Jeg var glad i skolen. Så kom nynorsken.
Debatt: Alle elever bør fortsatt lære å lese og forstå nynorsk. Men vi bør spørre om alle også må lære å skrive det.
Publisert
Jeg husker følelsen av skolestart. Nye bøker, nye fag, nye lærere – og forventningen om alt jeg skulle lære. Jeg likte skolen. Jeg gledet meg til et nytt skoleår.
Så kom nynorsken.
Plutselig satt jeg med grammatikkbøker og skulle lære å skrive på en målform jeg nesten aldri brukte utenfor klasserommet. Noe av gløden forsvant. Ikke fordi jeg hadde noe imot nynorsk, men fordi det føltes som enda en terskel i et fag jeg allerede skulle mestre.
I dag er jeg lektor på ungdomsskolen. Og nå møter jeg elever som reagerer på mye av det samme.
Av og til spør de meg: Hvorfor må vi egentlig lære nynorsk?
Jeg kjenner at jeg gir et dårlig svar: Fordi det står i læreplanen.
Det er sant. Men det er ikke et særlig godt svar til en 14-åring som spør hvorfor hun skal bruke tid på noe hun opplever som lite relevant.
Derfor mener jeg vi bør våge å stille spørsmålet selv:
Må alle norske elever virkelig lære å skrive to norske skriftspråk?
Nynorsk er en viktig del av norsk historie og kultur. Jeg vil at elevene mine skal vite hvem Ivar Aasen var. Jeg vil at de skal kunne lese Garborg og Fosse og forstå hvorfor Norge har to skriftspråk.
Men det er forskjell på å forstå et språk og å skrive det godt.
I 2025 hadde 11,1 prosent av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål. Likevel skal nesten alle utvikle skriftlig kompetanse i begge målformer.
Det bør få oss til å stille spørsmål ved prioriteringen.
Tiden i norskfaget er begrenset
Problemet er ikke at elevene lærer for mye norsk. Problemet er at tiden er begrenset.
Når en elev sliter med å lese, formulere et argument eller skrive en sammenhengende tekst, bør vi spørre hva eleven trenger mest: mer trening i grunnleggende norsk – eller flere timer på sidemålet?
For de fleste yrker er det nødvendig å kunne forstå nynorsk. Det er langt sjeldnere nødvendig å kunne skrive nynorsk på et avansert nivå.
Likevel bruker skolen år etter år på å utvikle denne skrivekompetansen.
Det betyr ikke at nynorsk er uviktig. Det betyr at vi må spørre om verdien er stor nok til å forsvare tiden alle elever bruker på å lære å produsere språket.
Bevaring krever ikke skriveplikt
Jeg forstår godt ønsket om å beskytte nynorsk. Et lite språk trenger institusjoner som holder det levende. Det offentlige har et legitimt ansvar for å ta vare på språket.
Men må dette ansvaret legges på alle norske skoleelever?
Jeg mener vi bør skille mellom å bevare nynorsk og å kreve at alle barn skal skrive nynorsk.
Elevene kan fortsatt lese nynorsk litteratur. De kan lære om språkstriden og nynorskens plass i norsk historie. De kan møte nynorsk i medier og offentligheten.
Kulturarv trenger ikke nødvendigvis karakter i grammatikk.
At staten trenger mennesker som behersker nynorsk, er heller ikke et avgjørende argument for at alle elever må gjøre det. Staten trenger også jurister, ingeniører, lærere og programmerere. Vi utdanner ikke alle barn til å dekke alle samfunnets spesialbehov.
Skolen må også velge bort
Vi har fått en skole der det er vanskelig å fjerne noe. Når en ordning først har fått plass, blir spørsmål om tidsbruken fort oppfattet som et angrep på verdiene bak ordningen.
Men en skole som aldri fjerner noe, vil til slutt få for mye å gjøre.
Jeg mener derfor at alle elever fortsatt bør lære å lese og forstå nynorsk, men at kravet om omfattende skriftlig sidemålsopplæring bør fjernes – eller i det minste reduseres kraftig.
Jeg unner dagens elever den samme følelsen jeg selv hadde før skolestart: forventningen om alt de skal lære.
Da må vi også våge å spørre hva som fortjener tiden deres. Nynorsk skal vi ta vare på, men vi bør ikke forveksle det med å kreve at alle barn skal skrive det.
