Møtet med Eva Maries angst:
Hun ønsket å slippe muntlig eksamen
Debatt: Med veiledning kom studenten med angst seg gjennom muntlig eksamen.
Eva Marie er en ung student som har vært preget av angst i mange år, men har hatt den under kontroll. Under covid-19-pandemien bestemmer myndighetene at studenter må holde seg hjemme, og slik mister hun den daglige treningen hun trenger – og angsten øker.
Når samfunnet etter hvert åpnes opp igjen, klarer hun ikke å møte til avsluttende muntlig eksamen. Neste semester spør hun om å få gjøre konte-eksamen skriftlig.
Jeg blir småirritert når dette spørsmålet kommer til meg, via eksamenskontoret. Som lærer i grunnskolen møter man stressende og krevende situasjoner daglig, og evnen til å håndtere dette muntlig er avgjørende for å fungere som lærer, tenker jeg.
Hvorfor skulle ikke hun klare det, når de andre har klart det?
Jeg svarer nei på spørsmålet.
Eposten fra Eva Marie
Etter noen dager får jeg en epost fra henne. Hun spør om å gjennomføre muntlig eksamen digitalt, via skjerm. Forklaringen er angst, og hun forteller at bare det å slippe å reise til campus kan virke angstreduserende.
Det er en sterk epost, og jeg kjenner jeg blir rørt. At hun ikke går via eksamenskontoret når noe er ubehagelig, men heller tar direkte kontakt, trigger min respekt. Det må være vondt å oppleve dette, tenker jeg. Men jeg vil uansett ikke endre på eksamensform.
Jeg svarer at jeg har noen tanker om hvordan den muntlige eksamen kan gjennomføres, og foreslår at vi møtes for å snakke litt sammen.
Samtidig kjenner jeg et lite ubehag i det jeg trykker på send-knappen. Her er det mye som står på spill. Det går forhåpentligvis bra, men eposten kan kanskje også gi henne mer angst? Hva kan det eventuelt føre til? Kan det være farlig? Og hvordan vil vi håndtere det som eventuelt skjer, hver på vår kant?
Neste dag kommer svaret fra Eva Marie:
«Jeg setter stor pris på at du vil hjelpe meg, og tar gjerne en prat».
Forberede muntlig eksamen
Vi møtes på campus noen dager senere, og jeg foreslår at vi har noen test-eksamener hvor hun kan bli kjent med både eksamenssituasjonen, og meg som eksaminator.
Jeg vil at hun skal oppleve å ha kontroll på det som skjer, og etter en avklaring med eksamenskontoret foreslår jeg at hun i utgangspunktet kan bestemme selv hvor mange tester hun vil ha, og at vi ikke setter noen eksamensdato før hun selv vil. Hun sier ja til dette, og etter to små tester er hun klar.
Før selve eksamensdagen spør jeg om noe kan bidra til å justere ned spenningen før vi starter. Hun vil gjerne møtes en halvtime før eksamen, og bare snakke litt sammen. Vi gjør det, og jeg har med frokost som jeg spiser, mens vi småprater.
Jeg rekker knapt å bli ferdig med frokosten før Eva Marie selv tar initiativ til å begynne.
Sammen med en kollega er jeg sensor. Hele eksamen varer i 25 minutter, og etter en samtale med min kollega kommer hun inn igjen og får sin vurdering og karakter.
Etter at vi er ferdig med eksamen spør jeg om hun kan tenke seg å skrive et refleksjonsnotat om prosessen hun har vært med på. Det vil hun gjerne, og det gjengis i sin helhet her.
LES: Udir strammer inn for å hindre KI-bruk på eksamen
Eva Maries refleksjonsnotat
Veiledning før muntlig eksamen
En studiehverdag kan være krevende i seg selv, men dersom man har utfordringer med angst i tillegg kan studiehverdagen fort bli ekstra krevende. Jeg er en av sikkert veldig mange studenter som sliter med akkurat dette.
