen – et slitesterkt demokrati som levende praksis
Debatt: Uenighet er ikke et problem som må unngås, men en forutsetning for et levende demokrati.
Publisert
Sist oppdatert
Tidligere i sommer kunne vi lese i norske medier at dersom læreren stiller spørsmål om et tema det er knyttet stor uenighet til – som Gaza eller innvandring – er det stor sannsynlighet for at det blir helt stille i klasserommet. Samtidig viser en rapport fra NTNU at elever i videregående skole mangler både grunnleggende kunnskap om og interesse for demokratiet.
Rapporten, som er bestilt av regjeringen, viser at en fjerdedel av elevene er «demokratisk frakoblet». De ser på politikk som noe politikere holder på med og ikke noe de selv kan delta i eller påvirke. Funnene i både denne og tidligere undersøkelser viser at norske elever tenker at demokrati først og fremst handler om å stemme ved valg, og dermed undervurderer betydningen av andre demokratiske institusjoner og praksiser. Ikke minst undervurderer de betydningen av aktiv deltakelse fra innbyggerne i de lange periodene mellom valg, altså i hverdagslivet.
Den ubehagelige uenigheten
Fritt Ords store befolkningsundersøkelse «Uro under en stabil overflate» kom i mai. Den viser at mange unge vegrer seg for å uttrykke egne meninger i frykt for negative reaksjoner fra medelever og venner. De opplever uenighet som noe sterkt ubehagelig, noe de helst vil unngå. Derfor blir det taust i norske klasserom når kontroversielle spørsmål tas opp. Elevene er redde for å si noe feil eller å bli «stemplet» på grunn av meningene sine. NTNU-rapporten underbygger denne tendensen: En av fire elever synes det ubehagelig å ytre seg om kontroversielle temaer som innvandring, religion og kjønnsidentitet. Nærmere 40 prosent tar sjelden eller aldri opp kontroversielle temaer i klasserommet.
Vi lever som kjent i en tid der autoritære krefter og holdninger vinner frem mange steder i verden, og der polarisering og algoritmestyrt informasjon bidrar til å innskrenke meningsrom og svekke demokratiske verdier. Selv i Norge, som ofte er å finne på toppen av oversikter over verdens mest demokratiske land, kan vi ikke ta demokratiet for gitt.
Trenden med å se på meningsmotstandere som fiender, er en skummel utvikling. Å være uenig er selve kjernen i demokratiet. Vi må lære oss å være uenige sammen, det vil si uten at vårt demokratiske fellesskap ødelegges.
Et unikt samarbeid
Vi er enige med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i at det å lytte til andres meninger og takle uenighet er en viktig kompetanse både på skolen, i arbeidslivet og samfunnslivet. Samtidig vet vi fra NTNU-rapporten og tidligere undersøkelser at lærerne savner gode verktøy for å trene elevene i meningsmangfold og demokratiske ferdigheter. Et helt nytt og ganske unikt samarbeid mellom Nobels Fredssenter og OsloMet har som målsetning å bidra med nettopp det. Prosjektet er en særegen kobling mellom praksisfelt og forskning der et nytt undervisningsopplegg om demokrati og uenighet utvikles, tas i bruk og evalueres fortløpende av forskere gjennom hele prosjektperioden.
I august ruller Nobels Fredssenter ut undervisningsopplegget «Uenige sammen» til ungdomsskoler over hele landet. Opplegget er basert på dialogtrening: Gjennom strukturerte øvelser får elevene erfaring med å være uenige uten at det utvikler seg til konflikt. De lærer at uenighet ikke er et problem som må unngås, men en forutsetning for et levende demokrati. Forskere fra OsloMet følger undervisningen for å undersøke effekten av den. Målet er å få innsikt i hva slags undervisning som faktisk styrker elevenes demokratiske kompetanse og dermed bidrar til et mer slitesterkt demokrati, der flere unge opplever at de har en stemme og tør å bruke den.
Demokratiet må brukes
Et slitesterkt demokrati er også navnet på en femårig satsing ved OsloMet. I tillegg til å utforske hvordan demokratiet kan styrkes handler satsingen mye om å løfte kunnskapsinstitusjoners betydning som del av samfunnets motstandskraft. Her er tanken at demokratiet er en levende praksis som styrker seg gjennom bruk. Et slitesterkt demokrati handler ikke om å unngå konflikt, men om å bygge institusjoner og møteplasser som tåler friksjon og hverdagsbruk.
I regjeringens nasjonale strategi for ytringsberedskap som kom i fjor understrekes behovet for å bygge «uenighetsfellesskap». Skal dette skape reell endring, er dialog og uenighet noe vi alle må øve på. Det begynner i klasserommet – og det må begynne tidlig. Demokratiet vårt trenger ikke mindre uenighet – det trenger flere som vet hvordan uenighet skal håndteres.
