Hvem får plass i fortellingen om Norge?

«Jeg husker godt da vi kom til den siden i læreboka som handlet om min kultur. Da følte jeg meg stolt! Men så bladde læreren forbi den».

Episoden fortelles av en ung kvinne med romsk bakgrunn. Romer er en av fem nasjonale minoriteter i Norge, i likhet med romanifolk/tatere, kvener/norskfinner, skogfinner, og jøder.

I forbindelse med utvikling av en ny lærebok (Banik et al., 2026), snakket vi med et utvalg unge representanter for de nasjonale minoritetene. Kvinnens fortelling viser hva det kan bety for barn og unge med minoritetsbakgrunn å bli anerkjent i undervisningen.

Samtidig eksemplifiserer den en sår opplevelse av å bli oversett. Hva som utgjør viktige felles referanserammer i skolens undervisning er et aktuelt tema om dagen, med utvikling av veiledende innholdslister for skolen. Det utløser også spørsmålet ikke bare om hva som skal få plass i skolens fortelling om Norge, men også hvem.

Undervisning om nasjonale minoriteter: Et dobbelt oppdrag

Undervisning om de nasjonale minoritetene er et dobbelt oppdrag for skolen. For det første skal de nasjonale minoritetenes kulturer, historie, tradisjoner og språk være en naturlig og integrert del av innholdet i fagene, som del av vår felles kulturhistorie. Kunnskap om gruppene er viktig for alle elever i Norge. Skolen skal også sikre at elever fra de nasjonale minoritetsgruppene kan «ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dessverre vet vi at det å nevne gruppene i undervisning ikke er nok: Mange elever med minoritetsbakgrunn opplever det som ekstra krevende når egen gruppe blir tematisert. Da kan de bli ekstra sårbare for rasisme og mobbing (Antirasistisk senter, 2017).

I åtte år har Elise Djupedal jaktet på timer. Nå kan hennes funn endre grunnskolen.

Når vi spurte deltakerne i vår studie om erfaringer fra egen skolegang, fortalte de at de bare unntaksvis lærte om sin gruppe. I en undersøkelse gjennomført av Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM, 2022) svarte mer enn 8 av 10 at de ikke hadde lært noe om romer eller romanifolket/taterne på skolen. Mange hadde aldri hørt om skogfinner (38%) eller kvener (17%).

Flere av våre deltakere beskrev at i de få tilfellene hvor undervisningen tok opp deres gruppe, var den ofte preget av stereotypiske framstillinger som var vanskelig for dem å kjenne seg igjen i. De nasjonale minoritetene ble presentert utelukkende som ofre for fortidig norsk diskriminerende politikk. Dette er viktig kunnskap.

Men i et antirasistisk perspektiv er det vel så viktig å løfte fram spennende personer, viktige bidrag til vår felles norske kulturarv og grunnlag for stolthet og fellesskap i gruppene.

I tillegg til å bli systematisk oversett, beskrev deltakerne også skolen som en arena der de risikerte å bli utsatt for fordommer. Det kunne dreie seg om alt fra sosial ekskludering til eksplisitt rasistiske kommentarer. Vi ble overrasket over at få brukte ordet rasisme for å beskrive tidvis ganske grove hendelser. Vi tror at dette har å gjøre med at det lenge har vært tabu å snakke om rasisme som noe som foregår i det norske samfunnet i dag. Den spesifikke rasismen rettet mot flere av gruppene – som antisiganisme og antisemittisme – er ofte av en karakter som mange aksepterer som normalitet. Kanskje er den ekstra utfordrende å snakke om, fordi den slår sprekker i forestillingen om Norge som et foregangsland for demokrati og inkludering, og rasisme som et problem som «oppstod» med nyere innvandring (Eriksen & Banik, 2026).

Betydningen av å fortelle sin egen historie

Tidligere forskning fra skolen viser at det kan være belastende for elever med minoritetsbakgrunn når deres kultur, religion eller språk blir tema. Mange unge synes det er ubehagelig å skille seg ut. Våre deltakere ga oss noen nye perspektiver på dette. Da vi spurte hva de ønsket seg av undervisningen, var de samstemte; “folk må vite at vi finnes, at vi lever i dag, og at vi er mangfoldige». For å bøte på utilstrekkelig undervisning, fortalte flere at de selv eller foreldrene hadde initiert undervisning om sin kultur. Å fortelle om sin kultur på egne premisser, oppleves for mange som meningsfylt. Samtidig er det å gi plass til mange perspektiver et ansvar som hviler på skolen og fellesskapet. Minoritetene bør gis mulighet til å delta og bidra, men ikke ansvar for det.

Tilbakemeldingene fra de nasjonale minoritetene gir grunnlag for å spørre seg hvem som i dag får plass i fortellingen om Norge, hvilke historier som fortelles eller forties, og hvem som får fortelle dem. Vi tror, basert på begrepet sanksjonert uvitenhet fra den indiske kulturforskeren Gayatri Chakraborty Spivak, at det ikke er tilfeldig hva som hoppes over. Vi vet ofte hva som utelates, det som utelates betyr noe, og vi lar det skje – utelatelsene skjer sanksjonert. Ofte er det nettopp de historiene som er litt ekstra ubehagelige for mange av oss å anerkjenne som ikke blir fortalt.

