Professor: PISA-frykt har for stor makt i skolen

Debatten om skolen har skutt fart etter at de siste PISA-resultatene ble lagt fram. Politikere, forskere og lærerorganisasjoner diskuterer nå årsakene til utviklingen og hvilke tiltak som bør settes inn.

En som over tid har forsket på OECD og PISA-undersøkelsenes innflytelse på global og nasjonal utdanningspolitikk, er den danske professoren Christian Ydesen.

Ydesen ble i 2025 invitert til å holde den såkalte Helga Eng-forelesningen ved Universitetet i Oslo. Der så han blant annet på den historiske utviklingen i utdanningssektoren globalt og på de komplekse strukturene som påvirker alt fra de store strukturene, til den enkelte lærer og elev.

På spørsmål om hvorfor PISA-undersøkelsene får så stor oppmerksomhet, sier han:

– Hos politikere og beslutningstakere ligger det en frykt for å bli hengende etter. PISA tilbyr et svar på hvordan landet ligger an sammenlignet med andre. Og for hver ny undersøkelse kommer den skolepolitiske debatten.

– Dårlige resultater utløser raskt krav om nye tiltak – selv om forskere er uenige både om hva PISA egentlig måler, og hvor presist landene kan rangeres, sier han.

Ydesen understreker at det er alvorlig når det faglige nivået faller, slik de nye resultatene viser både i Norge og Danmark. Men han advarer mot å legge mer i resultatene enn de kan bære.

– PISA sier ingenting om hva som bør gjøres. Likevel leser politikere og andre aktører gjerne sine egne agendaer inn i resultatene og bruker dem som brekkstang for politikk de allerede har ønsket seg, sier han.

To leire i skoleforskningen

Ydesen beskriver en skolepolitisk forskningsdebatt som ofte har vært polarisert – selv om mange forskere befinner seg et sted imellom.

På den ene siden står forskere som undersøker hvilke undervisningsmetoder og tiltak som gir målbare resultater. Denne forskningen omtales ofte som evidensbasert eller som forskning på «hva som virker». Slike forskere blir gjerne invitert inn i ekspertutvalg og kommisjoner og får dermed betydelig innflytelse på skolepolitikken, forklarer Ydesen.

På den andre siden har vi forskning som tar utgangspunkt i lærernes erfaringsbaserte profesjonskunnskap.

– Disse forskerne har et bredere syn på kvalitet i undervisningen, og de er gjerne kritiske til selve målesystemene. De spør blant annet om tester og målinger kan fange hele skolens oppdrag, og om resultater fra elever i ulike land og skolesystemer egentlig lar seg sammenligne på en rettferdig måte, påpeker Ydesen.

Mener rangeringene må tolkes varsomt

Ydesen viser til en langvarig faglig kritikk av PISA basert på at samme test brukes til å sammenligne 15-åringer som har ulik språklig og kulturell bakgrunn og har gått gjennom forskjellige skolesystemer.

I 2014 gikk den danske statistikkprofessoren Svend Kreiner hardt ut mot den statistiske modellen bak PISA. Han mente blant annet at Danmarks plassering kunne variere kraftig avhengig av hvilke testoppgaver som ble tatt med i beregningen.

For Ydesen viser debatten at de nøyaktige plasseringene på PISA-rangeringen ikke bør behandles som en entydig dom over skolen.

– Det ligger mange metodiske og verdimessige forutsetninger bak sammenligningene. Likevel er det liten vilje til å spørre om resultatene virkelig kan sammenlignes, sier han.

På spørsmål om hvorfor OECDs målinger har fått så stor betydning verden rundt, viser han til de store datamengdene organisasjonen sitter på. Slike internasjonale sammenligninger kan enkeltland vanskelig gjennomføre alene, påpeker Ydesen.

Problemet oppstår, mener han, når rangeringene får definere både hva som er galt med skolen, og hvilke løsninger som framstår som nødvendige.

Frykten for å sakke akterut

– Når resultatene faller, oppstår det raskt en forestilling om at landet taper i konkurransen med andre nasjoner, påpeker Ydesen.

