Etter doktorgraden innså Simon Malkenes at han hadde tatt litt feil 

I sluttordet til avhandlingen skriver Simon Malkenes: 

«Jeg har i skrivende stund vært aktiv i norsk skolepolitisk debatt i omtrent ti år. Der har jeg hatt en klar formening om hva jeg kjempet for og hvem jeg kjempet mot. Etter arbeidet med avhandlingen, innser jeg at mine antagelser ikke stemte.»

På spørsmål om hva han mener med det, sier han:  – Det er alltid verre enn du tror.

Utdanningsnytt møter ham noen få dager før han skal disputere til doktorgraden ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). 

Fakultetet for samfunns- og utdanningsvitenskap har funnet avhandlingen verdig til å bli forsvart.

Malkenes møter oss i Østmarka, der han ofte går turer til fots eller på ski for å klarne tankene. 

Med lette steg beveger han seg opp en smal sti til ett av utsiktspunktene han ofte har vendt tilbake til. Fra toppen ser han helt til Holmenkollåsen i Oslo vest.

Og på mange måter var det her det begynte, i hverdagen, som lærer ved Ulsrud videregående skole.

Ros og kritikk

Fredag morgen 26. september dukker Simon Malkenes opp på Kalvskinnet i Trondheim. Turantrekk og joggesko er byttet ut med dress, vest og pensko. Rebellen som fikk reprimande av rektor, for å ha brukt eget klassemiljø til å vise hva karakterbasert inntak kan føre til for elever, har gravd seg enda dypere ned i fakta og forskning.

Resultatet er avhandlingen: «Humankapitalen. Framveksten av et nytt kunnskapsregime i norsk skole i perioden 1988-2008, med vekt på OECDs rolle.»

Tema for prøveforelesningen er «Mot et ideal om et mer helhetlig regime i norsk skole». Opponenter er den norske professoren Merethe Roos fra Universitetet i Sørøst-Norge og den danske professoren Christian Ydesen, fra Universitetet i Zürich i Sveits.

Simon Malkenes har markert seg som en skarp kritiker av det han kaller testbasert ansvarliggjøring i skolen og konsekvensene av «fritt skolevalg». Etter å ha fullført doktorgradsavhandlingen ble han bare enda mer bevisst på at endringer må til.

Flere ting har likevel overrasket ham underveis, blant annet hvor viktig Arbeiderpartiet har vært i innføringen av et styringssystem bygget for å forme humankapital, et system som preges av økonomifag, nyliberale ideer fra USA og påvirkning fra OECD.

Bevissthet om roller

I avhandlingen problematiserer Malkenes også det å forske på et felt der han selv har vært en aktør, både som lærer, tillitsvalgt og skoledebattant. Han har vært medlem i sentralstyret i Utdanningsforbundet og sitter nå i Lærenes profesjonsetiske råd.

Malkenes viser blant annet til hva SV-politiker og historiker Berge Furre skrev om å drive historieforskning knyttet til en periode der han selv var en politisk aktør. Furre skriver blant annet: «Eige engasjement kan være ei lyte som lagar blinde flekkar, men eg trur det blir meir enn oppvege av den innsikta i samfunnet som berre politisk arbeid kan gje, og som kjem historikaren til gode»

Opponent Merethe Roos, trakk fram at Malkenes problematiserer dette som en styrke ved avhandlingen. Hun viste til at han både ser styringssystemet innenfra og utenfra, samtidig som han viser at han er bevisst på de ulike rollene. 

Den andre opponenten, Christian Ydesen berømmet Malkenes for å trekke inn mange ulike fagfelt i sin avhandling og kalte ham en slags tusenkunstner. Malkenes er litteraturviter, med historie som tilleggsfag. Men i avhandlingen tar han blant annet i bruk forskning fra felt som økonomi, filosofi, statsvitenskap og sosiologi.

Ydesen etterspurte en  synliggjøring av at OECD også har laget litt ulike analyser basert på landrapporter og at organisasjonen ikke alltid snakker med en stemme. Det diskuterte de to.

Bak fasaden

Det som for Malkenes begynte som en fortelling om Osloskolen, har endt som et forskningsprosjekt som ser på hvordan styringen av hele skolesektoren har endret seg.