Prinsipper for undervisning om nasjonale minoriteter

Sannhet og forsoning for de nasjonale minoritetene, som samene, krever at vi utvider våre referanserammer sammen. God undervisning kan som kjent ikke foreskrives. Basert på innspillene vi fikk fra de nasjonale minoritetene, utviklet vi fem prinsipper som kan være nyttige verktøy for å utforme og planlegge undervisning om nasjonale minoriteter (les mer i Banik et al., 2026, kapittel 9).

·       Prinsipp 1: Ta utgangspunkt i minoritetene som aktører
Dersom minoritetsgrupper bare fremstilles som passive ofre i historie og samfunn, kan undervisningen bidra til å forsterke fordommer – selv om intensjonen er det motsatte (Toft, 2021). Det betyr ikke at en ikke skal undervise om undertrykkelse. Her er valg av perspektiv viktig: En god inngang til å snakke om for eksempel fornorskingspolitikk, er å ta utgangspunkt i hvordan politikken opplevdes fra minoritetenes side, og hvordan de kjempet for verdighet og rettigheter. Dette innebærer å synliggjøre minoritetenes egne stemmer, erfaringer og bidrag – enten gjennom direkte involvering, eller gjennom tekster, kunst, filmer og historiske fortellinger.

·       Prinsipp 2: Trening i makt- og samfunnskritiske perspektiver
For å motvirke fordommer er det ikke tilstrekkelig å peke på stereotypier. Elever må lære hvordan og hvorfor slike forestillinger blir skapt og videreført, og hvilke konsekvenser de kan få. Undervisningen bør derfor synliggjøre maktforhold i kunnskap. Et eksempel kan være å se kritisk på fremstilling av gruppene i mediene. Elever kan trenes i å se hvem som får definere hvordan vi skal forstå et samfunnsproblem, og hvem som kommer til orde på hvilke måter. For eksempel er det ikke uvanlig at det som handler om strukturell urett mot minoritetsgrupper, feilaktig forklares med fordomsfulle problematiseringer av deres kulturer (Lauritzen & Nodeland, 2019).

·       Prinsipp 3: Bevissthet om kontekst, konkretisering og indre mangfold
Det er et kjent fenomen i undervisning om minoriteter at denne kan bli veldig generaliserende. Undervisningen om denne tematikken må ha samme krav til å være kunnskapsbasert, presis og kontekstualisert som annen undervisning. Det innebærer å være tydelig på tid, sted og konkrete personer eller grupper. Et godt grep er å jobbe bevisst med å vise frem det indre mangfoldet i minoritetsgruppene: ulike livssituasjoner, identiteter, perspektiver og uenigheter om politiske saker.

·       Prinsipp 4: En aktiv og ansvarlig lærerrolle
Det er fristende, og kan være et godt grep, med utforskende undervisning om et tema en kan lite om. I undervisning om nasjonale minoriteter, der risikoen for at elevene finner fram til fordomsfull eller politisert informasjon, forutsetter en tydelig og aktiv lærerrolle.. Læreren bør fungere som en “kurator” som legger til rette for meningsfull utforsking, styrer refleksjon gjennom spørsmål og felles samtaler, aktivt tilrettelegger kilder, og tydeliggjør hva elevene skal lære og hvorfor.

·       Prinsipp 5: Kontinuerlig arbeid med kultursensitivitet og ivaretakelse av minoritetsperspektiver
Undervisning om minoriteter må ta høyde for at elever kan ha personlig tilknytning til temaet, også uten å være åpne om det. En kultursensitiv tilnærming innebærer å undervise som om minoritetsrepresentanter alltid er til stede, å bygge trygge relasjoner, bruke bevisst språk, og være ydmyk for begrensninger ved egen kunnskap og erfaringer. Samtidig må læreren ha forståelse for historiske overgrep og maktasymmetrier som fortsatt preger tillit til skolen for enkelte minoritetsgrupper. Sensitivitet, respekt og vilje til selvrefleksjon er avgjørende for inkluderende og etisk forsvarlig undervisning.

Referanser

Antirasistisk senter. (2017). «Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun» – En undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom (Rapport). https://antirasistisk.no/rapport-rasisme-opplevd-ungdom

Banik, V.K., Eriksen, K.G. & Nodeland, T.S. (2026). Nasjonale minoriteter – en håndbok. Cappelen Damm.

Eriksen, K. G., & Banik, V. K. (2026). Beyond Black and White: counter-stories of national minorities in Norway in encounters with ignorance and racism in education. Race Ethnicity and Education, 1-20. https://doi.org/10.1080/13613324.2026.2652250

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/ overordnet-del/

Lauritzen, S. M., & Nodeland, T. S. (2018). “What is the problem represented to be?” Two decades of research on Roma and education in Europe. Educational Research Review, 24, 148-169. https://doi.org/10.1016/j.edurev.2018.04.002

NIM. Norges institusjon for menneskerettigheter. (2022). Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge (Rapport). https://www.nhri.no/2022/rapport holdninger-til-samer-og-nasjonale-minoriteter-i-norge/2022

Toft, A. (2021). Fakta-resistente fordommer. Stereotyper og arbeid mot fordommer i skolens religionsundervisning. I M. von der Lippe (Red.), Fordommer i skolen. Gruppekonstruksjoner, utenforskap og inkludering (s. 155–182). Universitetsforlaget.

Forskere advarer mot flikking på læreplanene