© Utdanningsnytt
MEST LEST
I åtte år har Elise Djupedal jaktet på timer. Nå kan hennes funn endre grunnskolen.
Skoleforsker Elise Farstad Djupedal har dukket ned i 70 år med norsk læreplanhistorie.
I slutten av november 2025 er aulaen på Suhmhuset i Trondheim i ferd med å fylles opp med folk. Ute laver snøen ned og vinden biter i kinnene. Inne ønsker doktorgradskandidat Elise Farstad Djupedal varmt velkommen.
Interessen for å lytte til prøveforelesningen og disputasen hennes er stor. Snart er salen fylt opp av kolleger, venner, fagfeller og familie.
For etter å ha lekket flere av sine funn, blant annet som spaltist i Utdanningsnytt, er debatten om fag- og timefordelingen i grunnskolen godt i gang. Mye tyder på at alle årene med å blåse støv av gamle timeplaner og rundskriv kommer til å få konsekvenser.
Forslag om tre fag på vent
For kvelden før Djupedal skal disputere, dukker det opp et nytt forslag fra kunnskapsministeren. Hun vil sette tre fag på småtrinnet på vent.
«Det viktigste er at de yngste barna leser, skriver og lærer seg regning. I tillegg til å være i aktivitet, skape vennskap og jobbe med problemløsning gjennom praktiske og estetiske fag. Jeg mener engelsk, KRLE og samfunnsfag kan vente», sa Nordtun til Aftenposten.
– Dette var ikke planlagt fra min side, forsikrer Djupedal, som forteller at den første sms–meldingen om Nordtuns forslag tikket inn klokka 20.47, dagen før disputasen hennes.
– Får kunnskapsministeren gjennomslag for å kutte timetallet i engelsk, KRLE og samfunnsfag, er det den største endringen av fag- og timefordelingen i skolen på lang tid, sier Djupedal.
Men om akkurat disse tre fagene bør vente, for å gi plass til mer lek og mer praktiske og estetiske fag, det er hun usikker på. Debatten derimot, den mener Djupedal er viktig.
Lover nye timeplaner i grunnskolen
For blant Djupedals viktigste forskningsfunn er at timetallet på småtrinnet har økt tilsvarende to skoleår. Samtidig fant hun at ingen av de ekstra timene har gått til praktiske og estetiske fag.
I januar 2026 sier statssekretær Øyvind Jacobsen i Kunnskapsdepartementet til Utdanningsnytt at Arbeiderpartiet ser et behov for å endre læreplanene i grunnskolen. Lærerplanen i matematikk er først ut, etter en bred høringsrunde. I resterende arbeid med nye læreplaner skal lærere, skoleledere og andre involveres, lover Jacobsen.
Ett av Elise Farstad Djupedal hovedfunn i avhandlingen er hvordan fag- og timefordelingen har bidratt til å rangere kunnskap.
– Kunnskapspolitikken har aldri speilet det allmenne. Den har bidratt til å gjøre akademisk utdanning til en mer allmenn utdanning for flere. Samtidig hadde bare 36 prosent av befolkningen høyere utdanning som høyeste utdanningsnivå i 2020, viser tall fra SSB.
– En godt bevart hemmelighet, mener Djupedal.
Rangeringen av kunnskap er forsterket
– Det som er viktig for å forstå i dagens skole, er hvordan politikken har bidratt til å rangere kunnskap. Norsk og matematikk har vært viktigst, yrkesfag har vært lavest rangert. Niårig grunnskole tok ikke noe oppgjør med det, men videreførte rangeringen. I dagens skole er hierarkiet forsterket, sier hun.
– Fagene har aldri stått på like fot. I mitt materiale har jeg til og med funnet at yrkesfag ble foreslått som et spesialpedagogisk tiltak for elever med «tilpasningsutvordringer», på motsatt side av det allmenndannende, sier Djupedal.
– Skolens mål var å forene praktisk og boklig kunnskap; hode og hender. Men et oppgjør med rangeringen av fag i grunnskolen kom aldri. I stedet videreførte man den. I dagens skole er lesing, skriving og regning viktigst, knyttet til fagene norsk og matematikk.