Det bidrar til at tiltak som er enkle å forklare og kontrollere, får gjennomslag: mer testing, tydeligere krav, sterkere styring og tettere oppfølging av resultatene.

– Frykten for å bli hengende etter er bygget inn i systemet. Når et land får svake resultater, øker behovet for å vise politisk handlekraft. Det kan også forklare hvorfor kritikken av PISA sjelden fører til grunnleggende endringer, sier han.

Samtidig mener Ydesen at en annen utvikling er på gang i Norden. Etter mange år med vekt på internasjonal konkurranse ser han en sterkere interesse for nasjonale verdier, kultur og skolens oppdragende rolle.

– Vi ser en gjenkomst av det nasjonale og til dels det nasjonalkonservative. Det kommer blant annet til uttrykk i ønsket om litterære kanoner og i diskusjoner om hvilke verdier skolen skal formidle. Dette kan gi skolen et bredere samfunnsoppdrag, men også føre til sterkere politisk styring av innholdet.

Nasjonale prøver erstattet i Danmark

I tillegg til debatten om PISA, er også nasjonale prøver under debatt. I Norge foreslo kvalitetsutviklingsutvalget å erstatte dagens nasjonale prøver med læringsstøttende prøver. Regjeringen bestemte senere at de læringsstøttende prøvene skal innføres i lesing, matematikk og engelsk på 5. og 8 trinn.

Dagens nasjonale prøver skal fortsette til de nye er klare til utprøving, etter planen i 2027.

Prøitz-utvalget foreslo at vurderingen av skolens kvalitet i større grad skjer gjennom dialog mellom lærere, skoleledere, skoleeiere og myndigheter. De så blant annet til Danmark og Sverige. Ydesen skrev en bakgrunnsrapport om Danmark for utvalget, mens den svenske professoren Christian Lundahl skrev en rapport om Sverige.

Ydesen viser til at da Danmarks nåværende statsminister, Mette Frederiksen, kom til makten første gang i 2019, ville hennes sosialdemokratiske regjering avskaffe de nasjonale prøvene og erstatte dem med et nytt system.

– Forslaget møtte kraftig motstand, ikke først og fremst fra lærerne, men fra forskere som brukte prøveresultatene. Prøvene ga forskerne store datasett med mulighet til å følge med på elevresultater over tid. Mange institusjoner og forskningsmiljøer har gjort seg avhengige av dem og de har dermed en interesse av å bevare systemet. Så når prøvene først er innført, er det svært vanskelig å fjerne dem.

Men Danmarks regjering sto på sitt. I Danmark er de gamle prøvene nå blitt erstattet av nye nasjonale prøver. 

I Norge har noen politikere bekymret seg for manglende styringsinformasjon til myndighetene. Ydesen ser ikke behov for å teste alle elever hvert år for å følge utviklingen i norsk skole. Han har mer sans for Senterpartiets forslag om utvalgsprøver.

– Man kunne i større grad teste representative utvalg, for eksempel i en femårig syklus. Da ville myndighetene fortsatt hatt oversikt, samtidig som skolene fikk større frihet, sier han.

Advarer mot ny sortering av elever

Også debatten om nivådeling kan få ny kraft etter svake PISA-resultater, tror Ydesen.

I Norge har Fremskrittspartiet tatt til orde for permanent nivådeling i norsk skole.  Ydesen mener ny teknologi kan gjøre spørsmålet enda mer aktuelt. Kunstig intelligens, nevrovitenskap, genetiske data og nye psykometriske tester kan tilby stadig mer detaljerte vurderinger av den enkelte elev. Slike verktøy kan brukes til å tilpasse undervisningen, men også til å sortere elever tidligere.

– Vi kan få tester som minner om den gamle intelligenstestingen, men som gjennomføres med moderne teknologi og er tilpasset hver enkelt elev. Det kan føre til at barn tidlig blir plassert på det man mener er riktig hylle, sier han.

