Forebyggende arbeid med engstelige toåringer i barnehagen

Barnehagen har en nøkkelfunksjon som læringsarena og omsorgsinstitusjon. Den har både en helsefremmende og en forebyggende funksjon og bidrar til å fremme barns psykiske og fysiske helse (Kunnskapsdepartementet, 2017). Dette innebærer at barnehagen ikke bare skal være trygg og stimulerende for lek og læring, men også en viktig aktør for å ivareta barns psykiske helse. Barnehagen skal være et trygt sted der barna opplever samspill, fellesskap og vennskap som bidrar til trivsel, livsglede og mestring (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Tidlig innsats for å støtte barn som strever med sosial tilknytning og samspill, er viktig og noe som kan føre til økt interaksjon med andre barn. Over tid kan det bidra til at barnet får mer sosial erfaring og opplevelse av å være tilknyttet barnegruppen. Jarcho mfl. (2016) viser at 60 prosent av sosialt reserverte toåringer også er reservert som elleveåringer. Det er derfor viktig å utvikle verktøy og pedagogiske tiltak som kan fange opp og støtte disse barna før utfordringene får utvikle seg.

Sette mfl. (2017) påpekte at sjenerte og usikre barn kan trekke seg unna sosiale aktiviteter og slik redusere muligheten for å få sosiale erfaringer og etablere relasjoner til andre. Barn som tidlig virker sjenerte, er også i risiko for å få sosiale problemer og sosial angst i skolealder (Sette mfl., 2017; Jarcho mfl., 2016).

Jo yngre barnet er når en setter inn forebyggende tiltak, jo større sjanse er det for at disse tiltakene fungerer. Lau mfl. (2017) sine forskningsresultater viser at programmet Cool Little Kids har positiv virkning på barns sosiale interaksjoner, og at det bidrar til å forebygge engstelighet og redusere tilbaketrukkenhet. Her vises også til at selv om positive endringer av atferd ikke gir statistisk signifikans, kan det være svært virkningsfullt for det enkelte barn, særlig med tanke på langtidseffekten av redusert tilbaketrekning.

Forebygging

Forebyggende tidlig innsats kan bremse eller reversere negativ utvikling (Befring, 2021). Tidlig innsats og forebygging kan være med på å gi barn god psykisk helse fra tidlige barneår. Om en atferdsmessig utfordring hos barnet kan hindres eller forebygges, kan dette redusere aktuelle og fremtidige vansker for barn, foreldre og barnehage (Flaten, 2018). Om barn tidlig fremstår som engstelige eller usikre, er det viktig å sette inn forebyggende tiltak før atferden blir en integrert del av barnets væremåte og selvoppfatning. Tahan mfl. (2022) og Asgarabad mfl. (2023) viser til at engstelse er en hyppig forekommende vanske hos barn.

Flaten (2025) beskriver hvordan engstelse hos barnehagebarn kan komme til uttrykk på subtile måter og kan mistolkes som litt sjenanse eller lavt energinivå. Sjenerte barn er i risiko for å utvikle sosial angst (Lau mfl., 2017). Barn som strever med sosiale relasjoner i barnehagen, har et dårligere utgangspunkt ved skolestart. Derfor er utvikling av gode sosiale ferdigheter i barnehagealder viktig (Drugli, 2017). De fleste toåringer er opptatt av hverandre og klarer å bygge relasjoner, noe som er viktig og positivt for sosial utvikling. Felles lekeerfaring gir grunnlag for vennskap (Hogsnes & Eik, 2025).

Sosiale ferdigheter

Sosiale ferdigheter kan forstås som hvordan barnet forholder seg til og løser sosiale oppgaver, der blant annet samarbeid og selvhevding er viktig. Sosiale ferdigheter er en forutsetning for utvikling og bevaring av vennskap. Deltakelse i hverdagslige aktiviteter hjemme og i barnehagen er her naturlige innlæringsarenaer (Befring & Uthus, 2021). Samarbeid forstås som turtaking, ta imot andres innspill, se hva andre trenger, og å følge opp dette. For barn som er tilbakeholdne, er det utfordrende å være selvhevdende, og de trenger støtte for å mestre det å si fra om egne behov.

Engstelse

Engstelse hos barn kan komme til syne tidlig, for eksempel ved å unngå blikkontakt, gråte i nærheten av fremmede, ikke respondere på kontaktforsøk eller bli utagerende (Flaten, 2025). Engstelse kan føre til fysisk ubehag i form av kvalme og mageknip, og barnet blir irritabelt og anspent av ubehaget (Sabater, 2024). Det er ikke alltid så lett å skjønne at barnet opplever ubehag, da mange prøver å skjule dette. Engstelige barn kan bli stående og observere uten å vite hvordan de skal komme inn i leken (van Trijp, 2025). Andre barn kan tolke dette som avvisning eller mangel på interesse for å delta i leken.