Begynte med et spørsmål fra en student
Men så til hvordan doktorgradsprosjektet til Djupedal egentlig begynte. Et viktig såkorn var et spørsmål fra en av hennes studenter på lektorutdanningen ved NTNU i 2017.
«Hvorfor har matematikkfaget nest flest timer i grunnskolen?»
«Det skal du få vite neste gang vi møtes,» sa en litt eplekjekk Djupedal til sin student.
Åtte år og en doktorgradsavhandling senere er hun nærmere svaret. Hun begynte med å samle fakta Men tabellene forklarer ikke hvorfor fag- og timefordelingen i grunnskolen ser sånn ut. Er det forhandlingene mellom lærerorganisasjonene og staten, senere KS? Er det politikernes beslutninger? Er det måten lærerutdanningene er rigget på? Er det forhold utenfor skolen?
Har tatt med erfaring fra praksisfeltet
For Djupedal har det vært nyttig med erfaring fra praksisfeltet. Før hun begynte som universitetslektor ved lærerutdanningen på NTNU, var hun lærer i videregående skole i Trondheim. Rett før jul i 2025 begynte hun som postdoktor ved NTNU.
Det at Djupedal har forholdt seg til skolens timeplaner både som elev, lærer og lærerutdanner har gitt henne god innsikt i hvordan de styrer. Men det å sette seg inn i hvorfor timeplanene ser ut som de gjør, er noe annet.
– Egentlig skulle jeg bare finne ut av hvorfor matematikkfaget er det nest største faget i grunnskolen, målt etter timetall, sier hun.
Det endte i en historisk monografi.
Det første hun gjorde, var å oppsøke Riksarkivet. Deretter tok hun kontakt med Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, Utdanningsforbundet og interkommunale arkiver. Men selv om både politikere, byråkrater, fagforeninger og KS har hatt innvirkning på fag- og timefordelingen hadde ingen full oversikt.
Åpnet gamle papirarkiver
– Siden mye av dokumentasjonen ikke finnes digitalt, begynte jeg å se etter gamle timeplaner, avtaler, tabeller og rundskriv på papir. Jeg pakket ut bokser og permer og blåste støv av gamle dokumenter som knapt noen hadde sett på siden de ble aktivert.
– Ikke den sunneste aktiviteten for en allergiker, konstaterer Djupedal.
Men oppslukt av å finne svar til sin student på spørsmålet om hvorfor, formulerte hun forskningsprosjektet sitt i 2017. Det begynte med timeplaner fra grunnskolen.
På en slide viser Djupedal fram en læreplan for en 1. klasse i 1975. Den forteller at elevene hadde tre dagers skoleuke med fri tirsdag og fredag. En timeplan fra 2. klasse i 1998, rett etter at seksårsreformen ble innført, viser at elevene hadde fem dagers skoleuke, men med korte skoledager, som gjerne varte til lunsj. Siden har timetallet vokst.
– Det har nesten blitt en «naturlov» at ingen fag har fått færre timer. Bortsett fra valgfag.
Der timetallet har vokst mest, er i norsk og matematikk. Men i de tre praktisk-estetiske fagene mat- og helse, kunst- og håndverk og musikk, har det ikke vokst på 30 år, forklarer Djupedal.
– Kalte det mine pokemon-kort
Timeplanene styrer når elever står opp og hva de pakker i sekken. De er også en selvsagt del av lærerens arbeidshverdag og av lærerutdanneres.
Det Djupedal har forsket på, er først og fremst fag- og timefordelingen, som er den nasjonale timeplanen. Den består av skolens fagkrets, fagenes timetall og opplæringens omfang. De som er født på 1950 til 60-tallet hadde omtrent samme fagkrets som i dag.
– Det synliggjør at timeplanen er et politisk dokument som definerer skolens innhold. Den bestemmer om elever skal ha sløyd eller norsk, samfunnsfag eller musikk, naturfag eller KRLE. Timeplanene styrer også når elever står opp og hva de pakker i sekken. I tillegg er de en selvsagt del av lærerens arbeidshverdag og av lærerutdanneres.
