Skolen har svikta dem som trenger den mest
De siste ti årene har de svakeste elevene i lesing og regning blitt dramatisk flere. Det krever et bredt politisk forlik, og deretter at lærere og skoleledere får arbeidsro.
Publisert
Sist oppdatert
Det er kritikkverdig at norsk skole ikke har utrusta flere elever med gode grunnleggende ferdigheter. Dette var den brutale konklusjonen fra riksrevisor Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen tirsdag 16. juni.
I en fersk rapport har Riksrevisjonen gått gjennom statlige satsinger på grunnleggende ferdigheter i skolen de siste 20 årene. De siste ti av dem er et sorgens kapittel når det gjelder andelen elever som er så dårlige til å regne og lese at de vil få problemer med jobb eller utdanning.
Tallene er nedslående: I den siste PISA-testen, gjennomført i 2022, var 31 prosent av de norske 15-åringene på laveste mestringsnivå i regning, og 27 prosent på laveste nivå i lesing. I 2015 var det henholdsvis 17 og 15 prosent. Den samme tendensen gjør seg gjeldende i en rekke andre undersøkelser, viser Riksrevisjonens rapport. I tillegg har Riksrevisjonen spurt rektorer og skoleledere om elevenes skriveferdigheter. De bekrefter inntrykket. Også der har forskjellene elevene imellom økt.
Nedgang tross milliardsatsinger
Siden 2006 har staten brukt til sammen 84 milliarder kroner, målt i fjorårets kroneverdi, på å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Fram til 2015 var det framgang også for elevene som strevde mest med bokstaver og tall. Deretter gikk det bratt nedover. Tendensen har vært klar lenge. Nå får Kunnskapsdepartementet og regjeringa ramsalt kritikk for å unnlate å justere kursen underveis.
Som mulige årsaker har Kunnskapsdepartementet pekt på økte sosiale forskjeller, høyere innvandring, mer psykiske plager og økt bruk av sosiale medier. Dette er en del av en internasjonal trend. Problemet er at økningen i andelen av dem som sliter med lesing og regning er større i Norge enn både i Norden og OECD-landene ellers. Og restriksjonene under pandemien rammet elever i mange andre land langt hardere enn i Norge.
En etter en lister Riksrevisjonen opp statlige tiltak som skal ha uklar målbar effekt på elevenes læring: mer undervisningstid, tilpassa opplæring, nasjonale prøver, oppfølgingsordningen overfor kommunene og minstenormen for lærertetthet. Samtidig har andelen av de svakeste i lesing og regning økt kraftig. Det er nesten så man kan spørre seg: «Hva er vitsen med det hele?»
Peker på lærernormen
Kommunekommisjonens første rapport, som ble publisert ved årsskiftet, viser at lærernormen henger i en tynn tråd. Et flertall i utvalget ville avskaffe den. Konklusjonen fra Riksrevisjonen kan gi tyngde i argumentasjonen til politikere som tar til orde for å fjerne normen. Gjennomgangstonen i Riksrevisjonens rapport er at oppskriften på å løfte svake elever ikke bare dreier seg om kvantitet.
Men lærernormen har også en annen viktig funksjon. Den sikrer et minimum av antall lærere i kommuner med slunken kommunekasse og et voksende antall eldre som trenger helsehjelp. Å kutte antall lærere i skolen nå vil bare gjøre vondt verre, ikke minst for de elevene som trenger dem mest.
Det er ingen tvil om at elevmassen er blitt atskillig mer krevende siden 2015. Oppmerksomhetsspennet er blitt mindre; psykiske problemer og tilbøyeligheten til vold og trusler øker. Det gjør jobben med å løfte flere elever opp fra det laveste nivået vanskeligere enn før.
Satse på det som virker
For å snu trenden er det nødvendig med skoleledere og lærere som i enda større grad kan forstå, tolke og ta i bruk forskning som dokumenterer hva som fører til god læring. Politikernes ansvar er å stake ut hovedlinjene, basert på det overordna ansvaret de har.
Ett tiltak som det er forventninger til, er justeringene i læreplanen for matematikkfaget, som de siste årene har lagt betydelig vekt på at elevene skal utforske og reflektere over stoffet. Nå blir det understreka sterkere at de skal øve på å bli bedre til å regne. Derfor blir det interessant å se resultatene når de etter hvert kommer. Skal elever trives på skolen, er det en forutsetning at de opplever mestring i fagene.
Politikerne må enes om oppdraget
I løpet av de siste ti årene har Kunnskapsdepartementet hatt statsråder fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Høyre. Debatten i etterkant av Riksrevisjonens rapport kan lett bli en pekelek med fordeling av skyld. Viktigere blir imidlertid den kursen politikerne staker ut for framtidas skole.
KrFs utdanningspolitiske talsperson Joel Ystebø tar til orde for et bredt politisk forlik om skolen. Det er verdt å lytte til. Skolen har gjennom tidene vært utsatt for mye politisk synsing. Ett eksempel på dette er den ukritiske begeistringa for å ta Ipad inn i skolen og hive bøkene ut for noen år siden. Nå har partiene moderert seg kraftig.
En vei ut av dette uføret kan være at politikerne blir enige om å fastsette noen grunnleggende hovedlinjer framover. Deretter kan skoleledere og lærere bruke kompetansen sin til å sette målene ut i livet. Men det krever fortsatt at de får ressursene som trengs til å gjøre denne jobben. Og det krever at de får tilstrekkelig med arbeidsro.
Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.
Les også: Regjeringa vil ha lesekvart – forskarar tvilar på at 15 minutt er nok
Jeg skriver nyhetskommentarer på Utdanningsnytt. Jeg har vært i pressen siden begynnelsen av 1990-tallet og har utdanning innen statsvitenskap, journalistikk, historie og språk. Send meg gjerne et tips om et tema som kan være verdt en kommentar.