Rapee mfl. (2013) mener at sosial angst er den mest forstyrrende av angstlidelsene. Barn med sosial engstelse har gjerne et stort ønske om å være sammen med andre barn, men blir så stresset og overveldet at de ikke klarer å ha gode interaksjoner. Sosial engstelse fører til tilbaketrekning og mindre interaksjon med andre barn, som igjen reduserer sosial erfaring (Flaten, 2018).

Lek

Lek er en stor del av barnehagehverdagen og sentral i små barns utvikling og trivsel (Kunnskapsdepartementet, 2017). Lek er nødvendig for læring og danning. Haugen (2015) påpeker at leken utløses av lystbetont utforskertrang hos barnet og gir mulighet til å prøve ut egenskaper ved seg selv og omgivelsene gjennom fantasi og kreativitet.

Vennskap mellom de yngste barna bygges primært gjennom å gjøre ting sammen (Alvestad, 2015). Små barns sosiale utvikling skjer i et gjensidig og komplekst samspill dem imellom. Leken er en viktig del i utvikling av sosiale ferdigheter, der barna utveksler kunnskap og ferdigheter seg imellom i settinger preget av glede og moro (Flaten, 2018).

Lek og vennskap utspilles og utvikles innenfor et relasjonelt, sosialt og fysisk rom, og gjennom lek etableres og reetableres kulturelle normer, atferdsregler, orientering og plassering i den sosiale strukturen. Det relasjonelle som skjer mellom barna, utgjør barnegruppens sosiale struktur (Alvestad, 2015). Trygghet og fellesskap skaper lekesterke barn, som igjen kan trekke med seg sjenerte og nølende barn inn i leking og fellesskapet (Öhman, 2019). Lek representerer en aktivitet som barna har glede av, samtidig som de lærer.

Vår studie

Tidligere utprøving av Kule krabater leker

Program for å redusere engstelse og reserverthet hos barn har tidligere vist god effekt (Ooi mfl., 2022). Fisak mfl. (2023) gjennomgikk 24 intervensjonsprogrammer og fant reduksjon av angstsymptomer hos barnehagebarn. Et lekebasert program, Cool Little Kids, for forebygging av angstutvikling hos barn i alderen 3–5 år er utviklet av Lau mfl. (2017). Barna som deltok i dette programmet, hadde betydelig reduksjon i angstsymptomer over tid (Lau mfl., 2017). Programmet er oversatt til norsk med navnet Kule krabater leker. Utprøvinger av dette programmet er gjennomført med fire år gamle barn og er beskrevet av Flaten & Kvinge (2019) og Kjeilen & Flaten (2015).

Kule krabater leker

Målsettingen med programmet er å gi tilbakeholdne og engstelige barn støtte til å bruke sosiale ferdigheter sammen med jevnaldrende (Flaten & Kvinge, 2019). I den gjennomføringen av programmet som vi omtaler i denne artikkelen, ble programmet tilpasset til to år gamle barn. Tilpasningene ble gjort med utgangspunkt i en faglig og erfaringsbasert forståelse av barns utvikling og kjennskap til toåringers behov og læringsmåter, noe som blant annet innebar at vi la vekt på et tydeligere kroppsspråk, mer repetisjon og korte økter.

Programmet består av seks samlinger som hver er rettet mot en ferdighet. Samlingenes varighet er på om lag 40 minutter, 10 minutter undervisning og øving på ferdighet, og 30 minutter til frilek. Hver samling startet med en navnesang der alle skulle si navnet sitt.

Samling 1: si navnet sitt og spørre om noen vil leke

Samling 2: repetisjon av ferdighet fra første samling og si hva barnet liker/ikke liker

Samling 3: repetisjon av ferdigheter lært i tidligere samlinger og øve på passende øyekontakt

Samling 4: repetisjon av ferdigheter lært i tidligere samlinger og vise følelsene glad / lei seg

Samling 5: repetisjon av ferdigheter lært i tidligere samlinger og fortsette å vise følelser

Samling 6: repetisjon av alle ferdigheter fra de tidligere samlingene

Programmet ble gjennomført i barnehagen der to av forfatterne har sin arbeidsplass. Det var derfor allerede etablert tillitsforhold mellom de voksne og barna som deltok i studien. Kjennskap til barnas uttrykksformer og behov ga et godt utgangspunkt for å tolke observasjonene.

