Heia leken!

Jeg heier på alle som vil ha mer lek inn i skolen, slik Erling Sande fra Senterpartiet tar til orde for i en artikkel i Klassekampen lørdag 31.januar i år. Men jeg reagerer på bruken av begrepet «fri lek». Per definisjon er all lek «fri» i den forstand at lek ikke har noe annet mål enn å leke mer. Leken er uforutsigbar og kan gå i alle retninger, den er lystbetont og gir livsglede. 

Det finnes ikke «ufri lek». Lek som blir styrt av voksne, er ikke lenger lek. Kristin Clemet sier i samme artikkel at det har kommet mer lek inn i skolen i form av «læring gjennom lek». Det å lære noe gjennom morsomme undervisningsopplegg er fint, men det er ikke lek.

Jeg frykter at det den «frie» leken er fri for, er læreres deltakelse. Det å gi leken mer plass betyr ikke å overlate barna mer til seg selv. Mer lek betyr ikke mindre behov for læreres tilstedeværelse. Dersom man bare innfører en time med lek hver dag helt uten læreres deltakelse, risikerer vi at de barna som sliter med å komme inn i leken, de som allerede opplever utenforskap, vil få forsterket denne opplevelsen. Det kan være både kaotisk og utrygt for mange barn å skulle kaste seg inn i lek helt uten videre. 

SDerfor trenger vi lærere i skolen med kompetanse i å leke, lærere som kan lage trygger rammer for leken, lærere som vet når det er viktig at de deltar og når det er bedre å trekke seg tilbake, lærere som kan inspirere til lek uten å styre. All lek er fri, men den trenger trygge rammer og kompetente lærere for at alle barn skal ha glede av den.