Vi kan ikke spare oss til en bedre skole – eller reformere oss dit

Først av alt, etter snart 40 år i skolen. Jeg elsker jobben, utfordringene den gir, samarbeidet med foreldrene, lærerne og andre instanser. Mest av alt er jeg glad i elevene, som møter på skolen hver dag med en forventning om å bli sett, lykkes, lære, leke, tulle litt, kanskje kjede seg litt og bli såret en gang iblant.

Som rektor står jeg hver dag i spennet mellom politiske ambisjoner, elevenes rettigheter, lærernes arbeidsdag og kommunens økonomiske rammer. Det spennet er i ferd med å bli for stort.

PISA 2025 gir oss grunn til å stoppe opp. Ikke fordi PISA skal være fasiten på norsk skole, men fordi utviklingen over tid er vanskelig å bortforklare.

Norske 15-åringer har gått betydelig tilbake i lesing og matematikk. I 2025 presterer 34 prosent under nivå 2 i lesing og 38 prosent under nivå 2 i matematikk. Nivå 2 er det som kreves for å fungere i samfunnet. Samtidig er andelen norske elever på de høyeste mestringsnivåene i matematikk omtrent halvert siden 2012. Norge ligger nå under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag.

Dette bør bekymre oss.

Men jeg mener vi gjør en feil dersom vi leter etter én forklaring.

Det er fristende å peke på skjermbruk. Og ja – digitaliseringen av skolen fortjener en grundig gjennomgang. Norske elever bruker mye digitale ressurser, og PISA viser at digital bruk som skaper distraksjon, henger sammen med svakere resultater. Samtidig viser undersøkelsen at moderat og målrettet bruk av digitale verktøy også kan ha positive sammenhenger med læring.

Derfor bør spørsmålet ikke være om vi skal ha digitale verktøy eller ikke. Spørsmålet må være: Hva skal teknologien brukes til, hva skal den erstatte – og hva skal den ikke erstatte?

Det samme gjelder lesing. Vi vet at barn og unge leser mindre, og at leselyst og motivasjon har gått ned. Elevene trenger tid til å lese lange tekster, skrive, regne, øve, samtale, konsentrere seg og få direkte veiledning fra en lærer. Høytlesing vil ha effekt på konsentrasjonen, det bekrefter forskning.

Men her møter vi et problem som er vanskeligere å løse fra et rektorkontor:

Vi skal gjøre mer – innenfor de samme rammene.

Skolen skal gi alle elever tilpasset opplæring. De som strever, skal få hjelp tidlig. Elever med rett til individuelt tilrettelagt opplæring skal få dette. Samtidig skal de elevene som lærer raskt og trenger større faglige utfordringer, få et tilbud som gjør at også de utvikler seg.

Vi skal følge opp fravær. Vi skal sikre et trygt og godt skolemiljø. Vi skal dokumentere, evaluere og rapportere. Vi skal implementere nye læreplaner og ny opplæringslov. Vi skal utvikle en mer praktisk skole. Vi skal bruke digitale verktøy klokt. Vi skal ivareta elever med stadig mer sammensatte behov.

Alt dette er viktige mål.

Men summen av gode intensjoner kan bli en dårlig skolehverdag dersom det ikke følger med tid, kompetanse og ressurser.

Riksrevisjonens ferske gjennomgang bør få alarmklokkene til å ringe. Etter mange år med satsing på grunnleggende ferdigheter har andelen elever med svake lese-, skrive- og regneferdigheter økt. Riksrevisjonen peker samtidig på at staten i for liten grad har undersøkt hvilken effekt de ulike tiltakene faktisk har hatt.

Det betyr ikke at lærere og skoleledere har gjort en dårlig jobb.

Tvert imot.

Jeg møter hver dag ansatte som strekker seg langt for elevene. Lærere som tilpasser undervisningen, samarbeider med kolleger, tar telefonen hjem, lager nye opplegg, følger opp elever etter skoletid og prøver å få enda en elev til å lykkes.

Men vi kan ikke organisere norsk skole som om den enkelte lærer og rektor har en uendelig ressursbank av tid, energi og kompetanse.

Jeg tar meg friheten til å komme med noen råd.

Prioriter færre ting – og stå lenger i dem.

Norsk skole trenger ikke nødvendigvis enda en reform. Vi trenger å vite hva som virker, og vi trenger tid til å gjøre det godt. Før nye tiltak innføres, bør myndighetene kunne svare på tre spørsmål: Hva er problemet? Hva vet vi virker? Og hvordan skal vi vite om tiltaket faktisk virker?

Gjør tilpasset opplæring mulig i praksis.

Tilpasset opplæring er ikke først og fremst et dokument eller en formulering i loven. Det skjer i klasserommet.

Én lærer skal samtidig møte eleven som trenger mye støtte, eleven som ligger omtrent på forventet nivå og eleven som allerede ligger langt foran. Det er mulig – men ikke alltid, selv ikke i små grupper med én voksen.

Hvis vi mener alvor med både tidlig innsats, inkludering og tilpasset opplæring, må skolene ha fleksibilitet til å bruke flere voksne der behovet faktisk er størst.

Ikke glem de sterke elevene.

Skolens samfunnsoppdrag er ikke bare å løfte de svakeste. Vi skal også utvikle de elevene som kan bli framtidens lærere, ingeniører, sykepleiere, håndverkere, forskere, gründere og fagarbeidere.

