Mediefaget skal ikke redde nynorsken
Debatt: I iveren etter å fornye, kan det virker som om Utdanningsdirektoratet (Udir) gått seg litt vill når de har forsøkt å finne et godt hjem til mediefaget.
Videregående skole skal endres i 2030. Det er gode nyheter for elever som i dag er låst i et rigid system med gamle strukturer. Men i iveren etter å fornye, kan det virker som om Utdanningsdirektoratet (Udir) gått seg litt vill når de har forsøkt å finne et godt hjem til mediefaget. Udir har i sitt høringsutkast nemlig bestemt at mediefagene hører hjemme sammen med språkfagene og ikke samfunnsfagene.
Hvorfor? Det er det ingen som egentlig vet.
Mediefaget har aldri vært et språkfag. Det er antagelig «kommunikasjon» i MK-navnet som har sendt byråkratene i feil retning. For det høres jo tilforlatelig ut – retorikk, skriving og tekstanalyse er viktig og verdifullt. Men ser vi på hva mediefagene faktisk er i dag, skjønner vi at det har gått litt fort i svingene.
LES: Nå skal de reformere videregående: – Vi må gjøre store endringer
I dag er mediefaget delt i to hovedspor: Den samfunnsfaglige delen (Mediesamfunnet) og den visuelle/praktiske delen (Medieuttrykk). Ja, begge har elementer fra humaniora, men fagene har utviklet seg til noe helt eget. Mediesamfunnet er i dag i praksis en form for mediesosiologi. Det komplementerer fag som Samfunnskunnskap og Sosiologi og sosialantropologi på en utmerket måte. Disse tradisjonelle samfunnsfagene har også elementer av klassisk mediekunnskap i seg, men mangler tid til å gå i dybden. Ved å samkjøre mediefaget med samfunnsfagene vil man oppnå genuin dybdelæring, ettersom fagene deler tilnærming til drøfting, teori og empiri.
Medieuttrykk hører på sin side langt mer naturlig hjemme i tospann med de praktisk-estetiske fagene. Plassert i en ren språkretning, risikerer mediefaget å reduseres til et rent tolkningsfag. Og det er her Udirs forslag virkelig bommer.
Forskjellen på fagtradisjonene er nemlig fundamental. Mens humanisten gjerne spør: «Hva betyr egentlig denne teksten?», spør samfunnsviteren: «Hva gjør folk med denne teksten?»
– Leser tekster på ulikt vis
Ta den siste Karpe-diskusjonen som et eksempel. Et tradisjonelt språk- eller litteraturfag vil analysere tekstene til Magdi og Chirag for å finne intrikate metaforer, rimstruktur og litterære referanser. Det er et vakkert og viktig fagfelt. Men en moderne medieelev trenger verktøy for å undersøke noe annet: Hvordan bruker publikum Karpe til å bygge identitet? Hvordan fungerer musikken deres som en mobiliserende kraft i et flerkulturelt Norge? Hva gjør fansen med tekstene deres, og hvordan spres fenomenet gjennom algoritmer og sosiale nettverk? Og ikke minst: Hvorfor mener noen at Karpe fortjener en pris for sine tekster, mens andre mener en slik tildeling er moralsk feil og avslører en dobbeltmoral i norsk kultur- og medieelite?
«Gi det norske folk diktanalyse – så skjønner de kanskje Karpe», skrev Jørgen Nordeng nylig. Det er et klassisk litterært perspektiv, men det illustrerer også hvorfor den humanistiske tilnærmingen blir for smal for mediefaget. Hvis vi låser mediefaget til en språkretning, mister vi nettopp det empiriske publikumsperspektivet. Folk har lært diktanalyse, men de leser tekster på ulikt vis basert på sine egne holdninger, erfaringer og sosial tilhørighet.
Vi har for lengst forlatt illusjonen om det passive publikummet. Vi lever i en tid der reaksjonene på både politisk vold (tenk Charlie Kirk) og politisk hets (tenk Gaute Skjervø) nesten utelukkende avhenger av hvor du selv befinner deg i det politiske landskapet. Skjervø, som er en dyktig og medietrent politiker, skiller for eksempel skarpt mellom «tradisjonelle» og «alternative» medier, og mister slik både publikumsperspektivet og de økonomiske drivkreftene i moderne journalistikk av syne – noe som resulterer i en ganske naiv og forenklet mediepolitikk.
– Kynisk logistikk
I en slik virkelighet er det uendelig mye viktigere at elevene lærer å undersøke hvordan folk faktisk bruker medieinnhold i samfunnet, vel så mye som hva teksten isolert sett sier. Teksttolkninger har vi nemlig ingen mangel på. Skum gjennom kommentarfeltene på Facebook, X og TikTok om et hvilket som helst dagsaktuelt tema. Tolkningene er krystallklare, meningene er beinharde og skråsikkerheten er total. Hele internett driver med teksttolkning. Det vi prekært mangler, og som vi trolig mister hvis mediefaget plasseres med språkfagene, er det analytiske, kjølige utenfraperspektivet på makt, teknologi og sosiale tolkningsfelleskap som skapes og forsterkes gjennom medier.
Så hvorfor vil Udir og politikerne likevel putte mediefagene inn i språkbåsen? Trolig fordi utdanningspolitikk også er kynisk logistikk. Bak fjonge ord som «danning» og «fremtidens samfunnsborgere» skjuler det seg tøffe økonomiske og logistiske hensyn.
Skal alle skoler kunne tilby alle retninger? Hvilken kompetanse må lærerne ha for å undervise i de ulike fagene og på de ulike retningen3? Og kanskje aller viktigst: Hva skal til for å redde en studieretning som sliter?
– Bidrar ikke til god utdanning
Mistanken er at man ønsker å bruke mediefaget som et agn for å gjøre nynorsk og fremmedspråk mer «sexy». Men dersom det er strategien, gjør politikerne skolen en gigantisk bjørnetjeneste. Vi ender fort opp med en innpakning som verken de språkinteresserte eller de medieinteresserte finner tiltrekkende.
Det er en skummel tendens i vår tid at komplekse samfunnsspørsmål ender opp som rene moralske, polariserte spørsmål. Mediene selv bidrar til denne forenklingen gjennom sine dramaturgiske logikker. I et samfunnsfaglig mediefag lærer elevene ikke bare å forstå disse logikkene, men å løfte blikket og analysere mekanismene på avstand.
Å ofre denne samfunnsforståelsen på strukturpolitikkens alter for å pusse opp språkfagene, er en type utdanningspolitikk som ikke bidrar til god utdanning.