Som utdanningshistoriker har Ydesen forsket på hvordan intelligenstester ble brukt til å velge ut og sortere elever i Danmark fra 1920 til 1970.

– Hvis man åpner for å bruke nevrovitenskapelige og psykometriske tester til å dele inn elever, kan det føre til store endringer i organiseringen av skolen. Det synes jeg er en uhyggelig utvikling som vi bør være oppmerksomme på, sier han og fortsetter:

– Vi ser også en fornyet interesse for å forklare elevers skoleprestasjoner ut fra genetiske data. Verktøyene er nye, men logikken er den samme som i den gamle intelligenstestingen: å forutsi, klassifisere og sortere.

Kritisk til medienes PISA-dekning

Ydesen mener også at mediene bidrar til å forsterke betydningen av PISA-testene.

– Når politikere blir bedt om å forklare hvorfor PISA-resultatene faller, og hvilke tiltak de vil gjennomføre, da skapes det et inntrykk av at rangeringen gir et enkelt og sikkert svar på hvor god skolen er. Mediene vil gjerne sammenligne resultater. Deretter konfronteres politikerne, som må spekulere i årsakene. Det er en enkel journalistisk fortelling, sier han.

Ifølge Ydesen risikerer denne dekningen å skyve usikkerheten ved målingene og de store forskjellene mellom landenes skolesystemer i bakgrunnen. Samtidig snevres debatten inn til det som kan telles og rangeres. Han etterlyser derfor en bredere diskusjon om hva samfunnet egentlig vil med skolen.

– Skal skolen først og fremst produsere arbeidskraft, eller skal den også utdanne elever til demokrati og medborgerskap? Det siste er langt vanskeligere å måle, påpeker han.

Mener lærerne må få større plass

Noe av bakgrunnen for at Utdanningsnytt intervjuer Ydesen, er at han var en av opponentene da lærer og samfunnsdebattant Simon Malkenes forsvarte sin doktorgrad ved NTNU i september 2025.

Malkenes undersøkte hvordan internasjonale tester og OECDs ideer har fått innflytelse på norsk skolepolitikk. Et sentralt funn er at utviklingen har hatt bred støtte på tvers av politiske skifter. Verken regjeringsskifter eller faglig kritikk har ført til store brudd med test- og resultatstyringen.

Ydesen mener avhandlingen viser hvordan ansvaret for skoleresultatene skyves nedover i systemet: Land sammenlignes med andre land, kommuner med andre kommuner, skoler med andre skoler – og til slutt blir den enkelte lærer og elev holdt ansvarlig.

Samtidig blir forhold som boligpolitikk, økonomiske forskjeller og elevenes oppvekstvilkår lett undervurdert. Ydesen ser likevel tegn til en motbevegelse. Både i Danmark og Norge pågår debatter om tillit, kvalitetsdialog og bredere samarbeid om skolepolitikken. De norske lærerorganisasjonene har blant annet bedt om et bredt skolepolitisk forlik.

I Danmark har politikerne de siste årene gitt skolene mer frihet. Ydesen frykter at iveren etter å reagere på de nye PISA-resultatene kan føre til en ny runde med sentral styring.

– Når alle vil vise handlekraft på bakgrunn av PISA, kan man frykte at det gode arbeidet som foregår i skolen, går fløyten igjen. Det er viktig å lytte til dem som arbeider i skolen. De skal finne mening i det politikerne beslutter, fastslår Ydesen.

Han tror norsk skole kan bli trukket i flere retninger samtidig: mer statlig styring, flere private aktører og mer påvirkning fra teknologiselskapene, men også et sterkere krav om tillit til lærerne.

– Utfordringen er å finne balansen. Myndighetene har behov for kunnskap om skolen, men det betyr ikke at hver elev, hver klasse og hver skole må måles hele tiden, mener han.

OECD legger om språket

Om den internasjonale utviklingen, sier Ydesen at økende nasjonalisme og rivalisering mellom stormaktene utfordrer internasjonale organisasjoner.