Barnehagen har seks avdelinger, hvor tre er småbarnsavdelinger for barn i alderen 1–3 år. Siden programmet er forebyggende, og for å normalisere deltaking, ble alle toåringene på de tre avdelingene inkludert. Det førte til at det hele tiden var elleve barn, delt i to grupper, som deltok. På første samling trengte et av barna en ekstra voksen med, men på følgende samlinger deltok barnet i gruppen uten ekstra støtte. Ingen trakk seg unna selve programmet/undervisningen, men barn som valgte å leke for seg selv, kunne trekke seg litt unna de andre barna under frilek. 

Det ble informert om utprøvingen av Kule krabater på personalmøte og foreldremøte, så programmet var kjent i barnehagen og i foreldregruppen før gjennomføringen. Programmet ble ledet av de to artikkelforfatterne som arbeider i denne barnehagen. Andre fra personalet i barnehagen var ikke til stede under gjennomføringen av programmet, men dersom et barn vegret seg for å delta, fikk dette barnet ta med en voksen det var trygg på. Dette var kun nødvendig på første samling.

Utvalg

Barnehageforeldrene ble informert om programmet på foreldremøte. Det ble formidlet at det var frivillig å la barna delta og å svare på et spørreskjema som ville bli sendt dem. Det ble også opplyst om at barna kunne delta i gjennomføringen av programmet uten at foreldrene fylte ut spørreskjemaet. Utprøvingen omfattet totalt 11 barn.

Spørreskjemaet som skulle fylles ut av foreldre og personale, registrerte eventuelle endringer i barnas atferd etter gjennomføring av gruppene. Undersøkelsen ble sendt på link via SMS til foresatte, og via e-post til personalet på avdelingene til barna. Dataene ble innsamlet anonymt gjennom det nettbaserte kartleggingsverktøyet SurveyXact.

De etiske rammene gitt av Sikt (tidligere NSD, som tilbyr personverntjenester for forskning til utdannings- og forskningsinstitusjoner) ble tatt hensyn til gjennom hele studien. Barn er en sårbar gruppe som i liten grad kan gi sitt samtykke og sette grenser for seg selv. Det er derfor avgjørende at forskeren opptrer med respekt og sensitivitet, og at forskningen planlegges og gjennomføres med tanke på barnets beste (Gotvassli, 2022).

Gjennomføring av programmet

Barna ble delt i to grupper, og samlingene gikk over en seksukersperiode. Personalet var rollemodeller og utførte øvelsene først. Barna valgte om de ville delta på samlingen, og virket barna engstelige, fikk de med seg personale de var trygge på. Dette resulterte i at alle elleve barna var med på hver samling, og det var kun på første samling det var behov for en ekstra voksen.

Første samling begynte med at hvert barn sa navnet sitt, en øvelse noen av barna vegret seg for. En av grunnene kan være at barna nå ble gruppert annerledes, de kan fremstå trygge på egen avdeling med personale og barn de kjenner godt, men blir utrygge i nye settinger. Siste samling sa alle barna navnet sitt uten å vegre seg.

Kartlegging

For å se om barna tok i bruk de sosiale ferdighetene etter samlingene, ble det gjennomført en spørreundersøkelse der foreldre og personale i barnehagen responderte. Det var ønskelig å få frem hvilke, om noen, av de sosiale ferdighetene barna tok i bruk i hverdagen. Kategoriene er direkte relatert til innholdet i samlingene.

Kartleggingen viser at barnas sosiale atferd er langt mer aktiv etter at programmet ble gjennomført. Barna hadde mer blikkontakt, tok mer initiativ til lek og tok direkte kontakt med jevnaldrende og spurte om de ville leke. Flere barn satte ord på egne ønsker og preferanser, og flere ga uttrykk for hva de liker og ikke liker å leke med. Når det gjelder om barna snakket mer om andre barn hjemme eller i barnehagen, peker resultatene på en tydelig økning. Dette kan indikere at barna har blitt mer opptatt av og engasjert i hverandre, noe vi tolker som tegn på økt sosial tilhørighet og tilknytning.

Med hensyn til følelsesuttrykk var det nedgang i det å vise følelser som glede eller sorg. Dette kan indikere at programmet først og fremst påvirker barns sosiale interaksjoner, som å ta kontakt og delta i lek.

