Sju områder som viser hvorfor fellesskolen står i knestående

Oppkast, diare og feber skal løse fraværsproblemtikken i norsk skole.  Å kaste bøllene ut av klasserommene skal løse atferdsproblematikken. Pugging skal løse utfordringene vi har med de nedadgående regne- og leseferdigheter blant elevene.

Den norske fellesskolen står i knestående. Skolepolitikk har blitt en farse. Over 100 000 i aldersgruppen 20-29 år ikke er i arbeid, eller under utdannelse. Det er så alvorlig at det ikke kan løses med spissformulert populisme.

Syv områder peker seg ut:

Foreldreskap i et individualisert samfunn

Vi lever i et mer individualisert samfunn i dag enn før. Noen ganger kan det virke som at alle valgmulighetene vi har i Norge, setter oss inn i en evig optimaliseringsprosess. Etter 21 år i klasserommet, er jeg ikke i tvil om det har vært en dreining bort fra fellesskapet. Men hvis alle individer skal være sitt eget sentrum, da har vi ikke lenger et felles sentrum. Da finnes det til slutt ikke et allmenngyldig verdigrunnlag for skolen å hvile på.

Og i individualismens tidsalder kan det virke som om oppdragelsen også kan optimaliseres. Gjennom bøker og podkaster der ekspertene forteller oss hvordan vi bør oppdra barna våre. Kan det tenkes at man i iveren etter å bli de eneste ekspertene på eget barn, gjør barna ute av stand til å forholde seg til verden der ute?

Når barna bare kan forstås og veiledes av egne foreldre, blir det gjerne et brutalt møte med skolen, der lærerens krav, forventninger og omsorg, plutselig blir oppfattet som en krenkelse. Der sitter foreldrene på hver sin tue, og lurer på hvorfor det skal være så vanskelig for andre å forstå barnet deres. Vel, det er jo ikke sikkert at de andre har lest de samme bøkene eller hørt de samme podkastene?

Tom læreplan

Det er 20 år siden vi fikk ny lærerplan, det såkalte Kunnskapsløftet. Problemet med denne læreplanen er at målbare ferdigheter har erstattet kunnskap. Men ferdigheter trenger kunnskap, ellers blir det en unyttig ferdighet. For eksempel vil ferdigheten å drøfte, være nokså meningsløs uten kunnskap om hva elevene faktisk skal drøfte. Så lenge lærerplanen forblir tom for kunnskap, vil elevene speile dette.

Dessuten vil et fellespensum kunne gi alle elever, fra nord til sør, et minimum av felles kunnskap og verdigrunnlag. At noe blir gjort felles, vil også innebære at elever og foreldre vil møte en likere skole uavhengig av bosted, som vil kunne påvirke lærerens autoritet positivt. Hvilken kommune man bor skal ikke ha noe å si for hvilken skole man møter.

Mål – og resultatstyring

Siden PISA-sjokket i 2001 har skolen vært mål- og resultatstyrt, og med New Public Management som styringsmodell. To konsekvenser av dette er tydelige. For det første skaper det et tunnelsyn hos elevene i møte med kunnskap og læring, der alt som ikke er satt opp som mål, fremstår som irrelevant for elevene.

For det andre skapes det et inntrykk av at elevene har dårlig tid. Det man ikke rekker fra år til år, rekker man ikke i det hele tatt. Som om læring kun foregår lineært, og at alle elevene er forventet å holde tritt med et læringstempo andre har satt. Dette ønsket om å effektivisere læring, skaper åpenbart dårligere læring. Det er påtakelig hvordan de dårlige elevresultatene korrelerer med innføringen av ny læreplan, og en mål- og resultatstyrt skole.

Nasjonal styring og strategi

I 2004 ble Utdanningsdirektoratet (UDIR) opprettet. Direktoratet skulle være en støtte for skolene. I dag er UDIR en mastodont, og en maktfaktor i skolepolitikken. Det var ikke hensikten, og det er problematisk. UDIR sin holdning til lese- og regneferdighetene til norske elever, viser dette med all tydelighet, når det mener at dette skal løses av kommunene selv.