– I et av mine første forskningsprosjekter så jeg på UNESCOs historiske rolle på utdanningsfeltet i samarbeid med den danske historikeren Poul Duedahl. Ett av spørsmålene vi stilte oss var: Hvorfor har OECD fått en posisjon som har medført at de får definere hva bra utdanning er globalt? OECD er jo «Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling». Formelt hadde organisasjonen ikke noe eget mandat innen utdanning. Det hadde UNESCO.

Nå forsøker OECD og UNESCO å tilpasse seg en verden der vestlige løsninger ikke lenger har samme gjennomslagskraft. Derfor har OECD begynt å fornye språket sitt.

Han forteller at også UNESCO er under press. Kina får stadig større innflytelse, særlig i spørsmål om styring av kunstig intelligens og digital etikk. Kinas initiativ, kalt «Den nye silkeveien», viser hvordan nye modeller for globalt samarbeid vokser fram.

India har flere ganger vurdert å delta i PISA, men trakk seg fra PISA 2025 og satser i stedet på egne nasjonale målinger. Slik markerer landet sin nasjonale selvstendighet, forklarer Ydesen.

Han mener global enighet er krevende. Både synet på mennesker som humankapital og forestillingen om at vestlige løsninger passer for alle, blir utfordret. De mange krisene fører også til mer kortsiktig tenkning. Oppmerksomheten rettes mot det som skjer her og nå, mens de langsiktige perspektivene på framtiden kommer i bakgrunnen.

Har håp om nordisk innflytelse

Det globale styringssystemet forsøker å styrke legitimiteten sin med et mer verdiladet språk og begreper som «livsutfoldelse» og «livskvalitet». Samtidig består hierarkiene og avhengighetsforholdene. Ydesen mener røster som er kritiske til OECD og resultatmålstyringen har fått begrenset politisk gjennomslag.

– Vi utdanningsforskere kan ha en litt naiv forestilling om at vi produserer kunnskap som politikerne tar inn over seg. Men det skjer jo ikke, nødvendigvis. Likevel vil jeg påpeke at OECD ikke er en lukket organisasjon som alene dikterer skolepolitikken. Medlemslandene kan påvirke organisasjonen, noe de nordiske landene har tradisjon for.

– Nordiske OECD-representanter har fortalt meg at de gjerne møttes til en felles middag kvelden før møtene i OECDs hovedkvarter i Paris. Slik koordinerte de sin stilling for å kunne tale som én skandinavisk blokk. På begynnelsen av 2000-tallet var det en kamp om hva som skulle regnes som evidens. Amerikanerne ville gjøre randomiserte kontrollerte studier til «gullstandarden», mens de nordiske landene mente at også andre typer forskning og kunnskap måtte telle.

– Vår forståelse er litt mer holistisk enn den amerikanske. Jeg har skrevet om dette i et vitenskapelig kapittel om amerikanske og skandinaviske agendaer i OECD. Dette er ikke en bebreidelse mot Simon Malkenes, men en dimensjon han ikke har med i sin avhandling. Grunnen er at han valgte å sette søkelys på norsk utdanningspolitikk.

– Men heller ikke i Norden har vi en ensartet utdanningspolitikk?

– Visse deler av forskningslitteraturen taler om en egen nordisk modell, bygd på den universelle velferdsstaten. Men det kan problematiseres. For det finnes klare forskjeller. Sverige er det landet som har beveget seg lengst vekk fra en slik modell. I 2015 kom OECD med en kritisk rapport om svensk skole, der organisasjonen blant annet advarte mot økende forskjeller mellom skolene og ba Sverige se på ordningene for fritt skolevalg. Utviklingen er mindre framtredende i Finland, Danmark og Norge. Der har man ikke villet gå den veien.

– Men på tross av nordisk påvirkning, har vi sett få tegn til store systemendringer i OECD?

– Hovedsystemet består. Men for å bevare sin makt, autoritet og legitimitet, er OECD nødt til å lytte til sine medlemsland. Det er dessuten medlemslandene som finansierer OECD, påpeker Ydesen.