– Men hva bør elever kunne i framtiden?
– Det er et normativt spørsmål. Forskning kan ikke gi svar på det. Det er politisk vilje som avgjør hvordan framtidens læreplaner kommer til å se ut, sier Djupedal.
I sin doktorgradsavhandling har hun gjennomgått de trykte læreplanverkene vi har hatt i Norge; læreplanen fra 1960 og 1964, mønsterplanene for grunnskolen i 1974 og i 1987, læreplanverket fra 1997 og læreplanene for kunnskapsløftet i 2006 og 2020.
– Disse seks fant jeg tidlig, de er grunnsteinen. Samtidig kom jeg over mange andre dokumenter som har endret timeplanene i skolen, som rundskriv og stortingsmeldinger. Midlertidige planer som ble iverksatt og forkastet av ulike regjeringer, forklarer hun.
– Jeg ble ganske besatt av å lete etter fag- og timefordelingen og til slutt fant jeg 44 versjoner som ligger i avhandlingen. Jeg begynte å kalle dette mine pokemon-kort, forteller hun.
Akademisk kunnskapspolitikk
Djupedal har delt epokene hun har forsket på i to. Den første fra 1954 til 1979 kaller hun «velferdsstatens akademiske kunnskapspolitikk». Den andre kaller hun «kunnskapssamfunnets smale kunnskapspolitikk».
– I perioden 1954 til 1979 fikk vi en gymnasforberedende kunnskapspolitikk. Da kom etableringen av niårig skole med ungdomstrinn og et mål om å øke befolkningens akademiske kunnskapsnivå.
Ungdomsskolen skulle bygge på den akademiske realskolen og den yrkesrettede framhaldsskolen.
– Realskolen ble viktigst. Den ga forrang til skriftlige akademisk orienterte klasseromsfag, det mange kaller teoretiske fag. Fag som heimkunnskap, musikk, kroppsøving og forming fikk rom på timeplanen, men de ble sett på som mindre viktige fra politisk hold. Praktisk og estetisk innhold ble kalt «pedagogiske instrument», forklarer Djupedal.
Etter mye kritikk om at grunnskolen var for stram og at det oppsto problemer med skolevegring, den gang kalt skoletretthet, gikk departementet inn for å øke mengden valgfag og gjøre skolen mer fleksibel og differensiert.
– I perioden 1980-86 ble det lagt mer vekt på praktisk og lokalt orientert kunnskap. Blant annet fikk elever utplassering i bedrift. Den første fag- og timefordelingen for tospråklig opplæring ble vedtatt og det første samiske læreplanverket ble gitt ut, sier hun.
Les også: Udir vil endre læreplanen i matematikk
Ferdighetsorientert kunnskapspolitikk
I perioden 1987 til 2024 kom en mer ferdighetsorientert kunnskapspolitikk inn. Fra 1987 ble lesing, skriving og regning i begynneropplæringen mer vektlagt.
– Nå var det ikke lenger ungdomstrinnet, men de yngste som var viktige. Det gjaldt å få mer ut av befolkningens talent. Det er nå timetallet på småtrinnet øker i omfang.
Fra 1990 til 2008 økte timetallet i skolen tilsvarende to skoleår. Det ekstra året med seksårsreformen var kjent. Men de andre timene har ikke vært kjent, forklarer Djupedal.
– I denne perioden kommer en politisk orientering mot testresultater. Mer timer skulle forbedre resultatene. Men vi har ikke fått den avkastningen politikerne drømte om, påpeker hun.
I perioden 1998 til 2024 har vi fått en mer resultatstyrt kunnskapspolitikk. Den resultatstyrte kunnskapspolitikken som gir forrang til norsk og matematikk har imidlertid sterke paralleller til fortidens skole når det gjelder hva som har blitt prioritert, påpeker hun.
– Skriftlig, også kalt boklig, kunnskap og akademisk utdanning ble svaret på hva befolkningen burde kunne da grunnskolen ble etablert. Fortsatt legger en slik logikk sterke føringer på innholdet i grunnskolen, sier Djupedal.
