Skolefravær begynner sjelden med fravær
Debatt: Elever møter opp når skolen gir mening, mestring og tilhørighet.
Debatten om ufrivillig skolefravær har de siste månedene vært både viktig og nødvendig. Kunnskapsministeren har tatt til orde for tydeligere forventninger til oppmøte. Foreldre er blitt oppfordret til å stå fastere i kravene og følge opp barn og unge tettere. Nye nasjonale råd beskriver hvordan skolene skal følge opp elever med bekymringsfullt fravær.
Det er ønskelig at flest mulig barn og unge deltar på skolen og gjennomfører obligatorisk grunnskole. Likevel mener vi i Takle – en forening for folkehelse og livsmestring med fokus på barn og unges skolehverdag –at debatten ofte begynner for sent. Vi er særlig opptatt av de yngste barna, for det er ofte her skolelysten bygges – eller gradvis begynner å forsvinne. Når barn tidlig opplever at det blir mindre rom for lek, bevegelse og utforsking, og større forventning om å sitte stille, lytte og tilpasse seg, kan skolen oppleves mer som et sted de skal lykkes, enn som et sted de har lyst til å være.
Skolelyst før skolefravær
Ufrivillig skolefravær oppstår sjelden over natten. For mange elever begynner det lenge før de slutter å møte opp. Det begynner når de gradvis mister opplevelsen av å høre til, mestre og bety noe i skolehverdagen.
Derfor mener vi i Takle at vi bør ett spørsmål før vi spør hvordan vi får barn og unge tilbake til skolen: Hva er det som gjør at barn og unge faktisk ønsker å være på skolen?
Rundt om i Norge finnes skoler som lykkes godt med nettopp dette. Ikke fordi de har funnet én metode eller ett nytt program, men fordi de over tid har bygget en kultur der barn og unge opplever tillit, tilhørighet, medvirkning og handlingsrom. Vi blir derfor nysgjerrige når mange av disse skolene selv peker mindre på registrering, planer og rutiner, og mer på relasjoner, tilhørighet og erfaringer som gir barn og unge tro på at de kan få det til.
Mer enn oppmøte
Kanskje trenger debatten om skolefravær et litt bredere perspektiv: Oppmøte er viktig, men oppmøte er ikke det samme som deltakelse. Kanskje bør vi ikke bare spørre hvordan vi får eleven tilbake, men også hvordan vi bygger en skole som eleven ønsker å være en del av.
Noen vil kanskje lese dette som et argument for lavere forventninger. Det er det ikke. Barn og unge trenger voksne som holder fast ved fellesskapet også når det blir vanskelig. De trenger voksne som møter dem forventninger til deltakelse og tro på at de kan ta medansvar. Men slike forventninger virker best når de springer ut av tillit. Barn og unge utvikler ikke mot fordi voksne ber dem være modige. De utvikler mot når de får prøve, feile, bidra og oppleve at de mestrer noe som betyr noe.
I en episode av podkasten Trygg av natur sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen: «Jeg ville vært veldig bekymret hvis skolen besto av lydige barn.» Det er et utsagn det er verdt å stoppe opp ved. Når lederen for Forsvaret advarer mot å gjøre lydighet til et mål for skolen, minner han oss om at både skolen og samfunnet trenger mennesker som kan tenke selv, ta ansvar og bruke dømmekraft.
Læring og utvikling innebærer å våge noe, kjenne på motstand og stå i det ubehagelige. Skolen byr hver dag på situasjoner der barn må våge noe, kjenne på motstand og å stå i det ubehagelige. Å rekke opp hånden. Å prøve uten å vite om det går. Å be om hjelp. Å stå i en konflikt. Å holde et innlegg. Å bli med i en ny lek. Vi opplever at mange barn og unge med skolefravær først og fremst forsøker å unngå slike situasjoner – ikke fordi de mangler vilje, men fordi risikoen etter hvert er blitt for stor å bære. Da er ikke oppgaven vår å fjerne risikoen. Oppgaven er å gjøre den håndterbar.
Målet kan ikke være barn og unge som først og fremst gjør det de får beskjed om. Målet må være barn og unge som gradvis utvikler ansvar for seg selv, hverandre og fellesskapet. Ansvar vokser sjelden fram gjennom mer kontroll. Det vokser fram når barn og unge blir møtt med tillit, får et handlingsrom de kan mestre og opplever at deres egne valg betyr noe.
Når fravær er et symptom
Altfor ofte blir skolefravær behandlet som selve problemet. Men fravær er som regel et symptom på noe annet, som for eksempel utrygghet, ensomhet eller faglige nederlag. Eller at skolehverdagen over tid har mistet mening. Uansett årsak forteller fraværet oss at vi må være nysgjerrige på elevens situasjon – ikke bare på hvor mange dager eleven har vært borte. Eleven er løsningen, ikke problemet. Da må elevens perspektiv være en del av løsningen.
Samtidig vet vi at mange barn og unge er fysisk til stede på skolen uten at de deltar. De er der, men har sluttet å rekke opp hånden, ta ordet eller tro at de har noe å bidra med. Derfor kan vi ikke nøye oss med å måle nærvær i antall oppmøtedager. Vi må hele tiden være nysgjerrige på om barna opplever mening, innflytelse og tilhørighet.
Skoler som lykkes
Heldigvis vet vi allerede mye om hva som virker. På Grannes skole i Sola kommune stilte de seg et annet spørsmål enn hvordan de kunne få flere elever tilbake. De begynte å spørre hva som skulle til for at barna faktisk ønsket å være på skolen. Det førte blant annet til mer lek for de yngste, mer praktisk læring og etablering av naturskole. Flere foreldre har senere fortalt at nettopp disse erfaringene ble et vendepunkt.
En elev sa: «Det at jeg har denne dagen ute i naturen gjør at resten av skoleuka er lettere.»
Som sagt er det er ikke én metode eller ett «program» som skaper slike erfaringer. Vi i Takle tror at det handler om en grunnleggende tro på at barn vokser når de blir møtt som deltakere i sitt eget liv – ikke bare som mottakere av voksnes løsninger.
Forskning på mestring peker i samme retning. Troen på at «dette får jeg til» kommer ikke av ros alene. Den utvikles når barn får møte utfordringer som er krevende, men håndterbare, og de opplever at de får det til. Da bygges mestringstro, utholdenhet og motivasjon. Barn som aldri får erfare dette, risikerer lettere å trekke seg unna når noe blir vanskelig.
Barn trenger både trygghet, forventninger og motstand. Ikke for mye, ikke for lite, men akkurat nok til at de oppdager egne krefter. Vi i Takle tror derfor tiden er moden for å snakke mer om skolene som lykkes. For å lære av dem som hver dag skaper skolelyst gjennom tillit, medvirkning og praktiske læringsarenaer som gir sterke fellesskap.
En skole å glede seg til
Til høsten ønsker vi å løfte fram nettopp disse erfaringene. Under Arendalsuka inviterer Takle til MiniSkolelyst med spørsmålet: Hva skal til for at barn og unge har lyst til å gå på skolen? Senere samler vi elever, lærere, skoleledere, forskere, politikere og andre engasjerte til Skolelystkonferansen i Oslo 16. oktober.
Vi håper disse møtene kan bidra til å flytte oppmerksomheten fra hvem som har rett i skolefraværsdebatten, til hva som faktisk får flere barn til å oppleve at de hører til, betyr noe og får det til.
For målet kan aldri være oppmøte alene. Målet må være at flere barn går hjem fra skolen med følelsen:
«Dette fikk jeg til. Jeg gleder meg til i morgen.»