Angsten er noe jeg har strevet med veldig store deler av livet mitt, og som jeg også har jobbet med store deler av livet mitt. Gjennom min tid på videregående skole fikk jeg etter mange år med hardt arbeid en god del kontroll over angsten, og jeg kunne leve en tilnærmet normal hverdag både på skolen og i mitt privatliv.
Jeg klarte å prestere godt nok på videregående til å komme inn på drømmeutdanningen min, som er grunnskolelærer. De første to årene av lærerutdanningen gikk veldig fint, og muntlig eksamen var ikke det jeg gledet meg til, men jeg klarte likevel å gjennomføre uten noen særlige utfordringer, til tross for at en slik setting hadde vært mitt verste mareritt bare noen år tidligere. Jeg hadde stor tro og motivasjon for at jeg kom til å mestre både studiet og yrket.
Det var helt frem til covid kom. Fysiske forelesninger ble gjort om til digitale, muntlige eksamener ble gjort om til skriftlige, og senere til muntlig digitalt. Til å begynne med var dette egentlig veldig behagelig, men etter en stund oppdaget jeg at perioden med covid hadde gjort større skade enn jeg hadde sett for meg.
Når verden åpnet igjen og vi skulle i gang med fysiske forelesninger og muntlig eksamener skjønte jeg fort at angsten min hadde kommet tilbake med stormskritt, og dette hemmet meg veldig i min studiehverdag. Det var en veldig stor energikrevende prøvelse å skulle reise på fysiske forelesninger, og muntlige eksamener kunne jeg bare glemme å få til. Det var hvert fall sånn jeg tenkte og følte.
Da jeg skulle ha muntlig eksamen før sommerferien knøt det seg i magen, og jeg kjente at angsten tok overhånd. Jeg kjente på følelsen av at alt var håpløst og at dette ikke gikk. Jeg fikk derfor en legeerklæring slik at jeg fikk utsatt eksamen, noe som egentlig bare utsatte problemet.
Igjennom sommerferien tenkte jeg mye på den eksamen som jeg visste at jeg en dag måtte igjennom, og bestemte meg for at jeg skulle søke om å få gjort den om til skriftlig. Dette fikk jeg avslag på, da dette ikke var faglig forsvarlig. Da jeg fikk dette svaret kjente jeg at jeg både ble sint, skuffa, redd og lei meg, og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Jeg hadde bare ett år igjen av studiene. Så nærme mål, men likevel så langt unna, bare på grunn av en eksamen.
Etter et par dager hadde jeg klart å roe meg ned og jeg sendte en mail til han som hadde ansvaret for emnet jeg skulle ha eksamen i. Jeg forklarte situasjonen min, og spurte om det var mulig for meg å få ha eksamen digitalt, da dette var litt enklere for meg, selv om det også var utrolig utfordrende.
Jeg fikk da dette til svar: «Jeg vet ikke helt hva angsten din dreier seg om, men jeg har lyst å hjelpe deg slik at du kan ta vanlig muntlig eksamen, med fysisk tilstedeværelse, slik de andre studentene har gjort. Jeg har noen tanker om hvordan vi sammen kan få det til. Jeg vil gjerne fortelle deg hva jeg tenker, og høre hva du synes».
Møtet som forandret alt
Vi ble deretter enig om å ta et møte på campus, og dette var et møte som skulle forandre hele situasjonen min. Som foreleseren min selv nevnte i mailen ville han veldig gjerne hjelpe meg med å komme gjennom eksamen slik som de andre studentene. Først tenkte jeg at det aldri i verden kom til å gå, men at jeg måtte gi det et forsøk. Jeg hadde alt for mye på spill til å ikke gripe denne sjansen.
I løpet av møtet snakket vi mer om hvordan situasjonen min var, og vi la en plan på hvordan vi sammen skulle klare å få meg igjennom eksamen. Når man sliter med angst er ofte eksponering for det man har angst for veldig effektivt, og spesielt med riktig veiledning ved siden av, så det var nettopp dette vi ble enig om å gjøre.
Vi avtalte to møter hvor jeg fikk muligheten til å øve meg på å presentere, vi snakket om det faglige innholdet som hørte til emnet, og vi snakket i tillegg om alt og ingenting, slik at jeg ble trygg på foreleseren min, på meg selv og på situasjonen.
