Å skrive språkvern inn i Grunnloven hjelper kanskje på samvittigheten, men ikke mer
Debatt: Et svar til leder i Noregs Mållag Peder Lofnes Hauge, som kaller språk beredskap.
Skal man bli hørt, kan det være fristende å påberope seg det dagsaktuelle honnørordet beredskap.
Sånn sett er leder i Noregs Mållag Peder Lofnes Hauge i godt selskap når han kaller språk beredskap, og det er da heller ikke denne begrepsbruken jeg først og fremst reagerer på i innlegget hans av 10.9., der han argumenterer for at norsk språk må vernes i Grunnloven. Det som virkelig fikk meg til å måpe, er imidlertid følgende:
"Engelsk er og skal vere eit viktig arbeidsspråk i forsking, næringsliv og internasjonalt samarbeid. Men eit ope samfunn må også ha eit språk som bind oss saman." (Min utheving)
Man skulle tro det var en næringslivsleder eller en nyliberal politiker som snakker her, og ikke lederen i Noregs Mållag, for det som i klartekst sies, er at engelsk ikke bare er, men skal være arbeidsspråk på de viktigste samfunnsområdene forskning og næringsliv, mens norsk er et språk man også har. Bærer av kulturarv, javel, men altså noe man har i tillegg til det viktige arbeidsspråket engelsk. Dette minner lite om hva man kunne forvente fra kamporganet Noregs Mållag, men går hånd i hånd med den defensive, "toe sine hender"-sandpåstrøingen som lenge har vært Språkrådets politikk.
Etter et langt yrkesliv med retting av tekst har jeg hatt rikelig anledning til å se hvilken vei det går med norsk språk, og det er nedover. Og det er ikke Pisa-taperne som fører an nedover dette skråplanet, men nettopp de som er utsatt for engelsk som arbeidsspråk. Akademia er dessverre blitt en versting i så måte. (På et av våre universitet blir en forelesningsrekke som hittil har vært på norsk, nå holdt på engelsk, fordi én - 1 - student i gruppa ikke kan norsk. Læremidlene er selvsagt på engelsk selv om norske alternativer foreligger.) Jo mer engelsk man bruker, jo mer påvirket blir norsken i form av oversettelseslån, og det er dette språket som blir toneangivende siden det er samfunnstoppenes språk og det språket publikum blir utsatt for når "eksperter" uttaler seg i media.
Når de som er i posisjon til å kjempe for norsk språk mener at det skal være sånn, er jo slaget tapt på forhånd. Dersom man likevel har et oppriktig ønske om å redde norsk som hovedspråk i Norge, kommer man ikke utenom å problematisere Norges rolle som haleheng til den angloamerikanske verden, ikke bare kulturelt, men også politisk. Det betyr å kjempe for at engelsk nettopp ikke skal være noe viktig arbeidsspråk i forskning og næringsliv, og å nedgradere det til fremmedspråk i skoleverket igjen.
Det er dette som er elefanten i rommet, og antakelig det motsatte av det som i dag går under merkelappen "beredskap", men ikke til å komme utenom dersom man ønsker å snakke sant om norsk språks stilling og framtid.
En utopi, ja vel, men en moralsk forpliktelse for den som vil tas på alvor som forkjemper for norsk språk.
Å skrive språkvern inn i Grunnloven hjelper kanskje på samvittigheten, men ikke mer.
