Verdien av «Vet ikke»
Debatt: «Vet ikke» har lav status i skolen. Men å tvile, tåle usikkerhet og motstå enkle svar kan være viktige demokratiske ferdigheter.
Nå er det skolestart med alt det betyr av kribling og kav, forventninger og forberedelser, ønsker og håp. Skoleåret 2026-27 er i en tid der vi både er lei av å bli sjokkert og matt av uforutsigbarhet. Det er utmattende å rope høyt mot folkemord og krig over tid, og vanskelig å stadig uttrykke uro og sjokk over Trump, FIFA og Putin. Vi mangler ord når vi for n-te gang føler at vi bør kommentere verdens gang, som om ordene er brukt opp, eller som om vi bør spare dem til det som måtte komme.
Vi leiter ette de gode svarene når vi prøver å begripe vår egen tid. Vi mangler manus, og kartet stemmer ikke lenger alltid med terrenget. Vi må med andre ord famle i tåken. Og slik famling er faktisk en demokratisk ferdighet. Vi må lære oss å like famling, vi må lære oss å like «vet ikke». Vi må se verdien av «vet ikke» for å kunne navigere i vår tid.
Jeg tør påstå at «vet ikke» er et svar med temmelig lav status i skolen. I dag slår jeg et slag for svaret «vet ikke». For det er et meget interessant svar hvis vi tar det på alvor og ikke bare lar det passere ubemerket.
Å tåle at svaret ikke er enkelt
Da Europarådet i 2014 etablerte en ekspertkomité for å identifisere hvilke kompetanser et fredelig, mangfoldig og demokratisk Europa har behov for, ble ‘Toleranse for tvetydighet’ stående som en av 20. Komitéen hadde arbeidet sammen i fire år og gjort et grundig arbeid. Jeg husker at jeg stusset: Tvetydighet? At ting ikke er helt tydelig og har flere betydninger. Hmm? Jo, det ligner jo på kompleksitet, at det alltid finnes flere sider av en sak, og at det ikke er så lett å vite hva en skal mene.
Vi finner det samme uttrykt i den amerikanske historikeren Timothy Snyders 20 lærdommer fra det 20. århundre. Han vil at vi skal bevare roen i møte med kriser, og motstå fristelsen til å søke enkle svar. Det krever toleranse for usikkerhet, vilje til å undersøke fakta og evne til å utsette bastante konklusjoner. Slik blir ro ikke passivitet, men en demokratisk praksis.
Mange slags «vet ikke»
Det finnes så mange «vet ikke». Noen ganger ser vi så mange sider av en sak at det er vanskelig å ha en klar mening. Andre ganger vet vi rett og slett for lite.
Det er en kunst å vite når du ikke vet. Det krever både modenhet og selvrefleksjon. Skråsikkerhet er i så måte en egenskap som har sine demokratiske svakheter. «Vet ikke» er for eksempel ikke et svar for en som tror på konspirasjonsteorier. På den måten ligger det mye kritisk tenkning i “vet ikke”.
Det finnes også et «vet ikke» for moralske dilemmaer, og ett fordi du er enig med flere som er uenige med hverandre. Det finnes uendelig mange «vet ikke», og «vet ikke» betyr langt mer enn «gidder ikke» eller «bryr meg ikke».
La oss i skoleåret 2026-27 øve oss på «vet ikke». Det betyr også å utfordre svaret. Vi som lærere må spørre hverandre, i tillegg til å spørre elevene: «Hvorfor vet du ikke?» «Hva vil du trenge for å vite mer? Vær spesifikk.» «Hvorfor er det bra at du ikke vet?»
Dette betyr også å utfordre den skråsikre eleven eller kollegaen: «Kan du prøve å svare at du ikke vet? Prøv det ut, og finn ut hvorfor det kan være vanskelig å vite helt sikkert.»
Med ønske om et utforskende skoleår med mål om demokratiske sinnelag.
