Det er lett å kreve mer av elevene
Debatt: Elevene må ta ansvar. Men skolens problemer kan ikke forklares med mindre robuste ungdommer.
Publisert
Jeg skjønner godt hvorfor Sigrid O. Sagabråtens innlegg i Aftenposten, Urealistiske forventninger knekker den norske skolen, treffer mange lærere. Det finnes en reell frustrasjon i skolen over elever som ikke møter, ikke gjør arbeidet sitt eller stadig utfordrer grensene. Samtidig skal læreren dokumentere mer, følge opp mer og håndtere ting som ligger langt utenfor selve undervisningen. Vi er mange som har kjent på kroppen følelsen av at det til slutt blir læreren som sitter igjen med ansvaret for alt.
Derfor er det fristende å tenke som Sagabråten: Kanskje vi ganske enkelt må begynne å kreve mer av elevene igjen? Problemet er at den forklaringen blir litt for behagelig.
Når grenser ikke er nok
Når skolehverdagen blir vanskeligere, er det fort gjort å se på eleven som trenger mye oppfølging og tenke at behovet er problemet. Eller på eleven med høyt fravær og tenke at løsningen først og fremst er å ansvarliggjøre ham. Det kan selvfølgelig være en del av svaret. Ungdom har ansvar for hva de gjør. Skolen må sette grenser, og det må faktisk få konsekvenser når grensene brytes. Men den interessante diskusjonen begynner først når vi spør hva som skjer når dette ikke er nok.
Sagabråten sier i intervjuet med Utdanningsnytt at elever må forventes å følge skolereglene. Hun vil ha tydelige rammer og mener elevene trenger kunnskaper før de kan reflektere. Dette er det vanskelig å protestere mot. Jeg kjenner nok ingen lærere som ønsker det motsatte. Da blir spørsmålet hva hun egentlig mener at skolen skal gjøre annerledes?
Hvis en lærer opplever at en elev får sjanse nummer fem, hvem har bestemt at det skal være slik? Er det lovverket som krever det? Er det skolens ledelse? Har det utviklet seg en praksis der læreren ikke får støtte når grenser skal settes? Dette er ganske forskjellige problemer, og de krever forskjellige løsninger.
Det samme gjelder fravær. En elev som ikke møter på skolen, må ta ansvar for det. Men skolen kan ikke dermed slutte å være interessert i hvorfor eleven er borte. En ungdom som er hjemme fordi hun ikke gidder, er ikke nødvendigvis i samme situasjon som en ungdom som har sluttet å komme fordi hun ikke klarer å gå inn skoleporten. Begge har et ansvar, men det ville være ganske dårlig skole å late som forskjellen ikke betyr noe.
Handler det egentlig om robusthet?
Jeg synes derfor Sagabråten går litt fort frem når hun kobler lærernes frustrasjon til en større fortelling om ungdom som har blitt mindre robuste. For hva om noe av det lærere egentlig kjenner på handler om noe annet?
Vi har forventninger om at den ordinære skolen skal romme langt mer enn tidligere. Det er i utgangspunktet en god ambisjon. Men den må følges av folk og kompetanse. Hvis ikke blir resultatet at læreren står alene med oppgaven, mens både eleven og læreren får høre at dette egentlig handler om holdninger.
Jeg kjenner igjen ønsket om tydeligere voksne. Jeg mener også at lærere må få lov til å være lærere. De skal ikke overta foreldrerollen, og de kan ikke forventes å løse alle problemer et barn eller en ungdom har. Noen ganger trenger en elev ganske enkelt beskjed om at dette ikke er godt nok. Men det er en forskjell på å si dette og å gjøre elevenes rettigheter til en del av problemet.
Rettighetene er ikke problemet
Rettighetene finnes ikke fordi noen har ønsket å gjøre livet vanskelig for læreren. De finnes fordi barn og ungdom er den svakere parten i møte med skolen. Det er også derfor skolen har plikt til å gripe inn mot mobbing. At skolen har dette ansvaret, betyr ikke at den som mobber slipper unna sitt eget ansvar. Det betyr bare at vi har bestemt oss for at barn ikke skal trenge å ordne opp i slike ting selv.
Det samme gjelder tilrettelegging. Noen trenger mer for å kunne få det samme ut av skolen. Det er ikke alltid enkelt å få til, og noen ganger kan forventningene til skolen bli urimelige. Den diskusjonen må vi kunne ta. Men problemet er ikke at eleven har et behov. Problemet oppstår når skolen ikke har folk nok til å møte det.
Hvem klarer å ta ansvaret?
Jeg tror dessuten vi skal være litt forsiktige med hvem som blir vinnere dersom «mer ansvar til elevene» blir hovedsvaret på problemene i skolen. For noen barn er det ganske enkelt å ta det ansvaret vi etterlyser. De har lært hjemme hvordan skolen fungerer. De vet hvordan man snakker med voksne, organiserer arbeidet sitt og ber om hjelp på en måte skolen forstår. Andre bruker store deler av skolegangen på å lære akkurat dette.
En fellesskole kan ikke bare fungere for dem som allerede passer godt inn i den. Det betyr ikke at forventningene skal senkes. Det betyr at vi må være villige til å gjøre jobben som skal til for at flere kan møte dem.
Hvis vi forklarer problemene i skolen med at elevene er blitt mindre robuste og tar for lite ansvar, blir det mindre nødvendig å snakke om bemanning, støtteapparat og lærernes arbeidsvilkår.
Det er en fristende løsning for dem som skal finansiere skolen. For læreren som fortsatt står alene i klasserommet, løser den svært lite.
