Kunsten å holde fingrene fra fatet

For å kunne gjøre skolen til et bedre sted å lære og være, må skolens folk slippe stadig skiftende politiske føringer på hvordan jobben skal gjøres. 11. august hadde lederen for Fellesskoleutvalget, Bjørn Haugstad, en klar oppfordring til rikspolitikerne da han overleverte utvalgets rapport til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap): Skolen trenger et langsiktig politisk forlik som vil overleve regjeringsskifter.

De siste 20 årene har hovedblokkene i politikken bytta på regjeringsmakta hvert andre stortingsvalg. Hvis dagens meningsmålinger holder seg, vil det bli nytt regjeringsskifte i 2029.

Å overta ledelsen i Kunnskapsdepartementet ser ut til å utløse et sterkt behov for å sette politisk preg på det som skjer i skolen. Resultatet har blitt reformer, satsinger og føringer på innholdet i skolen i et tempo som har ført til at de som jobber der, har måttet bruke uforholdsmessig mye tid og krefter på stadige endringer. Samtidig har detaljstyringen gjort mange lærere og skoleledere usikre på deres egen rolle som fagpersoner. Altfor mange har følt seg både utkjørt og overkjørt på grunn av dette.

Skolepolitikk har alltid vært prega av ideologisk kamp. Frontene og karakteristikkene har vært både steile og krasse, gjerne gruppert i motsetninger som «kos versus læringstrykk», «disiplin versus forståelse og inkludering». Skolen har enorm betydning for hele samfunnet. I tillegg har alle politikere hatt førstehåndserfaring med skolen. Det gjør det lett å mene noe om den og fristende å gå dypere inn i hvordan jobben der skal gjøres enn det som godt er.

Fellesskolen er viktig å hegne om. Den har vært og er en møteplass for barn med ulik sosial bakgrunn. Der lærer de å omgås hverandre, de har felles opplevelser, og de får en opplæring som i hvert fall på papiret skal være likeverdig, uansett hvor de bor i landet. Gjennom flere generasjoner har skolen gitt elevene en felles referanseramme, og den har dermed vært en viktig del av det som har holdt samfunnet vårt sammen.

Her kan du lese hele Fellesskoleutvalgets rapport. 

Varselssignaler

Men det siste tiåret har det ikke mangla på blinkende varsellamper. Grunnleggende ferdigheter som lesing og regning går nedover. Dårlig oppførsel blir enda dårligere og er blitt et problem blant en økende andel av elevene. Evnen til å arbeide konsentrert og lenge av gangen er svekket. Elever tåler uenighet dårligere enn før.

En del av problemene i skolen begynner nå å forplante seg til høyere utdanning. Blant annet rapporterer de som underviser ved sivilingeniørstudiene ved NTNU i Trondheim om studenter som mangler grunnleggende ferdigheter i matematikk.

Mye av utviklingen skyldes faktorer utenfor skolen. Verden er blitt velsigna med sosiale medier med eiere som kynisk profitterer på algoritmer som fremmer konflikt og splittelse. I tillegg legger de opp til uendelig og avhengighetsskapende skrolling som bombarderer barn og unge med allslags inntrykk som hjernen bare kan prosessere en brøkdel av. Vi har fått generativ kunstig intelligens til å tenke, skrive og regne for oss. Evnen til å tenke og resonnere selv kan om noen år bli redusert til et artig partytriks.

I rapporten viser Fellesskoleutvalget til tall fra Bokhandlerforeningen som også gir grunn til bekymring. I en undersøkelse fra 2017 svarte 93 prosent av foreldrene med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. Da det tilsvarende spørsmålet ble stilt i 2023, var andelen falt til 75 prosent i løpet av disse seks årene.

Feilgrep

Fellesskoleutvalget har imidlertid vært vel raske med å frikjenne skolen og kanskje først og fremst skolemyndighetene for ansvaret for dagens situasjon. Det ukritiske frislippet av nettbrett på bekostning av fysiske bøker for noen år siden er siden i betydelig grad blitt reversert på grunn av tilbakemeldinger fra skolene om negative følger både for leseforståelse og konsentrasjon.

I 2017 kom endringen i daværende kapittel 9A i opplæringsloven, som ga skolene en omfattende plikt til å granske dersom en elev følte seg krenket. Meningen var sikkert god, men den førte også til at lærere ble maktesløse i møte med gransking av påståtte krenkelser. Når elevens opplevelse ble gjort til utgangspunkt for skolens reaksjon, kunne det lett oppfattes som at elevens subjektive vurdering alltid skulle legges til grunn.

Det ga signalet om at elevers rettigheter er grenseløse, og at det er verden som til enhver tid skal tilpasse seg. Det er krevende å utvikle «gagns menneske» under slike forhold, og derfor var det også nødvendig å endre loven slik at åpenbart grunnløse klager kunne avvises.

Ressurser og faglig skjønn

De to viktigste beskjedene fra Fellesskoleutvalget til politikerne er disse: sørg for at skolene har ressursene som trengs, og ha tillit til lærernes og skoleledernes profesjonelle skjønn.

Utvalget anbefaler å beholde en justert variant av minstenormen for lærertetthet fram til en ny ressursnorm er på plass. Kontaktlærerne skal få bedre muligheter til å følge opp elever og ha kontakt med hjemmet. Og det foreslås bedre og mer systematisk oppfølging av nyutdanna lærere de første årene i yrkeslivet.

Utvalget foreslår også at det skal bli helt slutt på muligheten for å ansette personer i lærerstilling som ikke har godkjent lærerutdanning.

«Når hørte du sist om en lege uten godkjent legeutdanning?» spurte Bjørn Haugstad retorisk fra scenen i Arendal under presentasjonen av rapporten. I rapporten legger utvalget vekt på at erkjennelsen av at læreryrket er en profesjon på linje med leger og jurister endelig skal slå rot.

Håpet om et bredt forlik

Å oppnå full enighet om det meste innen skolepolitikken er politisk umulig. Det kom også tydelig fram i de umiddelbare reaksjonene på rapporten. Mens kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun virka fornøyd med det meste, etterlyste Høyres Mathilde Tybring-Gjedde mer undervisningstid. KrFs Joel Ystebø avviste forslaget om å legge tiden i skolefritidsordningen inn i skoledagen, og Simen Velle i Frp uttrykte generell skepsis til hele konseptet om en skole som skal være felles for alle.

Men samtidig er det hovedmål som alle eller de fleste partiene kan enes om, selv om de kan se ulikt på veien dit. Blant disse er målet om å styrke de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving og regning. Det er også bred enighet om at det er nødvendig å få opp søkertallene til lærerutdanningene.

Et drømmescenario for den norske skolen er at et bredt flertall av partiene i Stortinget blir enige om et politisk forlik om hovedprioriteringer for skolen, som kan stå seg mange år framover. Dette forliket følges opp mot tilstrekkelige bevilgninger. Og deretter klarer politikerne å legge egne markeringsbehov til side og gir profesjonen friheten og arbeidsroen som skal til for å sette disse målene ut i livet.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter. 

Les også: Vil ikke avvise et skolepolitisk forlik

Harald Wollebæk Harald Wollebæk Redaksjonssjef

Jeg skriver nyhetskommentarer på Utdanningsnytt. Jeg har vært i pressen siden begynnelsen av 1990-tallet og har utdanning innen statsvitenskap, journalistikk, historie og språk. Send meg gjerne et tips om et tema som kan være verdt en kommentar.