PISA 2025 viser at nedgangen ikke bare handler om flere elever på bunnen. Norge har også fått færre elever på de høyeste mestringsnivåene.

Vi må klare begge deler samtidig: løfte dem som strever, og utfordre dem som trenger mer.

Gi lærerne tid til kjerneoppgaven.

Hvis vi virkelig ønsker bedre resultater, må mer av lærernes tid brukes på det som faktisk skjer mellom lærer og elev.

Planlegging. Undervisning. Vurdering. Veiledning. Samarbeid.

Ikke stadig nye systemer, rapporteringskrav og prosjekter som kommer på toppen av alt det andre.

Se på bemanning som en investering – ikke bare en kostnad.

Jeg vet at kommunene må holde budsjettene. Det vet alle skoleledere. Jeg har selv ansvar for å holde skolens økonomi innenfor vedtatte rammer.

Men det oppstår en grunnleggende motsetning når skolen samtidig får stadig flere oppgaver og lovpålagte rettigheter, mens handlingsrommet blir mindre.

Da må myndighetene våge å stille spørsmålet:

Hva er det vi faktisk forventer at skolen skal klare innenfor de ressursene vi gir den?

Det er ikke et argument for at skolen skal få ubegrensede midler. Det er et argument for at forventningene og ressursene må henge sammen.

Vær varsomme med prosjektfinansiering som ikke blir varig praksis.

Statlige midler som krever søknad, fører ofte til at det opprettes stillinger for å kunne ta midlene i bruk. Disse stillingene blir gjerne avhengige av nye bevillinger når prosjektperioden er over. Når finansieringen stopper opp, er det sjelden implementeringen fører til varig ny praksis.

Det betyr ikke at statlige satsinger er unødvendige. Men dersom målet er varig endring, må finansieringen, kompetansebyggingen og forventningene vare lenge nok til at tiltakene faktisk blir en del av skolens ordinære arbeid.

Ikke la iveren etter å endre skolestrukturen gjøre oss blinde for hva som faktisk gir en bedre skole.

I mange strukturdebatter blir færre skoler og større enheter nærmest behandlet som et mål i seg selv. Men større er ikke nødvendigvis bedre, og færre skoler betyr ikke automatisk lavere kostnader eller bedre læring.

Vi må også se på kostnaden knyttet til den enkelte elev – ikke bare kostnaden ved å drive en skole eller en klasse. Én elev med omfattende behov kan kreve mer ressurser enn en hel klasse med elever som klarer seg godt. Derfor kan det være misvisende å regne på skolestruktur uten å ta hensyn til elevenes ulike behov, reisevei, læringsmiljø og behovet for voksne rundt dem.

Vi bruker om lag 100 milliarder kroner på grunnskolen. Det viser at skole er et stort samfunnsoppdrag, men også at vi må være presise når vi diskuterer innsparinger. En avgiftslettelse på fem kroner for diesel og bensin koster staten om lag én milliard kroner i måneden. Det betyr ikke at alle slike prioriteringer er feil, men det viser at det finnes store politiske valg og økonomiske handlingsrom også utenfor skolesektoren.

Før vi legger ned skoler eller gjør klassene større, bør vi derfor spørre: Hva blir den reelle kostnaden per elev? Hva skjer med kvaliteten? Og hvilke konsekvenser får det for elever som trenger tettere oppfølging?

La oss ta digitaliseringen på alvor – uten å gjøre den til syndebukken.

Jeg tror vi bør være langt mer bevisste på når elevene skal bruke skjerm, og når de ikke skal gjøre det.

Mer boklesing. Mer skriving. Mer regning. Mer muntlig aktivitet. Mer praktisk arbeid. Mer fysisk aktivitet. Mer lærerstyrt undervisning.

Og digitale verktøy når de faktisk gir elevene noe de ellers ikke ville fått.

Teknologi er et verktøy. Den må aldri bli et mål i seg selv.

Til slutt vil jeg be om noe som kanskje er vanskeligere enn å be om mer penger:

Gi skolen tillit.

Rektorer og lærere må få tydelige mål, gode rammer og tilgang på forskningsbasert kunnskap. Deretter må vi få bruke det profesjonelle handlingsrommet vårt til å løse oppgaven lokalt.

En skole i Oslo, en skole i Tysvær og en skole i Finnmark har ikke nødvendigvis de samme utfordringene.

PISA kan fortelle oss at noe er galt. Kvalitetsmeldinger kan fortelle oss hvor utfordringene ligger. Riksrevisjonen kan fortelle oss at vi må bli bedre til å undersøke om tiltakene våre virker.

Men ingen av disse rapportene kan erstatte kunnskapen som finnes i klasserommene.

Som rektor ønsker jeg ikke at myndighetene skal fortelle oss at vi skal jobbe hardere.

Jeg ønsker at de skal hjelpe oss med å jobbe riktigere.

For elevene fortjener en skole som både løfter dem som strever og utfordrer dem som kan mer. Lærerne fortjener rammer som gjør det mulig å lykkes. Og samfunnet fortjener en skolepolitikk der vi etter hvert kan svare på det helt grunnleggende spørsmålet:

Hva er det som faktisk virker?

Det er på tide at vi bygger norsk skole rundt svaret.