Gjennom hele prosessen fikk jeg styre hvordan vi skulle forberede meg best mulig, og ved at jeg fikk muligheten til denne type veiledning fikk jeg et større håp om at jeg kanskje kom til å klare å gjennomføre likevel.
Jeg kjente selvfølgelig på at angsten var til stede hele veien, og jeg brukte mye tid og krefter på å håndtere den, men likevel merket jeg at angsten ble mindre og at jeg klarte å håndtere den bedre, jo lenger ut i prosessen vi kom.
Etter et par slike forberedelsesmøter var Dagen kommet før selve eksamen, og jeg var helt klart full av angst, men jeg klarte likevel å gjennomføre den, og jeg fikk en karakter som jeg både er fornøyd og stolt av!
Ved at jeg fikk muligheten til å få denne typen hjelp var helt alfa og omega for at jeg klarte å gjennomføre eksamen. Jeg må ærlig si at jeg til å begynne med syns det var både tungt og skuffende at jeg ikke fikk den tilretteleggingen jeg hadde håpet på i utgangspunktet, men nå som jeg er på andre siden av prosessen må jeg virkelig si at avslaget på søknaden var til det beste for meg.
Nå har jeg fått øve meg på en muntlig eksamenssituasjon slik at det kanskje blir enklere neste gang, og jeg sitter igjen med en utrolig god følelse! Jeg fikk det til på lik linje med alle de andre, og jeg er like god som alle de andre. Dette er følelser jeg sitter igjen med, istedenfor å sitte igjen med følelsen av at jeg «slapp unna» og dermed kanskje hadde følt at jeg IKKE var god nok.
Jeg vet nå at dersom jeg hadde fått den tilretteleggingen som jeg søkte om i utgangspunktet, hadde jeg kommet meg igjennom eksamen, men det hadde stoppet der. Jeg hadde ikke fått eksponert meg for det som er vanskelig, og jeg hadde rett og slett bare skjøvet problemet lenger frem, for en eller annen dag måtte jeg klare å håndtere det likevel.
Jeg påstår ikke at angsten min er borte, for det er den ikke, men denne prosessen har vært til utrolig god hjelp, og jeg sitter igjen med en utrolig god følelse etterpå om at jeg faktisk klarte det! Denne følelsen skal jeg ta med meg videre til neste utfordrende situasjon. Jeg er utrolig glad og takknemlig for at jeg har fått den hjelpen jeg har fått, og jeg håper at det er flere studenter i fremtiden som får muligheten til å oppleve det samme.
Karakterfastsettingen
I prosessen med Eva Marie blir jeg grepet av hennes kamp med sine egne følelser, og får etter hvert en dyp respekt for hennes vilje til å utfordre seg selv.
Dette påvirker mine vurderinger i eksamenssituasjonen. Jeg argumenterer derfor for en noe høyere karakter enn medsensor. Gjennom den faglige drøftingen mellom oss lander vi på karakteren C – en karakter som Eva Marie selv opplever som en personlig seier.
Avsluttende refleksjoner
Eva Marie er voksen, og har et språk som gjør at hun kan uttrykke verdien av eksponering for det som er ubehagelig – at det både er nyttig og viktig for henne. Ikke alle klarer å sette ord på dette, men mange bør kanskje få muligheten, hvis vi utfordrer mer – og skjermer mindre?
I kontakt med henne over ett år senere blir jeg nok en gang grepet av det hun forteller. Hun er ferdig utdannet pedagog og grunnskolelærer, har fast jobb, og forteller om glede, trivsel og engasjement sammen med «gode kollegaer og fantastiske barn!»
Hun skriver også at å være kontaktlærer innebærer stadige henvendelser over sms, telefon, og møter som ikke alltid er «like morro». Men siden hun gjennomførte noe så krevende som muntlig eksamen – så tenker hun at da klarer hun dette også.
Takk, Eva Marie, for det du lærte meg i denne prosessen.
