Å fjerne farlige elever er ikke nok til å gjøre skolen trygg

Enda en gang har en skoleungdom angrepet og skadet andre elever. Noen unge er åpenbart farlige for andre. Hvem er de – og hvor skal vi gjøre av dem sånn at vi andre kan føle oss trygge?

En matematikklærer i Oslo roper et varsko etter knivangrepet på Kuben videregående skole 15. september. Det kreves at farlige unge må ut av de vanlige skolene og inn i lukkede spesialskoler. Vi andre må skjermes for disse unge som kan være farlige.

Reaksjonene er lett å forstå. Jeg tror de aller fleste i landet vårt tenker sånn – at barn, unge og lærere i skolene våre fortjener en hverdag uten grove trusler og fysiske angrep. Det som skjer, er uakseptabelt. Regjeringa har allerede foreslått en lovendring som gir anledning til å fjerne elever som er utagerende fra klassefelleskapet – i fem uker.

Det viktige spørsmålet er: Vil slike ekskluderende og segregerende tiltak hjelpe? Vil de føre til at aggressive unge blir mindre aggressive etter hvert? Og vil alle lærere og alle andre elever bli tryggere når de som har angrepet oss er fjernet og isolert i egne institusjoner?

Den forskning og den kunnskap som finnes om effekten av slike ekskluderende og isolerende tiltak, viser ganske ensidig at dette fører til forsterket utenforskap og rekruttering til skadelige miljøer. Og alle de isolerte kommer jo tilbake til oss andre, på et eller annet vis. De holdes unna i en periode, så er de tilbake. Sannsynligvis enda mer utagerende, enda farligere.

Når ekskludering blir svaret

Det høres fornuftig ut at ungdom som har en historikk med våpenbruk, kniv eller skytevåpen må utelukkes fra fellesskapet, De utgjør åpenbart en risiko – uansett hvor i et åpent samfunn de befinner seg. Men når disse som vi vet utgjør en stor risiko for oss andre er fjernet fra skolene – er vi trygge da? Er risikoen for liknende angrep borte?

Sannheten er dessverre at all slik aggressiv atferd har en begynnelse – før de virkelig dramatiske angrepene skjer. Mange av der dramatiske og tragiske angrep på skoler, elever og lærere i ulike land har blitt utført av elever som aldri tidligere har brukt våpen eller vist denne type aggressiv atferd. Ingen visste om den ulmende trusselen.

Hva med dem vi ikke kjenner?

De som gjentatte ganger har truet med eller brukt våpen, kan vi fjerne fra skolene og isolere i en periode, men hva med alle de som vi ennå ikke vet om – og som er i ferd med å utvikle en farlig atferd? De er fortsatt med oss og blant oss, kanskje ikke like synlige, men allerede fanget opp i kriminelle miljø og farlige nettsamfunn. Det er 12-åringer og 13-åringer som ingen fanger opp.

Det er disse vi også må klare å nå før volden skjer – unge uten en kjent voldelig historikk, men som likevel kan utgjøre en risiko. Skal vi virkelig ha grunn til å være trygge i våre miljøer, må vel de også bort på et eller annet vis, Og om det skjer – har vi da klart å skape et inkluderende og trygt miljø i hverdagen, i skolen eller ute på gata?

Ja, i noen tilfeller har den negative utviklingen til en del unge kommet så langt at samfunnet på kort sikt er tvunget til å isolere dem fra oss andre. Midlertidig, aller helst i lukkede tiltak der det settes inn omfattende rehabiliteringstiltak. Sannheten er at samfunnet svikter totalt med tanke på det å tidlig fange opp barn i risiko. Så langt er det dessverre svært lite positiv erfaring med tanke på framtidig trygghet for oss alle.

Problemet forsvinner ikke

Men en skeiv og svært skadelig utvikling blant barn og unge stopper ikke med institusjonstiltak som allerede har utviklet alvorlige problemer. Skadelig og farlig atferd blant unge i utenforskap er økende, som igjen betyr at de vi eventuelt fjerner fra skolene nå, raskt vil bli erstattet av stadig nye unge som kan true andre.

Hva har vi løst da? Ingen ting – eller tvert imot: Vi skyver store sosiale problemer foran oss mens vi later som om handlekraft i enkelttilfeller løser noe som helst. Vi har ingen grunn til å føle oss trygge.  

DEBATT 

Å fjerne utagerende elever fra klassen kan gjøre vondt verre

DEBATT

De stille barna må ikke bli skolens støtdempere