Heia Norge og heia leken!
Debatt: Når hele Norge later som de ror, minner det oss om noe viktig: Vi trenger leken, alle sammen!
Publisert
Sist oppdatert
Leken er noe av det vakreste i en barnehage. Se for deg en gruppe barn og en barnehagelærer sitter på gulvet. De har verken båt eller årer. Likevel er de på sjøen. De ror og speider etter skjær. Én roper at det er en hval der fremme. En annen mener han har sett en sjørøver. Ingen stopper opp og påpeker at det ikke finnes hverken båt eller årer. For alle vet at båten finnes. Den finnes i leken.
I sommer har jeg tenkt på akkurat dette. For mens det norske landslaget begeistret oss i VM, var det mer enn fotball som spredte seg gjennom landet. Barn og voksne, kronprinser og kronprinsesser, kjendiser og den vanlige mannen i gata står plutselig side om side og later som de ror. Ingen holder en åre. Ingen sitter i en båt. De sitter på stadion, på gressmatten, på puben, i stuen eller på flyet. Likevel vet alle akkurat hva de gjør. Ingen synes det er rart.
Begeistringen smitter
Tvert imot blir vi smittet av begeistringen. Vi ler, jubler og gjør de samme bevegelsene sammen. Ja, vi leker og har det gøy i lag. Den samme leken som hver eneste dag fyller de flotte barnehagene våre. Der en pinne blir et sverd. En bøtte blir en tromme. Et teppe blir et slott. Eller et gulv blir et hav. Vi later som om.
I leken skaper barn en magisk verden. De inviterer hverandre inn, fordeler roller, finner på regler og bygger videre på hverandres ideer. De samarbeider, forhandler, lytter, ler og prøver på nytt når leken tar en ny retning. Slik blir leken et sted der fellesskap kan vokse.
Og kanskje er det nettopp derfor vi kjenner oss så igjen når vi voksne også får være med på noe som ligner. Når tusenvis av mennesker ror i takt, uten båt og uten årer, skjer det noe med oss. Vi blir en del av et større vi. Vi deler en rytme, en glede og et øyeblikk som ikke trenger så mange forklaringer.
Vi later som om. Og det er helt nydelig.
Vi trenger leken
For mennesket trenger slike øyeblikk. Øyeblikk der alvor og hverdag slipper litt taket. Der vi kan bli revet med, være kreative, gjøre noe sammen og kjenne at vi hører til.
Barn vet dette allerede. De kjenner på dette hver dag. I barnehagen får barn tid og rom til å late som om. De får være kapteiner, tigre, superhelter, kokker, tryllekunstnere og fotballstjerner. De får prøve ut verden, uten at alt må være virkelig. Det er en stor kraft i det.
Kanskje er det en kraft vi voksne ikke må glemme. For lek er ikke noe vi legger bak oss når vi blir store. Den skifter bare form. Den dukker opp på tribuner, i stuer, på arbeidsplasser, i sang, dans, humor og fellesskap.
Som nå. En hel nasjon som ror sammen.
Derfor bør vi heie på leken. Ikke bare når den samler et land i VM, men også når den folder seg ut i barnehagens rom hver eneste dag.
For når barn får leke, får de øve seg på noe dypt menneskelig: å forestille seg, samarbeide, skape mening og høre til.
Og når hele Norge, uten å blunke, later som de ror, minner det oss om noe viktig:
Vi trenger leken. Alle sammen!
Og jeg? Ja jeg ror for harde livet i hver eneste kamp!
RO – Heia Norge og heia leken!