Men graving i dokumenter er ikke nytt for ham. I 2014 kom boka «Bak fasaden i Osloskolen». Den inneholder systemkritikk av en markedsstyrt skole, med økt byråkrati, resultatkrav og mindre grad av frihet for lærere og elever.

Simon Malkenes var i mange år lektor på Ulsrud videregående skole i Oslo. På landsbasis ble han for alvor kjent i 2018 etter å ha beskrevet en urolig skoletime på Ulsrud i Dagsnytt 18.

– Begrepet «fritt skolevalg» er retorikk. En jevnere fordeling av elever vil gjøre at svake elever kan hjelpes opp av sterkere, sa Malkenes til NRK den gang.

Han hevdet at karakterbasert inntak fører til at elevene med de svakeste karakterene samles på noen skoler. Hans forslag var å basere inntaket på flere kriterier enn kun karakterer. Og debatten om inntaksordninger fortsatte. 

Det rødgrønne byrådet i Oslo utredet flere alternativer og gikk til slutt inn for en blandingsmodell, slik Malkenes foreslo i 2018. Men da Høyre-byrådet tok makten høsten 2023, ble endringen forkastet.

– Så lenge politikerne ikke er villige til å gjøre noe med de ordningene som forsterker ulikhetene, så vil problemene bare tilta, sier Malkenes.

«Doldisbyråkratenes» innflytelse

– Du skriver om hvordan den økonomiske forskningen har påvirket både politikere og byråkrater og viser til det professor Rune Slagstad har kalt «doldisbyråkratiet». Hva er bakgrunnen for det?

– Slagstad viser i sin bok «Mine dannelsesagenter» fra 2021 til hvordan politiske ledere erstattes av det han kaller «doldisbyråkrater», noe som fører til at utdanningssystemet overlates til internasjonale krefter som de ikke kontrollerer. Han kritiserer samtidig venstreopposisjonen for å ha «sovet i timen». Doldis kommer fra det svenske ordet «dølja»  og i doldisbyråkratbegrepet ligger en beskrivelse av en innflytelsesrik, men tilbaketrukket maktutøvelse fra et byråkrati, sier Malkenes. 

– Jeg finner også doldiser i min forskning. De er viktige i styringen av skolen.

Tidlig innsats og lengre skoledager

– Er det noe som har overrasket deg i arbeidet med avhandlingen?

– Et viktig funn er den sentrale rollen til Stoltenberg-regjeringen i utformingen av den skolen vi har i dag. Det overraskende er at det kan leses som et kappløp om å innføre OECDs oppskrift på skole der både den politiske høyre- og venstresiden omfavnet OECDs løsninger og at det politiske nivået inngikk en pakt med byråkratiet om at læreren var problemet og løsningen i skolen.

Malkenes tar for seg hvordan økonomisk forskning og humankapitaleteori preger styringen av skolen der elever betraktes som humankapital. Innvesteringene i skolen er begrunnet blant annet i «Tidlig innsats-kurven», også kjent som Heckman-kurven. Den viser hvor lønnsomt det er å sette inn innsatsen i barnehagen og tidlig i skoleløpet.

– Humankapitalteori sier at mennesket er bærer av sin egen kapital som de selger på arbeidsmarkedet. En del av kapitalen er genetisk. Den andre delen er tillært. Det gjør at utdanningssystemet er sentralt for å utvikle barnas fremtidige verdi på arbeidsmarkedet. Den fremtidige verdien måles gjennom standardiserte tester på skolen som en da mener predikerer fremtidig lønn som voksen, sier han. 

– Dette rasjonale gjør det mest kostnadseffektivt å sette inn tiltak tidlig i barns liv og dess tidligere en griper inn i barnas liv dess mer lønnsomt er det. Hechman-kurven ligger til grunn for de siste 20 års satsinger på tidlig innsats i norsk skole- og barnehagepolitikk.

Styringen må under lupen

I avhandlingen skriver Malkenes at perioden 1992 til 2008 er omtalt i «World Education Reform Base»  som nyliberal. Den kjennetegnes av at en progressiv nyliberalisme (Den tredje vei) som erstatter en konservativ nyliberalisme (Nye høyre).

