Er norsk skole egentlig bygget for barn?

Skal vi tørre å ta det opp? Eller skal vi bare synge så lenge skuta går? For jeg har begynt å stille meg et ganske grunnleggende spørsmål: Er norsk skole egentlig bygget for barn?Ja, jeg vet. Nå tråkket jeg sikkert noen på tærne. Etter en del år som lærer er det kanskje på tide at vi som faktisk står i klasserommene, tør å si høyt det vi ser. Det kjæreste foreldre sender fra seg hver morgen, er barna sine. Til barnehagen, sfo og til skolen .

Det er ingen hemmelighet at det kuttes i norske skoler. Det jeg synes er merkelig, er hvorfor akkurat det ikke skaper større overskrifter. For når PISA resultatene kommer, da reagerer vi. Selvsagt skal vi reagere. Dårlige resultater i lesing og matematikk er bekymringsverdige.

Men så kommer de samme løsningene. Vi må styrke lesingen. Vi må styrke skrivingen. Vi må styrke regningen. Vi må kartlegge mer. Vi må sette inn tiltak.

Men dere: Det er ikke nødvendigvis der vi må begynne. Vi må begynne mye tidligere.

Vi må begynne med å sørge for at det faktisk finnes en skole som har kapasitet til å møte barna. For før et barn kan prestere, må noen se barnet. Noen må oppdage barnet som ikke finner seg til rette i leken.

Seksåringen som gruer seg til skolen. Barnet som ikke knekker lesekoden. Barnet som strever sosialt. Barnet som aldri rekker opp hånden, og som derfor er lett å overse når behovene rundt er mange.Det krever mennesker. Opplever du ikke mestring . Får en ikke motivasjon for læring. Nei, da klarer en heller ikke å lære.

Vi diskuterer farten samtidig som vi fjerner mannskapet. Jeg klarer faktisk ikke å forstå dette. Vi  sitter å diskuterer hvordan skuta skal gå fortere. En lager nye kart. Vi setter nye mål. Samtidig plukker vi mannskapet av dekk.

En voksen mindre her. Noen timer mindre der. En stilling som ikke erstattes. De som står igjen på dekk? De skal løpe fortere. Undervise bedre, følge  opp mer. Dokumentere mer, kartlegge mer. Forebygge mer, forebygge tidligere og ikke minst tilpasse. Samtidig så må vi sørge for at alle barna blir sett.

På et tidspunkt må det være lov å spørre: Hvor lite mannskap kan en skute ha før det går på et skjær?

Kom inn i klasserommet. Noe av det jeg har innsett etter flere år som lærer, er hvor stor avstanden kan være mellom stedet beslutningene tas og stedet konsekvensene faktisk merkes. Mennesker som bestemmer over økonomien og rammene i skolen, har ikke nødvendigvis erfaring fra dagens klasserom. Selv de som en gang jobbet i skolen, kan ha vært lenge borte fra den helt vanlige skolehverdagen. Derfor har jeg en ganske enkel oppfordring. Kom og se. Ikke på et varslet skolebesøk hvor kaffen står klar og presentasjonen er laget. Kom en helt vanlig tirsdag.

Se læreren som skal gjennomføre god leseopplæring samtidig som ett barn trenger hjelp til å regulere følelsene sine, to har havnet i konflikt, et tredje ikke forstår oppgaven og et fjerde sitter helt stille og håper ingen oppdager at det ikke får det til. De har også krav på å bli sett. De har også krav på undervisning. Det er der skolen skjer.

Ikke på et kontor. Ikke i et budsjettark. Ikke i en handlingsplan.

Jeg kan ikke la være å tenke på kontrasten til andre samfunnsproblemer. Hvis strømprisene eksploderer og familier ikke har råd til regningen, skal du være sikker på at kravet om strømstøtte kommer raskt på bordet. Da forventer vi politisk handlekraft. Vi diskuterer tiltak, penger og kompensasjoner.

Når det handler om barna våre? Da virker det noen ganger som om vi først må gjennom utredninger, høringer, møter og politiske runder før vi kan erkjenne det de som står midt i skolen allerede har forsøkt å fortelle: Vi trenger nok voksne rundt barna. JA! politikk krever prioriteringer, kunnskap og gode prosesser.

Barna venter ikke på neste budsjettperiode. En kartlegging kan ikke sette seg ved siden av barnet som gråter. Et strategidokument kan ikke gå ut i skolegården og oppdage eleven som står alene. Et budsjettark kan ikke se at barnet bakerst i klasserommet sluttet å rekke opp hånden for tre måneder siden.

Det kan et menneske. Derfor blir det nesten bakvendt når svaret på dårlige resultater først og fremst er nye krav til hva skolen skal gjøre mer av.

Vi kan stille høyere krav, innføre nye tiltak og bekymre oss over PISA-resultatene. Men en skute seiler ikke raskere fordi noen på land roper høyere. Den trenger folk på dekk. Kanskje er det nettopp der vi må begynne hvis vi ønsker andre PISA-resultater om noen år.

Ikke med enda flere krav til skolen , men med nok voksne til å se barna, hjelpe dem og være der før de faller over bord.

DEBATT

Ettåringer som kommer inn i barnehagen og går rett til bokhyllen (...) viser hvor tidlig og sterkt lese­gleden kan slå rot.

DEBATT

Kan mindre fri lek ha svekket barnas trening i selvstendighet, utholdenhet og problemløsning?