Lærere og lærerutdannere trenger større handlingsrom
Debatt: Skal vi bevare elevenes nysgjerrighet og lærelyst, må vi våge å stole mer på profesjonen.
Publisert
Sist oppdatert
Jeg har arbeidet i 25 år med lærerutdanning, og har hatt æren av å undervise, veilede og eksaminere hundrevis av lærerstudenter. Masse fantastiske kvinner og menn, som har reist ut i skolene våre for å arbeide med barn og unge i deres oppvekst.
Jeg sitter på kontoret mitt på Høgskulen på Vestlandet sin campus i Sogndal, og titter ned på elever i 4. og 5. klasse ved en barneskole vi har som nabo, som leker, springer, ler og danser i friminuttet sitt. Albert Einstein sa en gang: Lek er den høyeste form for forskning.
Hvordan klarte vi å komme dit at det nesten litt rebelsk kun er lærerne og barna selv som tar vare på leken, nysgjerrigheten og latteren i skolen?
Gi rom for lek og mestring
Vi trenger frilufts- og mekanikkbarnehager, der det er selvsagt at barn får sage, snekre og flis i fingeren. Vi trenger barne- og ungdomsskoler der barn og unge selvsagt skal oppleve å bli våte på beina, ikke få fyr på bålet, og kjenne at det lukter fisk av fingrene når de skriver for hånd.
Opplevelse og mestring gir mer nysgjerrighet og motivasjon. Kunnskap og ferdigheter gir forståelse, og alle disse er nødvendig for å utvikle kompetanse. Kompetanse i å leve livet. Nei, ikke «leve livet», men å leve livet.
Da trenger verken barna eller skolen de går i, at noen skal være advokater eller livsmestringsagenter for dem. Du, ja du, må vise lærerne og elevene tillit og raushet i forhold til deres arbeid. Ikke kritisere og rope på tilpassing og særbehandling av elever som møter motstand danning og utdanning nødvendigvis må by på.
Skolen og lærerne i skolen trenger tillit, ikke krav og kontrollering.
Lærerutdanningene trenger handlingsrom
Resonnementet i avsnittet over gjelder også for lærerutdannere og lærerstudenter. Rekruttering til lærerutdanning har vanskelige vilkår for tiden, og det er lett å peke på hvor det gikk galt. Det er bare å peke i alle retninger.
Høyresidens idé om at lærerutdanningsmiljøene måtte være mer robuste, identifisering av stadig flere oppdragelsesoppgaver for skolen som følge av manglende grensesetting og oppfølging av barn hjemme, diagnosesyke i det norske samfunnet, frustrerte og streikende lærere, klagende foreldre som forlanger mer av det offentlige enn av seg selv fordi selvrealiseringen skal fortsette med uforminsket styrke etter at man har fått barn, barn og unge som ikke leser bøker lenger, og internetts etablering av ekkokammer og dreping av konsentrasjonsevne og utholdenhet på lykkefølelsens alter.
Frislepp av markedskrefter i møte med morbid dekadanse er en giftig cocktail. Samlet gir dette lærerutdanning et handlingsrom som kan illustreres med Jan Eggums ord i Kem har betalt det?: «E du der hvor Milton Friedman møter Göring?»
En ny rammeplan for lærerutdanning er nå på vei, med kraftig økt selvråderett som et viktig prinsipp for lærerutdanningsinstitusjonene rundt omkring i landet. Kunnskapsdepartementet er i ferd med å kvitte seg med den politiske høyresidens foreldede vektlegging av karakterjag og tro på å fortelle hva lærerutdanninger og lærere skal gjøre. Takk.
Det er på tide å sette lærerstudenten i sentrum for lærerutdanningene igjen, og ikke fag i sentrum for lærerutdanningene.
Det skal være gøy å lære
En lærer i skolen skal kunne fag, skal kunne undervise og veilede, og skal kunne organisere, synge, leke, og være en empatisk og ansvarlig voksen. Og nå til dags tusen andre ting.
Vi forventer at barn og ungdom skal lære på skolen, men når lærte du noe sist når du ikke var motivert og ble distrahert av en stadig strøm av behagelige distraksjoner? Nemlig.
Vi må altså arbeide i lærerutdanningene for at nyutdannede lærerstudenter skal være utrustet med selvtillit, opplevelser, kunnskap, forståelse og kompetanse som gjør dem beredte og motiverte til å arbeide i et yrke der de sammen med nysgjerrige og ivrige barn og ungdom nettopp får handlingsrom til å skape og kultivere en kollektiv gnist til å lære hos elevene.
En slik gnist for læring får best vilkår gjennom møtet mellom elev, lærer og lærestoff, og dette skal være et møte som er ønsket og som er gøy. Skole og læring skal være gøy, for både elev og lærer.
Nei, ikke gøy i form av mangel på motstand eller i form av higen etter behag. Det skal være gøy å lære gjennom å streve og gjerne feile på veien mot å beherske, og gjennom dette oppleve at veien mot mestring og forståelse og anvendelse like mye er en danningsreise som en utdanningstur.
I dette er barn og ungdom amatører. Ikke amatører i form av å ikke beherske, men amatører i form av å elske. Suget og nysgjerrigheten til å lære ligger latent i barn og ungdom, men har vilkår for å vekkes og holdes levende.
En lærer med tillit er ett slikt vilkår. Og elevene vil være med på den utfordrende reisen når vilkårene møtes.
Læreridentiteten må utvikles
Denne tankerekken gjelder like mye for lærerstudentene som skal ut og arbeide som lærere i en slik skole, og det er derfor lærerutdanningene også trenger å løfte fram slike verdier og prioriteringer.
Elevene i skolen er en ressurs mens de er på skolen, og lærerstudentene er en ressurs mens de gjennomfører sin lærerutdanning.
Å aktivisere lærerstudentene i forhold til innhold i egen utdanning, og det som skjer i utdanningen, er et profesjonsrettet valg som ikke bare gjør at lærerstudentene kvalifiseres for læreryrket, men også sosialiseres som lærere og begynner å etablere sin identitet som lærer.
Dette er kunnskap, forståelse og kompetanse som tas med ut i en skole som desperat trenger at alle vi andre faktisk stoler på valgene som gjøres av lærerne i skolen.
Vi trenger et nytt handlingsrom for lærerutdanning. Et handlingsrom der Albert Einstein møter Alf Prøysen. Vi trenger at lærerstudentene får kjenne gjennom utdanningen sin at faglig nysgjerrighet, lek og kunnskap møter livsmestring, empati og fantasi.
Slik blir lærerutdanning den profesjonsutdanning den trenger å være for framtidige lærere i en skole der det skal legges til rette for at elevene skal utvikle kompetanse i å leve livet.