– Fellesskolen er et begrep Trond Giske begynte å bruke, som en ny Tredje Vei-oppdatering av enhetsskolebegrepet og som en beskrivelse av den nye progressive nyliberalismens satsinger på humankapital i kunnskapssamfunnet.

– Nå har regjeringen satt ned fellesskoleutvalget, ledet av Høyres tidligere statssekretær, Bjørn Haugstad. Ser vi tegn til endring?

– Utvalgslederen har allerede sagt at dette ikke er tiden for de store reformene. Skolen må få ro til å konsentrere seg om kvalitet og effektiv ressursbruk. Det gjør at en må stille spørsmål om den norske OECD-skolen; kunnskapsløftet, er forstått som den endelige reformen, som kun kan forbedres men ikke erstattes av en ny styringsreform. Mye tyder på at denne måten å styre skolen på har stivnet og at en ikke vil kunne løse problemene i skolen uten å legge styringen av skolen under lupen, sier han. 

Mistillit til læreren

Malkenes synes det er bra at nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) er evaluert. Men forslagene til endring, mener han fremstår som flikking.

– Uten en analyse av det jeg har kalt OECDs utdanningsoppskrift; Kunnskapsløftets desentralisering og kommunalisering av skolen, da reduseres det hele til krangling om enkelttester. Ett eksempel er at intensjonen om at nasjonale prøver skulle være læringsstøttende har vært der siden tidlig 2000-tall. Det ble bare ikke sånn, påpeker han.

Han mener regimet i dag er preget av en grunnleggende mistillit til læreren. 

– OECD-skolen hevder å sette læreren fri, men den ansvarliggjør læreren gjennom eksterne systemer som ikke bare stjeler tid og lager dokumentasjonskrav. De kan også være i direkte konflikt med lærernes profesjonelle vurderinger om hva som er til barnas beste, sier Malkenes. 

– Og fortsatt er det sånn at dersom du som lærer er kritisk mot systemet, så vendes lyset mot deg. Det er du som blir problemet. 

Så legger han til:

– Men jeg har et håp. For alt opprør som får konsekvenser, begynner med at noen få sier ifra. Nå er det flere som våger. Både lærere, skoleledere, foreldre, forskere og politikere ser de negative konsekvensene for samfunnet dersom vi ikke klarer å bevare en felles skole.

Skeptisk til bredt forlik

– OECD-skolen lovet en mer effektiv og høytpresterende skole. Men disse forventningene er ikke innfridd, i stedet peker pilene nedover. Bør ikke det føre til et ønske om endring?

– Ikke nødvendigvis. Det er her regimet virker å ha stivnet. Det gjør det enklere å peke på læreren, gjerne drømmelæreren. For fortellingen om at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for å bedre læringsresultatene er utbredt. I Stortingsvalgkampen var læreren pekt ut som den viktigste enkeltfaktoren til å utligne sosiale forskjeller i landet, ikke skattepolitikk, ikke arbeidslivspolitikk, ikke boligpolitikk osv. Samtidig vet vi at det er barnas oppvekstmiljø og levekår som avgjør hvordan de gjør det på skolen. Men det er dyrere å gjøre noe med det, så da er det enklere å peke på læreren.

I sin avhandling viser Malkenes hvordan en rekke forskere, blant annet den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty, den franske filosofen Michel Foucault og den tyskfødte amerikanske statsviteren Hannah Arendt har beskrevet hvilke mekanismer som påvirker maktforholdene i samfunnet, inkludert konsekvensene for skolesektoren.

– Utdanningsforbundets leder Geir Røsvoll mener politikerne lytter for lite til profesjonen og forskningen. Han ber om et bredt politisk forlik i stedet for nye reformer. En god idé?

– Et viktig funn i mitt forskningsprosjekt, er at den tverrpolitiske omfavnelsen av OECDs utdanningoppskrift er kjernen i problemene vi ser i skolen i dag. Men dersom det brede politiske forliket går ut på å ruste skolen for fremtiden ved å ettergå de siste 25 årenes styring av utdanningssektoren, så kan det være starten på noe bra, sier Malkenes håpefullt.

Og selv er han klar i sin analyse:

– OECD-skolen har feilet. Omfattende endringer må til.