Debatt
MEST LEST
Korte videoer
Hør podkastene våre her
Å forstå barnet betyr ikke at den voksne skal tåle vold
Debatt: Barnet som slår, trenger voksne som forsøker å forstå. Den voksne som blir slått, trenger et system som tar ansvar. Vi må klare å se begge samtidig.
Jeg har arbeidet med barn og unge i mange år, også med barn som av ulike grunner kan reagere kraftig når verden blir vanskelig å håndtere. Derfor ligger det dypt i min faglige forståelse at atferd ikke oppstår i et vakuum.
Et barn som slår, sparker, truer eller kaster ting, er fortsatt et barn. Bak handlingene kan det ligge stress, utrygghet, reguleringsvansker, kommunikasjonsutfordringer, tidligere erfaringer eller en skolehverdag barnet ikke klarer å mestre.
Vår oppgave som profesjonelle er ikke bare å reagere på det vi ser, men å forsøke å forstå hva som ligger bak. Det perspektivet må vi holde fast ved. Men nettopp derfor må vi også våge å si noe annet høyt: Å forstå hvorfor et barn slår, betyr ikke at den voksne skal tåle å bli slått.
Debatten er særlig aktuell etter nye funn fra Arbeidstilsynets tilsyn i skolen. I tilsyn gjennomført ved grunnskoler, SFO-er og enkelte videregående skoler fra 2023 til 2025 ble det avdekket brudd på arbeidsmiljøkravene i 73 prosent av tilsynene.
Det ble også funnet store mangler i skolenes kartlegging, risikovurdering, tiltak og opplæring knyttet til vold og trusler. Dette er viktig, fordi vold i skolen ikke bare hører hjemme i spesialiserte tilbud eller i de mest alvorlige enkeltsakene.
Det skjer også i den ordinære skolen. Det kan være læreren som får et slag når hun forsøker å roe en konflikt, assistenten som blir sparket, eller den ansatte som mottar alvorlige trusler. Og dagen etter skal den samme voksne møte barnet igjen med ro, varme og profesjonalitet. Relasjonen fortsetter også etter hendelsen.
Skoledebatten blir noen ganger for enkel akkurat her. På den ene siden finnes en forståelig bekymring for at barn som strever, skal møtes med strengere reaksjoner eller forklaringer som gjør barnet til selve problemet. På den andre siden finnes ansatte som opplever reell vold og gjentatte trusler, og som kan sitte med en følelse av at dette nærmest følger med yrket.
Begge perspektivene må få plass. Barnets handling kan ha en forklaring uten at handlingen dermed blir ufarlig. Barnet kan ha begrensede forutsetninger for å regulere seg selv, samtidig som arbeidsgiver har ansvar for å organisere skolehverdagen slik at ansatte ikke gjentatte ganger utsettes for fare.
I pedagogisk arbeid lærer vi å se bak atferden. Vi lærer å være den regulerte voksne, bevare relasjonen og ikke ta barnets reaksjoner personlig. Dette er viktig faglighet. Problemet oppstår dersom slike prinsipper samtidig bidrar til at grensene for hva ansatte forventes å tåle, flyttes. «Han mente det ikke.» «Hun var ute av seg.» «Du vet hvordan han blir når han er presset.» Setningene kan være helt sanne, men de er ikke arbeidsmiljøtiltak.
Dersom en ansatt gjentatte ganger står alene i situasjoner hvor det er kjent risiko for vold, må vi også undersøke rammene rundt barnet og den voksne: bemanning, organisering, kompetanse, forebygging, mulighet for avlastning og hva som faktisk skjer etter en alvorlig hendelse.
For den voksne i rommet er ikke en følelsesløs fagperson. Det er et menneske som bruker seg selv som et av sine viktigste arbeidsredskaper. Relasjonen, stemmen, roen og evnen til å være emosjonelt tilgjengelig er sentrale deler av arbeidet. Når det samme mennesket gjentatte ganger utsettes for vold eller trusler, avsluttes ikke belastningen nødvendigvis idet barnet igjen er rolig. Den ansatte skal kanskje rett tilbake i undervisningen, delta i et møte om barnets behov senere samme dag og neste morgen ønske barnet velkommen igjen. Det krever profesjonalitet. Men profesjonalitet betyr ikke grenseløs tåleevne. En lærer kan både forstå at barnet hadde det vanskelig og kjenne seg redd neste gang situasjonen eskalerer. Å anerkjenne det er ikke å svikte barnet.
Jeg er derfor bekymret dersom vold gradvis normaliseres som en forventet del av arbeid med barn. Hva lærer vi da nye lærere, pedagoger, assistenter og miljøarbeidere? At slaget egentlig ikke teller fordi barnet var dysregulert? At en alvorlig trussel bør tones ned fordi eleven har en vanskelig livssituasjon? At utryggheten den ansatte kjenner, først og fremst handler om manglende robusthet?
Vi ville neppe hevde at omsorg, forståelse og relasjonell kompetanse fritar arbeidsgiver fra ansvaret for å beskytte ansatte i andre deler av velferdstjenestene. Det bør heller ikke være annerledes i skolen.
Samtidig må barn som utagerer aldri reduseres til «voldelige elever». Når et barn gjentatte ganger mister kontrollen, bør det vekke vår faglige nysgjerrighet. Hva skjer i forkant? Hvilke krav stilles? Når oppstår belastningen? Hvilke relasjoner fungerer? Hva forsøker barnet å kommunisere? Og hva kan de voksne og systemet rundt barnet gjøre annerledes?
Et barn som ikke klarer å være i skolen uten gjentatte ganger å skade andre, trenger sannsynligvis mer og bedre tilpasset hjelp. Men dersom hjelpen forutsetter at én lærer, assistent eller miljøarbeider igjen og igjen må stille sin egen trygghet til disposisjon, har vi organisert hjelpen feil.
Vi trenger derfor å komme bort fra forestillingen om at vi må velge side. Barnet eller læreren. Eleven eller den ansatte. Den profesjonelle skolen må kunne se begge.
Vi skal møte barnet med nysgjerrighet fremfor fordømmelse og forsøke å forstå fremfor bare å korrigere. Samtidig skal den voksne kunne gå på arbeid med en rimelig forventning om å være trygg og med visshet om at alvorlige hendelser blir tatt på alvor.
Kanskje er det nettopp her vår faglige integritet prøves: ikke når det er enkelt å forstå barnet, og ikke når det er enkelt å forsvare den ansatte, men når vi klarer å gjøre begge deler samtidig. Barnet som slår, trenger voksne som forsøker å forstå. Den voksne som blir slått, trenger et system som tar ansvar.
