Diskuterte mulighetene for et skoleforlik på Stortinget
Syv partier har møttes på Stortinget for å sondere mulighetene for et bredt skolepolitisk forlik. Utdanningsforbundet gir dem tre punkter de mener de bør bli enige om.
Torsdag samlet representanter fra Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Høyre seg for å drøfte situasjonen i norsk skole. Senterpartiet meldte forfall, men er positiv til videre dialog, mens Fremskrittspartiet valgte å stå over møtet. Det melder VG.
– Vi hadde en veldig god samtale om skolepolitikken på Stortinget. Det er selvfølgelig mange politiske uenigheter som består, men vi ble enige om å utforske videre hvor vi faktisk er enige. Det viktigste i dag var at partiene sa ja til å snakke videre, og at de har tatt oppfordringen fra skole-Norge om å møtes raskt på alvor, sier initiativtager Guri Melby (V) til VG.
Bakgrunnen for møtet er resultatene fra den ferske Pisa-undersøkelsen, der norske tiendeklassinger presterer under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag. I lesing regnes 34 prosent av elevene som lavtpresterende. Blant guttene er andelen 41 prosent.
Etter Pisa-tallene har Utdanningsforbundet etterlyst et forpliktende og langsiktig forlik, noe organisasjonen også tok til orde for da Fellesskoleutvalget la frem sin utredning i august.
Les også: Vil ikke avvise et politisk skoleforlik på Stortinget: – Vi er enige om mye
Lister opp tre punkter
Forbundsleder Geir Røsvoll mener politikerne må ta utgangspunkt i utvalgets forslag og sikre skolene forutsigbare ressurser.
– Vår utfordring til politikerne er å legge fra seg kjepphestene og bli enige om noen prioriteringer, og følge dem opp over tid. Skolene må vite hvilke ressurser de har, og lærere og ledere må få tid til å utvikle undervisningen og la endringer virke. Et forlik må forplikte gjennom både budsjetter og regjeringsskifter, skriver Røsvoll til VG.
Han utdyper overfor Utdanningsnytt:
– Et godt, - og helt nødvendig sted å starte er å lese Fellesskoleutvalgets rapport og et av vedleggene som uthever dette sitatet: «Funnene peker på at en styrket fellesskole kan gi store livsløpsgevinster for enkeltindivider og samtidig bidra til høyere produktivitet, lavere kriminalitet og bedre helse på samfunnsnivå». I Fellesskoleutvalgets rapport er det gjort gode beskrivelser av hvorfor det er høy risiko for at skoleøkonomien vil svekkes i årene fram mot 2035.
Han trekker frem tre ting han mener det må være mulig å bli enige om:
Forutsigbar og likeverdig finansiering og trygg ressurssikring.
– Jeg mener det vil være klokt og nødvendig å se til de vurderingene Fellesskoleutvalget gjør i kapittel 13. For å sikre mer ressurser til skolen vil de utrede hvordan staten kan kompensere for forskjellen mellom gjennomsnittskostnader og marginalkostnader per elev når kommunene og fylkeskommunene trekkes for fallende elevtall. De vil også utrede en ny ressursnorm. Det er denne typen langsiktige rammer vi mener det er helt avgjørende at et skolepolitisk forlik sikrer.
Gi lærere og ledere bedre tid og mulighet til å gjøre jobben
– Et forlik bør enes om betydningen av en sterk lærerprofesjon, tydeligere innhold og faglig progresjon i læreplanene. Lærerutdannede lærere, mer tid til elevene og bedre rom for faglig samarbeid. Felleskoleutvalgets forslag om å styrke kontaktlærerrollen er et godt sted å begynne. Det samme gjelder å sikre lærerkompetansen og gi gode muligheter til videreutdanning.
Sikre grunnlaget for god, praktisk og variert undervisning
– Det er behov for å styrke praktiske og estetiske fag, sikre tilgang til trykte læremidler og satse mer på skolebibliotek. Det er også et stort behov for utstyr til spesialrom og praktisk- estetiske fag. Det blir for tilfeldig slik finansieringen er i dag.
– Ikke detaljstyring
Regjeringen har på sin side varslet sterkere statlig styring av skolen, mer konkrete læreplanmål, felles opplegg for skolene og likere tilgang til fysiske bøker og bruk av like skolebøker.
Utdanningsforbundet advarer imidlertid mot statlig metodestyring i klasserommet, og understreker at tiltakene blir vanskelige å innføre uten at kommunenes økonomi styrkes.
– Politikerne skal ikke detaljstyre metodene i klasserommet. Lærerne har utdanningen, fagkunnskapen og erfaringen som trengs for å vite hvordan elevene lærer best, understreker Røsvoll.