Han var også skolens konge
Harald var prinsen som gikk på folkeskole. Som konge løfta han fram skolens og lærernes avgjørende betydning.
Konger sitter lenge i Norge. Haakon 7., Olav 5. og Harald 5. hadde alle en regjeringstid som strakte seg over en generasjon. Dermed blir det også naturlig å se en konges tid på tronen i sammenheng med ens eget livsløp. Over 40 prosent av folket i Norge er født etter at Harald ble konge i 1991. Og nå, når vi alle må venne oss til å si «kong Haakon», er det flere enn meg som kjenner på at «nå er jeg jammen eldre enn kongen». Rundt en tredel av Norges befolkning, faktisk.
Det har saktens vært mange viderverdigheter rundt kongefamilien de senere årene. Likevel har kongehuset stått for en betydelig grad av kontinuitet i en tid der det meste endres i et voldsomt tempo, og det som skjedde for noen måneder siden er blitt «gamle dager». Men helt siden 1905 har kongehuset klar å kombinere denne kontinuiteten med en gradvis tilpasning i takt med hvordan samfunnet utvikler seg.
På skole med andre barn
Ett av disse grepene ble tatt av det daværende kronprinsparet i forbindelse med tilbakekomsten til Norge i 1945: barna deres skulle gå på skole sammen med andre barn. Dermed begynte prins Harald i første klasse på Smestad skole, mens storesøstrene Ragnhild og Astrid ble elever ved Nissen pikeskole. Som barn hadde prins Olav selv hatt privatlærer. Nå var det viktig at tronarvingen skulle gå på vanlig skole, slik at han kunne lære og oppleve de samme tingene som alle andre barn, ifølge kongehusets egne nettsider.
Siden den gangen har nye generasjoner prinser og prinsesser hatt vanlig skolegang. Med unntak av kronprinsesse Ingrid Alexandras fem år på Oslo International School, med årlige skolepenger på godt over 200.000 kroner, har de enten gått i offentlig skole eller i privatskoler med mer beskjeden foreldrebetaling, som Kristelig Gymnasium og Oslo Montessoriskole. Den yngste generasjonen av kongelige har også gått i barnehage.
Det er all grunn til å tro at dette har bidratt til å styrke båndene mellom folket og kongefamilien. De har fått samme slags undervisning, vært på skoleturer, lekt i friminuttene og deltatt på aktiviteter sammen med medelever. Slikt skaper felles referanserammer. Når de kongelige møter folk der ute som forteller om opplevelser i skoledagene, forstår de hva de snakker om.
Omtalte skolen som en bærebjelke
Men valget om å la barna gå på vanlige skoler er også en anerkjennelse av betydningen skolen har som et sted for læring, personlig utvikling, danning og samhandling.
Kong Harald holdt seg klokelig unna skolepolitisk debatt. Men flere ganger understreka han hvor enormt viktig skolen er. I nyttårstalen på tampen av 1995 sa han blant annet: «En av de viktigste bærebjelkene i samfunnsoppbyggingen er våre skoler. Mer enn noen gang tror jeg det er viktig å understreke betydningen av det grunnleggende arbeid som utføres av våre lærere». Dette var en tid med omfattende reformer i skolen; videregående i 1994 og den forestående grunnskolereformen i 1997.
Vår nye kong Haakon har også lagt vekt på betydningen av utdanning; i senere tid som et fundament for at vi fortsatt kan leve i frie samfunn. For en del år siden var han med å dra i gang «Dignity Day» i skolene, der måten man behandler andre mennesker på var et sentralt element. Arrangementene slapp riktig nok ikke unna kritikk for å ha et svakt pedagogisk grunnlag og for å ta ressurser bort fra markering av FN-dagen. Men den daværende kronprinsens engasjement var utvilsomt ekte.
Kongeflaks
Hvis vi skulle ha oppretta et nytt land i dag, ville vi neppe gått for løsningen med å la posisjonen som statsoverhode gå i arv. Kongehuset er sårbart fordi det er personavhengig. Da ligger det en trygghet i at det folkevalgte Stortinget kan avskaffe det hele ved en grunnlovsendring.
Men det er forbløffende hvilken flaks vi har hatt med kongene vi har hatt siden 1905: Haakon 7., Olav 5. og Harald 5. Av den grunn kom Rødts stortingspolitiker Mimir Kristjansson med følgende litt overraskende bekjennelse denne uka: «Det er umulig å være republikaner i Norge».
Kongen har vært et samlende symbol i krisetider, som i 1940–45 og 2011. Det kan også bli en betydelig del av rollen kong Haakon 8. nå skal fylle, i en tid da vår digitale infrastruktur angripes fra utlandet, og myndighetene oppfordrer befolkningen til å være forberedt på krise eller krig.
Lærdom
Men kongen er også et samlingspunkt for jubel, som da folk spontant søkte til Slottet for å feire landslagets stordåder i sommerens fotball-VM. Vi får håpe det foran oss ligger mange gledesstunder som folket og kongen skal feire i fellesskap.
I disse dagene legger skoleelever og barnehagebarn ned blomster, lager tegninger og på andre måter er med på å hedre kong Haralds minne. I prosessen med å bearbeide det som har skjedd, kan det ligge mye god lærdom. Det kan bli et godt utgangspunkt for samtaler om livets gang, gleder og sorger. Det kan gi barn og unge en opplevelse av å være en del av noe som er større enn en selv; et nasjonalt fellesskap.
Og uansett hva vi måtte mene om monarkiet som styreform: Vi er mange i dag som vil hedre kong Harald, uttrykke sympati med kongefamilien og ønske Haakon den 8. lykke til i sin gjerning som Norges konge.
Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.
Se bilder: Kong Haralds møter med barn og unge
Jeg skriver nyhetskommentarer på Utdanningsnytt. Jeg har vært i pressen siden begynnelsen av 1990-tallet og har utdanning innen statsvitenskap, journalistikk, historie og språk. Send meg gjerne et tips om et tema som kan være verdt en kommentar.
