Hvordan kan skolen bidra til å styrke demokratiet?

11. august kunne NRK rapportere at norske ungdommer har mindre kunnskap om demokrati og politikk enn jevnaldrende i nabolandene. Dette bygger på den såkalte ICCS-studien, som har vært gjennomført blant norske 14-åringer siden 2009. Det har vært en tydelig nedgang i demokratiforståelsen til norske elever disse årene.

Skolens læreplaner har demokrati og medborgerskap som gjennomgående tema i alle fag, og er ellers spekket med demokratiske fyndord som «diskutere», «drøfte» og «tenke kritisk». Ifølge Overordnet del er menneskeverd, kulturelt mangfold, kritisk tenkning og elevdemokrati blant skolens sentrale verdier. Så hvorfor lykkes ikke norsk skole med å gi elevene kunnskaper om demokrati?

Ifølge en studie gjennomført av Kjetil Børhaug er det først og fremst diskusjon, aktivisme og elevmedvirkning som står sentralt i skolens opplæring i demokrati. Tradisjonell kunnskap om institusjoner som valg, Grunnloven og politiske partier er ikke lenger så viktig. 66 prosent av lærerne ser på det å «utvikle elevenes evne til kritisk og uavhengig tenkning» som det viktigste målet i skolens demokratiopplæring. Respekt for ulike synspunkter er også viktig: Så godt som alle lærerne sier at de «oppfordrer elevene til å ha forståelse for ulike synspunkter i klassediskusjon.»

Denne dreiningen vekk fra kunnskap er på ingen måte overraskende, gitt læreplanens fokus på kompetanser som drøfting og utforsking. Resultatet er at elevene kan bli flinke til å diskutere, men vi risikerer altså at de går ut i samfunnet med manglende forståelse av hvordan demokratiske institusjoner er bygd opp og hvordan politiske beslutninger tas.

Mye tyder på at antidemokratiske bevegelser har best vekstvilkår i samfunn med stor økonomisk ulikhet. Høyreekstreme og nasjonalistiske partier hevder gjerne å representere «folket» mot de etablerte elitene, samtidig som tradisjonelle redaktørstyrte medier stadig taper terreng til fordel for «nye» medier, altså podkaster, influensere og youtubere. Sosiale medier er den viktigste arenaen for politisk meningsutveksling, men dessverre også for propaganda og desinformasjon.

Dersom skolen skal styrke vår demokratiske beredskap må den derfor ha som mål å motarbeide både utenforskap og spredning av desinformasjon. Skolen må sørge for at alle, uavhengig av foreldrenes bakgrunn, har like gode muligheter til å lykkes, og den må lære barn og ungdom kritisk tenkning.

Sosiale forskjeller

Når det gjelder skolens evne til å utjevne sosiale forskjeller, er det liten grunn til å juble. Samfunnsforskerne Knut Røed og Simen Markussen har kommet fram til at den sosiale mobiliteten har blitt mindre de siste 20 år, spesielt for de svakeste gruppene. Skoleresultatene for barn fra hjem med dårlig økonomi har falt. Hvis et mål med skolen er at alle skal ha like muligheter til å lykkes, må vi derfor si at det går i feil retning.

Jeg mistenker at skolens læreplaner har spilt en rolle i denne negative utviklingen. Siden 2006 er det kompetanse, ikke fagenes innhold som danner rammeverket i læreplanen. Verbet «å kunne» brukes ikke; i stedet skal man «presentere», «drøfte», «reflektere» og «vurdere».

Når skoletimene ikke lenger dreier seg om å lære faktakunnskap, men heller om å drøfte, reflektere og presentere, er det etter mitt skjønn uunngåelig at de som kan mest fra før blir premiert. De som har foreldre med høy utdanning, bøker i bokhylla, og som hører fagbegreper over middagsbordet, vil ha mer overskudd til å reflektere og drøfte godt enn de som mangler denne bagasjen. Det er nemlig ikke mulig å drøfte og reflektere i et fag uten å kunne fagets sentrale begreper og innhold. Og med begrenset tid til innlæring av slikt på skolen, vil de som får mye hjemmefra vinne.

