Står bak forslag til nye innholdslister:  
Håper på en helhetlig debatt om fremtidens skole

– Innholdslister kan være et bidrag som tydeliggjør fagenes egenart. Samtidig er det viktig å huske på at læreplaner bare utgjør en liten flik av den politiske styringa av skolens innhold, sier Elise Djupedal. 

Djupedal er kjent for sin forskning der hun har gjennomgått læreplanene og fag- timeforedelingen i norsk skole. I høst avla hun sin doktorgrad ved NTNU. I avhandlingen har hun sett på politisk styring av skolens innhold. 

Og nå har hun ledet faggruppen som har laget utkast til nye innholdslister i samfunnsfag. Listene legges frem i dag, torsdag. De skal supplere dagens læreplaner. 

Men Djupedal håper at det ikke stopper der. 

– Jeg håper det blir politisk vilje til å se på skolesystemet samla, og dermed undersøke, diskutere og problematisere hvilke deler av systemet som drar skolen i ønska og uønska retning, sier skoleforskeren.

Selv er hun skeptisk til flere av grepene som nå diskuteres politisk. Hun tviler både på at kunnskapsministerens ønske om kutt i fag på småtrinnet, Arbeiderpartiets heldagsskole eller flere timer i praktiske fag nødvendigvis vil gi elevene en bedre skole.

– Det er på tide å se på helheten, mener Djupedal. 

PISA ikke årsak til skjult «11 skoleår»

Djupedal, som har gått historisk til verks i sin avhandling, minner om at enhetsskolen som begrep dukka opp i politikken allerede på slutten av 1800–tallet. Men det som har vært kalt enhetsskolen, den 9-årige grunnskolen, ble først innført i 1969.

– Grunnskolen ble utvidet til 10-årig da seksårsreformen kom i 1997. Men jeg fant også det jeg har kalt et «11. skoleår». Det kom gradvis i perioden 1990 til 2008, uten en bred debatt.

– Man kan mistenke at økt timetall i norsk og matematikk kom i kjølvannet av debatten om de første PISA–resultatene i 2001?

– Mange har nok tenkt det. Men min forskning viser at flere av vedtakene om å øke timetallet i disse fagene kom før det. Men resultatene av timetallsøkningene er ikke som forventet. Politikerne er nå opptatt av hvorfor læringsresultatene likevel ikke har gått opp, påpeker Djupedal.

Det er altså ikke sånn at mer undervisning nødvendigvis gir mer læring, understreker hun.

Djupedal fant også ut at timetallsøkningen stort sett har skjedd på 1. til 4. trinn. Det er altså i hovedsak de yngste elevene som har fått lengre dager. Samtidig har evalueringen av seksårsreformen vist at det er for lite lek og fysisk aktivitet blant de yngste.

– Vi trenger mer kunnskap om hva den økte skoletiden betyr for elevers barndom, læring og lærelyst, sier hun.

Les også:  To ekstra skoleår koster 12-15 milliarder

– En for akdemisert skole

Djupedal lurer også på om skoledagene i grunnskolen er blitt for snevre og akademiserte.

– I min forskning fant jeg at halvparten av de «nye timene» har gått til matematikk og norsk, der hensikten har vært å styrke elevenes målbare skrive-, lese- og regneferdigheter.

I forlengelsen av dette bør også innholdet i ungdomsskolen opp til debatt, mener Djupedal.

– Da ungdomsskolen ble innført, var målet å forene det beste fra studie- og yrkesforberedende fag. Elevene skulle utvikle «teoretisk, praktisk og estetisk talent». Men min avhandling viser at den akademiske kunnskapen er dominerende. Praktisk og estetisk kunnskap fikk en uklar posisjon i skolen, og yrkesfag ble marginalisert, påpeker hun.

– Så hva bør gjøres nå?

– Vi må ta utgangspunkt i fagenes egenart og i trinnenes egenart. Det er viktig at trinnene og fagene i skolen representerer en variasjon for elevene. Læreplaner er bare en liten del av dette. Like viktig er det at skoler har kompetanse og utrustes med læremidler, rom og utstyr som gjør det mulig å ivareta egenarten på trinnene og i fagene, sier hun og legger til:

– Skal elevene lage keramikk trenger de kvalifiserte lærere i kunst– og håndverk, et verksted med utstyr og en keramikkovn. Det sier seg selv. Derfor holder det ikke å bare si til lærerne at de skal gjøre skolen mer praktisk og variert.

