Forutsigbarhet bygger barnehager
– Debatten om husleie i private barnehager handler først og fremst om rettssikkerhet og forutsigbare spilleregler.
Det er fotballfeber. Millioner følger kampene, og én ting tar både spillere og supportere for gitt: Reglene ligger fast gjennom hele mesterskapet. Ingen forventer at offsideregelen endres etter kvartfinalen, slik at åttedelsfinalene må dømmes på nytt. Forutsigbarhet er en forutsetning for rettferdig konkurranse.
Slik er det også i samfunnet ellers. Virksomheter investerer, inngår avtaler og tar risiko basert på de reglene og den forvaltningspraksisen som gjelder når beslutningene tas. Når myndighetene flere år senere legger en annen praktisering av regelverket til grunn, handler det ikke lenger bare om én virksomhet eller én bransje. Det handler om et grunnleggende spørsmål: Kan man stole på at beslutninger blir vurdert etter de reglene og den praksisen som gjaldt da de ble tatt?
Det er dette debatten om husleie i private barnehager egentlig handler om. Det vises til saken i Utdanningsnytt den 3. juni 2026.
La det være sagt med en gang: Det er bred enighet om at tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna til gode. At transaksjoner med nærstående skal kontrolleres, er både rimelig og nødvendig. Dersom det avdekkes at offentlige midler brukes på formål uten tilknytning til barnehagedrift, skal det undersøkes og rettes opp. Spørsmålet er hva som skjer når myndighetene flere år senere legger en annen praktisering av et skjønnspreget regelverk til grunn for beslutninger som ble tatt under andre forutsetninger, og bygger økonomiske krav på denne nye vurderingen.
Vanskelig å fastsette markedsleie
Kravet om at husleie mellom nærstående ikke skal være høyere enn det uavhengige parter ville avtalt, er ikke nytt. Utfordringen ligger i å fastsette hva en slik markedsmessig leie faktisk er for et barnehagebygg. Her gir myndighetenes eget materiale grunn til ettertanke. I én tilsynssak er det gjort tre ulike vurderinger av markedsleie for samme bygg og samme år. Den eksterne verdivurderingen, tilsynsmyndighetens egen analyse og en takstrapport barnehagen selv la fram, spriker med over hundre prosent, fra i underkant av 1,5 millioner til nær 3 millioner kroner. Myndighetene erkjenner selv at det er «vanskelig å fastsette riktig nivå helt presist», og at markedet for barnehageeiendom er lite. Det er en viktig erkjennelse.
Når vurderingene spriker så mye, viser det hvor krevende det er å fastsette én riktig markedsleie. Da blir det også utfordrende å gjøre ett av anslagene til fasit og grunnlag for et tilbakebetalingskrav flere år senere. Forutsigbarhet er ikke en formalitet. Det er en forutsetning for langsiktige investeringer i bygg, vedlikehold og utvikling. Gode barnehager krever ikke bare kompetente ansatte og godt innhold, men også langsiktige investeringer i rammene rundt barna.
Ny praksis i ettertid
I én sak vurderte kommunen husleien og konkluderte med at den var innenfor regelverket. Flere år senere vurderes det samme leieforholdet annerledes, selv om avtalen i liten grad er endret. Dersom myndighetene mener regelverket bør praktiseres strengere, er det en legitim diskusjon. Men endringer bør gjelde fremover, ikke brukes til å vurdere beslutninger som ble tatt innenfor datidens forståelse.
Investeringer krever trygghet
Investeringsviljen kan ikke tas for gitt. Da Oslo kommune først ikke ønsket å kjøpe Ulvenkroken barnehage, ble eiendommen lagt ut for salg, med en prisantydning på rundt 81 millioner kroner. Ingen private ønsket å kjøpe. Prisen ble vurdert som for høy, og kommunen endte selv med å kjøpe barnehagen. Senere ble barnehagen lagt ut for privat drift. Heller ikke da meldte det seg private aktører. Leiekostnaden ble for høy, og Oslo kommune overtok driften selv.
Det kan være flere forklaringer på denne saken, men den illustrerer hvor viktig forutsigbare rammevilkår er for fremtidige investeringer.
Private barnehager har gjennom flere tiår investert betydelige summer i bygg, uteområder, kapasitet og kvalitet, i en periode der myndighetene ønsket flere barnehageplasser og aktivt ba private bidra. Investeringene er gjort i dialog med banker, revisorer, kommuner og myndigheter. Behovet for denne innsatsen har ikke forsvunnet. Flere kommuner trenger fortsatt private aktører som kan bidra med kapasitet, fleksibilitet og investeringer. Men hvordan skal dette fungere over tid dersom kostnadene ved å bygge og vedlikeholde øker, samtidig som finansieringen ikke følger de reelle kostnadene og handlingsrommet blir stadig mindre?
Finansieringen må henge med
Den nye finansieringsforskriften som skal gjelde fra 1. januar 2027, gjør ikke bildet enklere. Kapitaltilskuddet erstattes av et eiendomstilskudd, og trappetrinnsmodellen avvikles til fordel for én flat sats. Ambisjonen om å treffe de reelle kostnadene er god, men når satsen bygger videre på dagens tilskuddsnivå, videreføres en finansiering som allerede er for lav. Det er ikke en innvending fra én aktør alene. Også sektororganisasjonene har pekt på at tilskuddene må bygge på reelle kostnader. Når fire av ti private barnehager går med underskudd og flere legges ned, svekkes muligheten til å investere i bygg, vedlikehold og kvalitet.
Alternativet er at kommunene i større grad må ta investeringene selv. Analyser viser at kommunale barnehagebygg har høyere byggekostnader enn tilsvarende private bygg. I en tid med presset kommuneøkonomi betyr høyere investeringskostnader at en større del av ressursene bindes opp i bygg, fremfor å brukes på innhold og kvalitetsutvikling. Over tid kan dette svekke både mangfoldet, valgfriheten og muligheten til å sikre høy og likeverdig kvalitet for alle barn.
Foreldre i Norge er blant de mest fornøyde med barnehagetilbudet i Skandinavia. Vi har samtidig en modell med stort mangfold og en høy andel private barnehager. Skal den norske barnehagemodellen bestå, må regelverket være tydelig og forutsigbart. Rammevilkårene må henge sammen med de reelle kostnadene ved å bygge, rehabilitere og utvikle kvalitet.
Spilleregler for fremtiden
Dette handler ikke om å slippe kontroll. Det handler om rettssikkerhet. Det handler om å sikre høy og likeverdig kvalitet for alle barn. For akkurat som i fotball må både spillereglene og hvordan de praktiseres være kjent før kampen starter, ikke vurderes på en ny måte etter at kampen er ferdigspilt.