VI har sett den samme utviklingen i bla. Frankrike. Anført av sosiologen Pierre Bourdieu, som hadde sett seg lei på den angivelige elitismen i det franske skolesystemet, gikk man i 1989 bort fra kunnskapsbaserte læreplaner til fordel for kompetanser som kritisk tenkning og «lære å lære». Nedgang i skoleresultater fulgte, spesielt blant de minst ressurssterke barna.[1]

Dersom alle skal ha lik mulighet til å lykkes bør skolen altså fokusere mindre på abstrakte kompetanser, og mer på konkret faglig innhold som er mulig for alle å tilegne seg.

Desinformasjon

Ferdigheten kritisk tenkning gjennomsyrer norske læreplaner. Ifølge LK20 innebærer det «å bruke fornuften på en undersøkende og systematisk måte i møte med konkrete praktiske utfordringer, fenomener, ytringer og kunnskapsformer.» Bakgrunnen for denne dreiningen mot tenkeferdigheter finner vi i de såkalte «21st Century Skills», som nærmest ble framholdt som den nye oljen først på 2000-tallet. I 2003 skrev det såkalte Kvalitetsutvalget at samfunnsendringene i de siste 10-20 årene

har medført en økende forståelse av at bærende samfunnsverdier utvikles ikke lenger primært gjennom «boklig» kunnskap, men like mye gjennom evne og motivasjon til å skaffe seg ny informasjon, kunnskaper og ferdigheter gjennom ens egen livsstil og personlige handlinger. Anvendelsen av kompetansebegrepet vil derfor, langt på vei, være et logisk og naturlig resultat av denne utviklingen.[2]

Det vokste altså fram en ide om at det ikke lenger var så viktig å ha kunnskap, siden «alt» kunne søkes opp på internett. Å kunne ting ble mindre viktig enn å kunne søke etter informasjon. Kritisk tenkning skulle sørge for at man fant fram til den riktige og relevante informasjonen.

Men kan man virkelig tenke kritisk uten å kunne noe først? Ideen om kritisk tenkning som en isolert ferdighet bygger på en antakelse om at menneskehjernen fungerer omtrent som en kalkulator, med ulike prosedyrer (addisjon, multiplikasjon osv.) som kan brukes på et hvilket som helst sett med tall eller data. Men som nevropsykologen Daniel T. Willingham sier: Tenkeferdigheter er uløselig knyttet sammen med bakgrunnskunnskap. Vi tenker ved å kombinere kjent informasjon på nye måter. Tenkning er ikke en isolert ferdighet; å tenke er alltid å tenke på noe. Tenking foregår i arbeidsminnet, men bygger på informasjon vi har lagret i langtidsminnet. Uten et tilstrekkelig stort lager av fakta er det umulig å tenke godt. En som er flink til å tenke kritisk om geopolitikk etter andre verdenskrig, blir ikke automatisk en god kritisk tenker innenfor for eksempel fotballstrategier.[3] Å tro at kritisk tenkning eliminerer behovet for «boklig» kunnskap er derfor en villfarelse.

Konklusjon

Å utdanne unge mennesker i demokrati og medborgerskap er viktigere enn noen gang. Men hvordan kan skolen bidra til å styrke demokratiet? Først og fremst gjennom å gjeninnføre faglig kunnskap som skolens bærebjelke. Diskusjon, drøfting og kritisk tenkning bør fortsatt ha en plass i norske klasserom, men er av underordnet betydning for den demokratiske dannelsen.

[1] For en drøfting av franske skoleresultater, se for eksempel Hirsch, E.D. (2019): Why Knowledge Matters, Harvard Education Press, Cambridge.

[2] NOU 2003 - nr.16

[3] Willingham, Daniel T. (2021): Why Don’t Students Like School (2. utg), Jossey-Bass, Hoboken.