– Innføringen av barnehager, seksårsreformen, skolefritidsordningen og debatten om heldagsskole har også et annet bakteppe, at kvinner begynte i arbeidslivet. Må man ikke tenke på det?

– Politiske løsninger har ofte begynt med ønsket om å løse en annen type problem. Ett eksempel er etableringen av en felles niårig grunnskole. Det begynte ikke som et skoleproblem, men som en erkjennelse av at vi i Norge hadde store forskjeller i levekår, dødelighet, sykdom og boligstandard. Enhetsskolen, som en sentral del av velferdsstaten, kom med et mål om å bidra til sosial utjevning og like muligheter for alle barn, sier Djupedal og legger til:

– Men så er jo spørsmålet; er skolen i stand til å løse problemer som ligger langt utenfor det som er skolens mandat?

Er skeptisk til heldagsskolen

– Helt siden skolefritidsordningen kom og seksårsreformen ble innført, har debatten gått om innholdet i skoledagen for de yngste. Hva mener du om innholdsdebatten som går nå?

– Hva som er bra og ønskelig innhold, avhenger av hvilken institusjon, hvilket trinn og hvilke fag vi snakker om. Innhold i barnehage og SFO er noe annet enn innhold i skolen.

På samme måte er innholdet i musikkfaget forskjellig fra innholdet i norskfaget. Hun mener diskusjonen om innhold bør dreie seg mindre om hva utdanningene skal føre fram til.

– Jeg frykter at slik retorikk tømmer institusjonene for innhold og mening, Det gjør det også lett for politikere å glemme at barnehagen og skolen er et sted å være – ikke bare et sted å lære.

Om heldagsskolen sier hun:

– Jeg er litt delt og litt skeptisk til Arbeiderpartiets forslag til heldagsskole. Historien har vist at det skolefaglige og skriftlige innholdet danker ut annet innhold og andre fag. Skal en heldagsskole med et bredt innhold bli en realitet, må det derfor legges en plan for hvordan helheten og bredden i elevenes heldagsskole skal ivaretas.

– Hvordan ville du prioritert?

– Hvis de yngste barna skal være på skolen rundt halvparten av sine våkne timer, da må vi interessere oss for hvem seksåringen er og hvilke behov de har. Det nytter ikke å utforme skolen, særlig småtrinnet, med utgangspunkt i ideer om hva slags arbeidskraft samfunnet har behov for i framtiden, sier Djupedal.

Likevel er hun imponert over at Arbeiderpartiet nå våger å være ærlige på at de ønsker en heldagsskole. For de siste 30 årene er det stort sett bare SV som har snakket om heldagsskolen. Slik har timetallet økt gradvis, uten en større diskusjon om innholdet i timene, påpeker hun.

Nei til flere timer i praktiske og estetiske fag

Stortingsmelding 34 legger opp til å gjøre skolen mer praktisk og variert og denne intensjonen er det tverrpolitisk enighet om. Men hva dette betyr i praksis, er ikke lett å få tak i.

– Politikerne snakker mest om å gjøre undervisningen i lesing skriving og regning mer praktisk og variert. Bør man heller øke timetallet i praktiske og estetiske fag?

– Jeg tror ikke flere timer er veien å gå. Det viktige er hva som skjer i timene som er der. Det sentrale spørsmålet er derfor hvilke rammer skolen får fra politisk hold for å ivareta kvaliteten i skolen.

– Hvordan kan man gjøre skolen mer praktisk og variert uten at det skal handle om å bedre resultatene i lesing, skriving og regning?

– Det er et stort spørsmål. Spør du meg, så ville jeg satsa på de fagene som historisk sett har hatt en tydelig yrkesretta, praktisk og/eller estetisk egenart. Det vil si valgfag, arbeidslivsfag, utdanningsvalg, kroppsøving, kunst og håndverk, mat og helse og musikk. Flere av disse fagene har vært stemoderlig behandla over lang tid, og en politisk satsning på disse fagene kan utgjøre en stor forskjell i skolen.

Hun legger til at skolefagene egentlig er veldig heterogene.

– Og spør du meg, så bør de være det, fordi forskjellige typer fag sikrer en variasjon i skolen. Og da snakker jeg ikke bare om at kunst– og håndverk er annerledes enn samfunnsfag. For naturfag og samfunnsfag har forskjellig egenart selv om de kan foregå i samme klasserommet. Samtidig kan man gå til naturfagsrommet og utføre eksperimenter og dra på ekskursjon i samfunnsfag, sier Djupdal.