Videregående skole kan ikke reparere alt systemet har ventet for lenge med å ta tak i
Debatt: Vi kan ikke reparere alt i videregående skole. Reformene må begynne tidligere, lenge før elevene står på terskelen til høyere utdanning.
Hvis elever kommer til videregående skole uten gode studievaner, uten en tydelig ansvarsfølelse og uten grunnleggende ferdigheter, kan vi ikke forvente at videregående skole alene skal rette opp alt før de begynner på universitet eller høyskole.
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun peker på et reelt problem når hun sier at mange elever ikke er godt nok forberedt på høyere utdanning. Men spørsmålet handler ikke bare om hva som skjer i videregående skole. Det viktigste spørsmålet er: Hvordan kom eleven så langt uten å være forberedt på å ta ansvar for egen læring?
Det er lett å rette blikket mot lærerne i videregående skole. Men det er heller ikke rettferdig. Mange lærere gjør en stor innsats for å forberede elevene på videre studier. De forklarer, følger opp, vurderer, veileder og prøver å utvikle elevenes evne til å lese, skrive, tenke kritisk og arbeide selvstendig.
Men læreren kan ikke tenke i stedet for eleven. Læreren kan ikke skrive i stedet for eleven. Og læreren kan heller ikke skape motivasjon inni en elev som gjennom mange år har lært at det går bra uansett.
Ofte begynner problemet tidligere, særlig i ungdomsskolen. Noen elever mister alvoret rundt prøver, innsats og faglig utvikling fordi de opplever at overgangen til neste nivå nesten er garantert. Når konsekvensene av svak innsats blir uklare, blir også følelsen av alvor uklar.
Uten at det nødvendigvis er meningen, kan noen elever lære at det ikke alltid kreves nok innsats for å gå videre.
Men utdanning fungerer ikke slik. Livet fungerer heller ikke slik.
Dette betyr ikke at vi skal legge skylden på elevene. Det betyr at vi må ta dem på alvor tidligere. Elever trenger støtte, men de trenger også tydelige forventninger. Når vi lar dem gå videre til neste nivå uten å møte reelle faglige krav, hjelper vi dem ikke. Vi utsetter bare problemet.
Det er stor forskjell på den som går opp et fjell steg for steg, og den som blir fraktet til toppen med helikopter. Begge kan stå på toppen, men bare den ene har utviklet styrken, tålmodigheten og erfaringen som trengs for å klatre opp det neste fjellet.
Slik er det også i skolen. En elev kan flyttes fra trinn til trinn uten å ha bygget ferdighetene som neste nivå krever. Til slutt står eleven i videregående skole, og kanskje senere i høyere utdanning, uten de faglige og personlige musklene som trengs.
Jeg har selv kjent tyngden av dette i mitt eget liv, som mor til barn som har gått gjennom ungdomsskolen. Når man ser at elever går videre fra et nivå til et annet uten at grunnleggende hull blir tatt på alvor, blir bekymringen større. Problemet oppstår ikke plutselig i videregående skole. Det bygger seg opp stille, år etter år, helt til eleven møter krav som er større enn verktøyene han eller hun har fått med seg.
LES: Etterlyser bedre forberedte studenter: – De trenger mer enn gode karakterer
Derfor trenger vi et skolesystem som stiller tydelige krav, og som samtidig bruker elevenes tid klokt. For noen elever handler skoleløpet ikke bare om karakterer. Det handler om å bygge en framtid før tiden løper fra dem.
Det betyr ikke at kravene skal fjernes. Tvert imot. Kravene må komme tidligere, tydeligere og mer rettferdig. Hvis en elev har store hull i lesing, skriving eller matematikk, må det tas på alvor før eleven sendes videre til et nytt nivå. Vi trenger tydeligere faglige stoppunkter, mer forpliktende oppfølging og bedre støtte.
Det er ikke omsorg å la en elev gå videre med svake grunnleggende ferdigheter. Ekte omsorg er å hjelpe eleven til å bli sterk nok før kravene blir større.
Overgangen fra videregående skole til høyere utdanning er ikke bare en faglig overgang. Den ligner også på overgangen fra å bo hjemme hos foreldrene til å bo alene. Hjemme er det noen som minner deg på ting, følger deg opp, spør hvordan det går og hjelper deg når du gjør feil. Når du flytter for deg selv, må du ta ansvar for tiden din, økonomien din, maten din, ordenen din og valgene dine.
Hvis du ikke er forberedt på dette ansvaret, kan du ikke legge hele skylden på foreldrene dine. De kan oppdra deg, støtte deg og veilede deg, men de kan ikke leve livet ditt for deg.
Slik er det også i skolen. Læreren kan åpne døren, men eleven må gå inn selv. Læreren kan gi verktøyene, men eleven må bruke dem selv.
I tillegg har teknologien gjort dette vanskeligere. Mange elever lever i en tid der det er mulig å finne raske svar, kopiere tekster, lime inn formuleringer og bruke digitale hjelpemidler uten egentlig å utvikle egne tanker. Teknologi kan være en fantastisk ressurs når den brukes riktig. Men den blir farlig når den erstatter tenkningen.
En elev som venner seg til å kopiere og lime inn, utvikler ikke nødvendigvis språk, dømmekraft eller evnen til å bygge egne argumenter. Eleven kan lære å levere noe som ser ferdig ut, uten nødvendigvis å lære hvordan man tenker selvstendig.
Derfor må vi våge å diskutere mer bruk av papir, blyant og muntlige vurderinger i skolen. Ikke fordi papir er gammeldags, men fordi papir ofte viser hva eleven faktisk kan. Når en elev sitter foran et blankt ark, uten søkemotor, uten mulighet til å kopiere og uten ferdige formuleringer, blir det tydeligere hva som faktisk finnes i hodet.
Å skrive for hånd handler ikke bare om håndskrift. Det handler om å organisere tanker, bygge argumenter, tåle motstand, rette feil og utvikle en selvstendig stemme. Det er nettopp slike ferdigheter høyere utdanning krever.
Samtidig ligger ikke løsningen i å gjøre skolen strengere bare for strenghetens skyld. Vi trenger ikke et system som straffer elever blindt. Vi trenger et system som er tydeligere tidligere, og som bruker elevenes tid bedre.
Det kan være nødvendig å reformere videregående skole. Men reformene vil ikke lykkes hvis vi later som om problemet begynner der. En elev blir ikke selvstendig i det øyeblikket han eller hun begynner på universitetet. Selvstendighet må trenes gjennom hele skoleløpet.
Derfor må vi endre spørsmålet. Vi bør ikke bare spørre hvorfor videregående skole ikke gjør elevene klare for høyere utdanning. Vi må også spørre hvorfor noen elever kommer til videregående skole uten å ha lært nok om innsats, ansvar og konsekvenser.
Lærere skal ikke være helikoptre som frakter elevene til toppen. Skolen skal vise veien, gi støtte og dele ut verktøyene. Men selve klatringen må eleven gjøre selv.
Utdanning handler ikke bare om å gå videre til neste nivå. Det handler om å bli i stand til å komme seg videre.
