Skoleveteranen Ingrid (104) følger fortsatt timeplanen

Denne morgenen har Ingrid Opdøl (104) vært med på å bake kake. Senere venter kaffeslabberas, og torsdag har hun allerede merket seg kor og andakt. Den pensjonerte læreren har byttet ut skolens timeplan med aktivitetsplanen på Grefsenhjemmet – og følger fortsatt nøye med på hva dagen kan by på.

Aktivitetsplanen for Grefsenhjemmet i Oslo ligger lett tilgjengelig på bordet til Ingrid Opdøl. Den varer ei uke om gangen og er delt opp i mange felter. Hundreogfireåringen følger nøye med og blinker seg ut det hun har lyst til å være med på.

– Planen er tettpakket, og torsdag har jeg merket meg kor og andakt i storstua. Jeg liker aller best alt med sang og musikk, og vi har sangbøker med stor skrift, sier Ingrid Opdøl.

Forrige gang Utdanningsnytt besøkte skoleveteranen hadde hun akkurat rundet 100 år. Stua var fylt med blomster og en gratulasjon fra Kong Harald stod på bordet.

To år senere, i forbindelse med markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, ble Ingrid hedret for innsatsen sin under andre verdenskrig. Hun mottok regjeringens minnemedalje for sin krigsinnsats.

Grefsenhjemmet

Rett over nyttår i år flyttet Ingrid fra leiligheten sin og inn på Grefsenhjemmet, som ikke lå så langt unna.

– Det var litt vemodig, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg var ikke vant til å være på institusjon, men jeg ble litt syk og knærne er heller ikke så samarbeidsvillige. Det er forskjellige faser i livet, og jeg er glad for å være på et sted der det er trygt, oppsummerer kvinnen som fortsatt er opptatt av å leve et aktivt liv. Hun setter pris på at dagene har en god rytme, med faste måltider og mye på programmet.

Rullatoren er byttet ut med rullestol, men det er hjelp å få enten hun skal på huskonsert eller nyte dagen blant bær og blomster i sansehagen.

– Her er det fine folk fra alle kanter av verden, og jeg liker det veldig godt når de setter seg ned og forteller litt av sin historie. Du kjenner deg vel her. En dag vi var ute i sansehagen, var det så nydelig vær, og en hadde med gitar, så vi sang der ute. Dette er også en fin måte å bli kjent med de andre, og det blir aldri kjedelig.

Kostholdspioner i skolen

Ingrid Opdøl ble født i 1922, og vokste opp på Flatvad gård i Sunndal, som yngst av fem søsken. Skulle vi ha skrevet detaljert om det innholdsrike livet hennes ville det blitt en tykk bok, men vi plukker opp litt av historien.

Ingrid var ingen jente som så for seg at hun skulle gifte seg med en gutt i bygda og bli husmor. Hun hadde tidlig dragning mot den store verden.

Moren var elev i første kullet på Statens lærerskole i husstell og Ingrid søkte seg også dit, for hun var opptatt av riktig ernæring. Etter å ha fullført de to årene, ble første jobben som skolesanglærer, og hun studerte også solosang og pianospill ved Musikkonservatoriet i Bergen.

I 1956 ble Ingrid ansatt i Landsforeningen for kosthold og helse.

– Jeg gikk rundt og banket på dørene hos eldre, veide folk og så hva de hadde i matskapet. Senere ble tallene mine gransket, og de viste at mange hadde for liten tilgang på jern.

Enkel, næringsrik kost har også stått på menyen etter at Ingrid ble pensjonist. Frukt og grønt har vært viktig og hun er spesielt glad i stekt fisk.

– Det må være en dyktig kokk her på Grefsenhjemmet, for vi får så god mat. Da jeg var syk i vinter, fikk jeg en egen styrkedrikk, men den trenger jeg ikke lenger nå.

Etter skolereformen i 1959 ble læreren med på å bygge opp Sandaker videregående skole i Oslo. Ingrid ivret for at skolene skulle ha eget skolekjøkken, og hun lærte de unge både sunt kosthold og bordskikk. Hun hadde også en aktiv rolle i utviklingen av helse- og sosialfag som studieretning, og hun var med på å lage læreplanene.

 Viktig å følge med

Ingrid har beholdt abonnementet på Aftenposten og en liten radio står innen rekkevidde på bordet så hun kan følge med på nyhetene. Det er også viktig for henne å huske å lade mobilen, så den er klar når noen ringer. Tankene vandrer:

– Det er mye som skjer i verden. Det er blant annet uro på grensen mellom USA og Mexico, og han som styrer Kina er en viktig person.

Så smiler 104-åringen forventningsfullt.

– I kveld er det varslet solformørkelse, og jeg håper at det blir så klart at vi kan se den fra den store terrassen her. Jeg husker den for 20 år siden. Da ble det så mørkt at småfuglene sluttet å synge.

Ingrid skulle gjerne ha vært litt raskere til beins.