Men når så mange elever ikke kan lese eller regne tilfredsstillende, og at vi siden 2015 har hatt en dobling av elever uten tilstrekkelig grunnskolepoeng, da har ikke kommunene ulike utfordringer, da har vi ett nasjonalt problem, som krever én nasjonal strategi. Et statlig eierskap til fellesskolen vil også gi mer stabil økonomi.

De siste resultatene fra PISA-undersøkelsen, forsterkere bare dette behovet.

Skolefravær

Er man borte fra skolen, er det vanskeligere å lære. Fraværsdebatten virker helt fastlåst. Der man tar utgangspunkt i egne erfaringer, uten å alltid se på helheten. Systemet skylder på ettergivende foreldre. Foreldrene skylder på systemet. Sannheten ligger nok et sted midt imellom. Manglende mening, mestring, og trygghet er selvsagt en del av forklaringen. Men hvor går egentlig grensen for hva som er utrygt?

Noen ganger opplevde jeg som lærer en sammenblanding av begrepene utrygg og ubehagelig. Og laget rundt eleven, som BUP og PPT, er som regel på elevens side. Hvis målet er å ta bort alt ubehag hos elevene, kan vi legge ned skolen med det samme.

Rettighetstyranniet

Skolen har lenge blitt styrt av jussen. Det fungerer dårlig. Jussen er god på å gi individet rettigheter, men mindre god på å ta vare på fellesskapet. Selvsagt skal barnets trygghet ivaretas. Men dette rettighetstyranniet har ført til at mer og mer av undervisningen blir gitt som et individuelt behov.

Jeg skal ikke hevde at behovene ikke er reelle, men hvis behovene til enhver tid må løses utenfor klassefellesskapet, da vil skolen kollapse. Dessuten skaper rettighetsjussen et ytre press på læreren. Fra elever som krever (individuell) forståelse. Og fra foreldrene til disse elevene. Og når klagesaken går til statsforvalteren, er det læreren som taper.

Når grensene for hva som er greit å kreve viskes bort, oppstår et kapasitetsproblem i skolen, der reelle behov og bekymringer tvinges til å få mindre oppmerksomhet, fordi for mange elever og foreldre stiller lite berettigede krav.

En lærer er ikke bare en lærer

Det er hevet over tvil at læreren har stor innvirkning på elevers læring. Vi må tørre å stille spørsmål ved lærerkvaliteten. Skoledebatten i dag gir ofte inntrykk av at en lærer er en lærer. Det vet alle som har vært elev selv, eller har barn i skolen i dag, at ikke er sant. Og da tenker jeg ikke bare på den ufaglærte vikaren.

Jeg tenker også på dem som kanskje ikke burde vært lærer i utgangspunktet. Kvaliteten på lærerutdanningen må opp. Det må rett og slett bli vanskeligere å bli lærer. I stedet for å diskutere minimumskarakterer i enkelte fag, bør det være et høyt karaktersnitt generelt, for å i det hele tatt komme inn på lærerstudiet. Selvsagt vil ikke faglig kompetanse være nok, men det er en god start. En god lærer må kunne fagene sine godt, men må selvsagt også forstå betydningen av relasjoner.

Å være opptatt av lærer-elev relasjonen, er ikke å gi fra seg autoritet, det er å innse at elever også er hele mennesker. Det er ikke en fallitterklæring, det er et fremskritt.

Når man summerer opp her, får vi en skole med svekket tillit og autoritet. En skole der altfor mange elever opplever lite mening, mestring, læring og tilhørighet.

Ja, rett og slett en skole som fungerer dårlig for både elever og lærere.

– Skolen klarer ikke å bygge demokratiske verdier for alle

Dette påvirker lærerhverdagen: Skrall økonomi, digital oppvekst og mindre robuste elever