PISA-tallene må få følger for lærerutdanningen
Debatt: Når stadig flere elever havner på de laveste mestringsnivåene i lesing, må også lærerutdanningen endres.
Publisert
Sist oppdatert
Fjorårets PISA-resultater som ble lagt frem denne uken, viser en fortsatt nedgang fra det som allerede var alarmerende resultater. Andelen elever som leser på det laveste mestringsnivået, er nå 41 prosent (gutter) og 27 prosent (jenter).
Den høye andelen elever som ikke telles med, gjør det hele enda verre. Elever med dysleksi og andre særskilte behov er nemlig ofte unntatt fra PISA-testene. I PISA 2025 ble 8,8 prosent av elevene ekskludert på individnivå, og den samlede eksklusjonsandelen var 10,4 prosent. Elevene med de største utfordringene telles ikke engang med.
Det reelle tallet for elever som leser på laveste mestringsnivå i lesing, er dermed enda høyere.
Det finnes mange mulige forklaringer på de svake leseresultatene. Disse bør undersøkes grundig. Men minst like viktig er det å diskutere hva vi kan gjøre for å hjelpe elevene som strever med lesing – nå.
Lærerutdanningen må treffe flere
For det naturlige stedet å begynne er lærerutdanningen. I en rapport fra NOKUT forteller lærerstudenter at utdanningen tar utgangspunkt i den «ideelle eleven»[1], mens kompetansen om hvordan man møter elever med læreutfordringer får mindre plass.
Ifølge Dysleksi Norges rapporter[2] sier lærerne at de knapt har lært noe om hvordan de skal fange opp og følge opp elever med spesifikke lærevansker.
Dette er en utfordring. God leseopplæring må ta utgangspunkt i de elevene som møter de største hindringene på veien mot lesekompetanse, ikke i dem som sannsynligvis vil lære å lese uten omfattende støtte. Når andelen elever på de laveste mestringsnivåene øker, må dette også få konsekvenser for innholdet i lærerutdanningen.
Det er ikke sånn at vi ikke vet noe om hvilke tiltak som har størst effekt. Flere har pekt på[3] at lærerutdanningen i for liten grad bygger på forskning som undersøker effekten av ulike tiltak. Kunnskapen om tiltak vi vet virker, når i altfor liten grad ut til skolene.
Mindre symbolpolitikk, mer kunnskap
Den skolepolitiske debatten er i ferd med å kjøre seg fast i mange forskjellige kjappe løsninger om skjermbruk, pugging og lesekvart.
Derfor er det positivt at Utdanningsforbundet etterlyser et bredt skolepolitisk forlik. Også Fellesskoleutvalget har pekt på behovet for langsiktighet, bred enighet og færre politiske kjepphester. Skal vi lykkes med å løfte leseferdighetene, trenger vi mindre symbolpolitikk og mer oppmerksomhet om hva forskningen forteller oss virker.
Arbeidet må starte med lærerutdanningen. Fremtidens lærere må få større kunnskap om hvem elevene som leser på det laveste mestringsnivået, er, hvilke utfordringer de møter, og hvordan undervisningen kan tilpasses for å gi dem bedre muligheter til å lykkes.
Det er viktig for alle elevene som skjuler seg bak tallene i PISA-statistikken, og for de elevene som ikke engang fikk bli med. De nærmer seg faretruende halvparten av alle elevene.
Referanser
[1] https://www.nokut.no/globalassets/nokut/rapporter/ua/2024/sluttrapport-fra-evalueringen-av-grunnskolelarerutdanningene-for-trinn-17-og-510_7-2024.pdf
[2] Kompetansestatus 2: https://dysleksinorge.no/wp-content/uploads/2026/05/Dysleksi-Norge_Kompetansestatus2_2026.pdf
[3] https://www.utdanningsnytt.no/forskning-kenneth-larsen-magnus-nordmo/ensidig-metodebruk-gjor-det-vanskelig-a-vite-hvilke-tiltak-som-virker/490919