– Det er upraktisk å sitte i denne stolen. Jeg er hos fysioterapeut og trener en gang i uka. Da går jeg med lav prekestol, men ellers får jeg det ikke til.

 Tenker på alle opplevelsene

Det hender Ingrid ligger våken en stund om natta, noe som også er vanlig for mange andre.

– Da tenker jeg på ting jeg har vært med på, kanskje i Afrika eller på Vestbredden.

Den eventyrlystne kvinnen fikk permisjon fra skolen for å studere samfunnsfag og skoleledelse i Århus. For henne åpnet det veien til verden. Ingrid var med på Fredskorpsets aller første tur i 1963. Den gikk til Uganda med et militært transportfly, og med mellomlandinger tok det flere dager. Ingrid hadde ikke førerkort, men fikk på stedet, så hun kunne kjøre ut alene til landsbygda og undervise voksne kvinner i ernæring og hygiene.

Andre minner som dukker opp er fra da hun var med på å legge til rette for yrkesutdanning for palestinske jenter i Jerusalem, og hun har også deltatt på flere andre prosjekter i utlandet.

– Selv om jeg ikke alltid får sove, kan jeg ikke ligge og synes synd på meg selv. Det er fremmed for meg, sier Ingrid.

 Vært på utflukt

Selv om Ingrid ikke har vært gift eller har barn, har hun en stor familie som bryr seg om henne og holder kontakt.

– Nevøen min, kona og datteren hans leide en bil med lem som kunne senkes ned bak, slik at de kunne kjøre meg inn med rullestolen. Å være i Grønlia igjen var en opplevelse, med fine hekker og trær. Det glitret i sjøen og vi kunne se over til Munchmuseet. Det var så vakkert, og så spiste vi middag på restaurant, forteller 104-åringen.

En ny opplevelse er i vente. Nevøen fyller snart 80, og da går turen til Frognerparken.

– Jeg gleder meg sånn til å se igjen skulpturene. Et kafébesøk blir det også.

Ingrid får mye besøk av tidligere lærerkolleger, venner og familie.

– De har alltid noe å fortelle og jeg bidrar med mitt.

Når Ingrid har vært ute i verden har hun lært seg flere språk, og fransken ble drillet inn da hun var bestyrer for Norges KFUMs studenthjem i Paris i fem år.

– Fransk husker jeg godt, og det er nyttig å kunne andre språk.

 Folk fra hele verden

Ingrid er så glad for at hun har blitt så godt tatt imot av folk ulike steder på kloden.

– Har du vært redd noen gang?

– Nei, det har aldri falt meg inn.

På Grefsenhjemmet synes hun det er moro å møte ansatte fra ulike deler av verden.

– Det virker som om de jobber så godt sammen, og det er utrolig fint å se. Det gjør også at det er trivelig her, og finner på så mye, så jeg kunne ikke ha ønsket meg noe bedre.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Jeg tar en dag om gangen, og det er mye interessant du kan oppleve. Målet er kunne gå på egne bein, men vi får se. Jeg vet heller ikke hvor lenge jeg kommer til å leve, men jeg tenker ikke så mye på det. Noe av det fineste jeg vet er når en av de ansatte har mulighet til å sette seg ved siden av meg og fortelle hvordan han eller hun kom til Norge. Mange har hatt en lang reise. Det er givende med alle menneskene man treffer.

Ingrid har god hukommelse, men det ergrer henne at hun kan slite med å huske et navn.

– Er det noe du gjerne skulle ha gjort her i livet?

– Jeg skulle gjerne ha vært på toppen av Kilimanjaro. Da jeg var i Uganda, var det for langt å reise til Norge på ferie, så vi var to som dro på tur med lokale busser. I Moshi i Tanzania ble vi vekket av en engasjert mann som sa «The Kili is out», og vi forsto at det betød at tåken hadde lettet og det kjente fjellet var godt synlig. Vi tok oss høyt opp på den turen. Men ikke til toppen.

Gjennom hele livet har Ingrid vært engasjert på mange hold i tillegg til jobben som lærer på Sandaker videregående skole. Hun er fortsatt med i en økumenisk gruppe med seks medlemmer og en bibelgruppe på åtte medlemmer. Begge har møte en gang i måneden, og de samles på Grefsenhjemmet hos Ingrid.

Sist vi møtte lærerpioneren hadde hun disse rådene til dem som nå er i jobben:

– Ungdommen er flott, og lærerne må stå på for at de skal gjøre noe ut av livene sine. Ta elevene på alvor, og ikke avvis noe som et dumt spørsmål. Se hver enkelt, vær med dem hele veien og arbeid sammen så de kan stå til eksemen.

Nå er det klart for neste punkt på aktivitetsplanen. Det er tid for kaffeslabberas og den nybakte smuldrepaien med hagens egne solbær kommer på bordet, toppet med vaniljesaus. Sunt kosthold er også å kunne nyte en velsmakende godbit til kaffen, sammen med andre.

Som forhandlingsleder i Faglærerlaget ble han kalt en ekte kriger - med kjeften som våpen

Banet vei for kostymefaget – endte på Slottet