Fellesskoleutvalget viser til hjernen uten å forklare hvorfor
Debatt: Kunnskap om hjernen kan være relevant for læring, men utredningen viser i liten grad hva nevrovitenskapen faktisk tilfører.
Ved presentasjonen av Felleskoleutvalgets utredning (1) under Arendalsuka la lederen, Bjørn Haugstad, stor vekt på at den bygger på hjerneforskning. Som hjerneforsker leste jeg derfor utredningen med nysgjerrighet for å se hvordan hjerneforskning var brukt for å underbygge utvalgets konklusjoner.
Jeg fant dessverre ikke noe grunnlag for Haugstads påstand.
Hjernen som forklaring
Hjernen nevnes riktignok mer enn tretti ganger i utredningen, men ingen av gangene sies det noe om hva ved hjernekunnskapen som støtter det som sies. Å nevne om og om igjen at hjernen har betydning for læring og atferd gir ingen dypere innsikt.
At læring er forbundet med endringer i hjernen, er også en trivialitet. Når det for eksempel sies at «Hjernen er plastisk og spesielt i barndommen kan teknologibruk endre nervebaner slik at strukturer i hjernen, for eksempel for lesing av papirbøker, endres» (side 125) kan det virke som dette er noe spesielt for lesing og teknologibruk, mens virkeligheten er at hjernen endres av all erfaring som medfører endrede ferdigheter eller egenskaper.
Referanser som ikke overbeviser
Litteraturhenvisningene der hjernen er nevnt, er tilsynelatende nokså tilfeldig valgte vitenskapelige artikler og fagbøker fra en enorm litteratur som utvalgets medlemmer neppe kan ha oversikt over. Jeg har ikke sjekket om alle referanser brukt der hjernen nevnes samsvarer med det de er ment å dokumentere, men noen stikkprøver er ikke tillitvekkende.
På side 65 sies det for eksempel: «Nevrovitenskapelig forskning peker på at omfattende skjermbruk kan svekke sentrale forutsetninger for barns utvikling, særlig innen menneskelig samhandling, språkutvikling og konsentrasjonsevne (Desmurget 2022).» Men boken det henvises til, handler ikke om hjerneforskning, men om empiriske undersøkelser av sammenhenger mellom skjermbruk og helse, atferd og intellektuelle prestasjoner. Forfatteren er heller ikke hjerneforsker, men kognitiv psykolog.
Under overskriften «Årsaker til negativ utvikling i leseresultater» (s. 125) sies det blant annet at «Leseforskeren Maryanne Wolf, med spesialisering innen nevrovitenskap (min kursivering), er også bekymret for at svekkede leseferdigheter vil redusere barns evne til å utvikle empati, kritisk tenkning og kreativitet gjennom lesing (Wolf 2019)». Hvorfor fremheves at hun har bakgrunn i nevrovitenskap når det ikke sies noe om hva det er ved hennes forskning som understøtter bekymringen?
Boken det refereres til, The reading brain in a digital world, er ellers nok et eksempel hvordan hjerneforskningens prestisje brukes til å legitimere psykologisk forskning og utdanningsforskning, som egentlig burde stå støtt på egne bein. Hjerneforskningen gjøres til en hovedsak i presentasjonen av boken, mens den egentlig bare gir et mindre bidrag til forståelsen av hvorfor svekkede leseferdigheter er bekymringsfullt.
LES: Dette foreslår Fellesskoleutvalget – her finner du alle tiltakene
Det er barnet som lærer
Forfatterne av utredningen gjør seg også skyldig i en tankefeil som nå er svært utbredt, nemlig å tillegge hjernen egenskaper som bare gir mening brukt om personer. En fungerende hjerne er (selvsagt) nødvendig for å skrive, lese og regne, men det er ikke hjernen som skriver, leser og regner – det er barnet. Forfatterne fremmer en instrumentell tankegang, hvor komplekse menneskelige fenomener reduseres til hjerneprosesser. Der utredningen nevner hjernen, hadde det derfor de fleste steder vært riktigere å si «barnet» eller «eleven».
Et eksempel: «Utvalget mener at skoledagen for de yngste må spille på lag med hvordan hjernen prosesserer informasjon og lærer best mulig (side 252, min kursivering). Hvorfor ikke si «...hvordan barn og unge lærer best mulig»? Det sies nemlig ingenting om hvordan kunnskap om hjernens arbeidsmåte kan hjelpe skolefolk til å bedre skoledagen. Og enda en gang: det er barnet læreren må forholde seg til, ikke barnets hjerne.
Hjerneforskning kan ikke fortelle hva lærere bør gjøre i klasserommet og hvordan skolen bør organiseres for å nå mål som i stor grad dreier seg om verdivalg og menneskesyn. Likevel kan kunnskap om hjernen utvilsomt inspirere vår tenkning om læring og utvikling (2,3,4), men da er det ikke nok å begrense seg til å påpeke at hjernen har noe med det å gjøre. Det ligger nær å mistenke at utvalget bruker den høye prestisjen til hjerneforskning for å legitimere sine konklusjoner, som egentlig dreier seg om helt andre spørsmål enn dem hjerneforskning kan gi svar på.
Litteratur
NOU 2026: 10. Fellesskolen. Bærebjelken i framtidens samfunn.
Brodal. P. (2019-2). Kan nevrovitenskap bidra til bedre læring i barnehagen? Barnehagefolk. Side 25-30.
Lunde, C. & Brodal, P. (2022). Lek og læring i et nevroperspektiv. Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns læringslyst. Side 42-102. Universitetsforlaget.
Brodal, P. (2023). Læring, hjerne og menneskesyn. I: Hode og hender. Læring, tillit og fellesskap i en mer praktisk skole. Side 28-38. Tonje Brenna (red.). Res Publica.