Oppsummert viser kartleggingen at programmet har styrket barnas sosiale ferdigheter. Der endringen vistes tydeligst, er i økt initiativ til lek, bruk av blikkontakt og å uttrykke lekepreferanser. Barna deltok mer aktivt i det sosiale fellesskapet ved å bruke ferdigheter fra programmet. Samtidig viser resultatene at det fortsatt er behov for oppmerksomhet rundt barnas følelsesuttrykk.

Observasjoner

Observasjoner, underveis og etter gjennomføring av programmet, viste at barna virket tryggere og økte sin sosiale aktivitet. Flere av barna viste økt bevissthet rundt bruk av blikkontakt, og gikk nær ansiktet til andre barn for å fange blikket deres. I utelek var barna mer opptatt av hverandre på tvers av avdelingene sammenlignet med før gjennomføring av programmet.

Dette tyder på utvikling av mestring av sosialt samspill og økt trygghet for å initiere dette. Tilbakemelding fra foreldre var at barna tok mer kontakt med andre barn på lekeplasser som barn og foreldrene oppsøkte på fritiden. De snakket også mer om andre barn hjemme. Dette stemte med egne observasjoner, barna brukte oftere navn på hverandre og spurte etter barn som ikke var kommet i barnehagen enda.

Drøfting

Kartleggingen viser at flere av barna etter gjennomføringen av programmet var mer sosialt aktive med økt blikkontakt, økt tilnærming til andre barn, og at de tok mer initiativ til lek. Vi tolker disse endringene som en reduksjon i sosial tilbaketrekning, og bedret evne til å håndtere sosiale situasjoner. Når barn i større grad tar kontakt og involverer seg i lek, forstår vi det som økt trygghet og sosial mestring. Det å opprette kontakt med andre barn fører til økt sosial interaksjon og sosial erfaring. Lau mfl. (2017) viser at programmet har potensial til å øke barns sosiale ferdigheter og initiativtaking til sosiale interaksjoner, som også kom fram i denne gjennomføringen. Målrettede tiltak i barnehagen kan styrke barnas sosiale og emosjonelle kompetanse og fungere forebyggende og helsefremmende, i tråd med barnehagens samfunnsmandat (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Barna brukte navn og blikkontakt når de henvendte seg til andre, noe som er sosiale verktøy for å opprette kontakt og komme inn i samspill med jevnaldrende. Disse små, men viktige endringene bedret forutsetningene for sosial inkludering og opplevelse av mestring. Samtidig viser funnene at barns utvikling skjer i ulikt tempo. Enkelte barn har behov for mer støtte, i form av én-til-én-veiledning eller aktiviteter i mindre grupper hvor de lettere kan komme til uttrykk.

Selv små skritt i utviklingen, som at barna sa navnet sitt, opplevde vi som betydningsfullt. Dette påpekes også hos Lau mfl. (2017). For noen barn var det å nærme seg en lekesituasjon – etter først å ha stått på avstand og observert – et viktig tegn på fremgang. Slike endringer kan være vanskelige å måle kvantitativt, men representerer en vesentlig utvikling i sosial læring hos et lite barn. Sette (2017) påpekte at sjenerte barn ofte trekker seg fra sosial interaksjon, noe som gir risiko for utvikling av sosiale vansker.

Blikkontakt

Etter gjennomført program brukte barna blikkkontakt mer aktivt når de henvendte seg til andre barn. Ved at personalet tydelig viste hvordan man kan møte andres blikk og innlede kontakt, fikk barna konkrete og trygge eksempel å gå ut fra. Barn prøvde ut og opplevde mestring i omgivelser preget av forutsigbarhet, varme og anerkjennelse – sammen med jevnaldrende og ansatte de har gode relasjoner til. I trygge omgivelser utvikler og utveksler barn sosiale ferdigheter, der lek og samspill er naturlige arenaer for læring (Flaten, 2018).

Trygge relasjoner er en grunnleggende forutsetning for læring og utvikling (Drugli & Lekhal, 2018). Rammeplanen understreker at barnehagen skal bidra til at barna kjenner seg som del av fellesskapet, og det fordrer at personalet er i stand til å møte barnas uttrykk på deres premisser (Kunnskapsdepartementet, 2017). Tryggheten barna følte under denne gjennomføringen, kan ha medvirket til at de våget å engasjere seg mer aktivt i samspill.

Preferanser

Barna ble gradvis mer bevisste og tydelige i sin lekekommunikasjon. De viste større evne til å formidle egne ønsker, verbalt og nonverbalt, til voksne og jevnaldrende. Barn utvikler sosiale ferdigheter og språk gjennom samhandling og lek (Flaten, 2018). Det antas at programmet har fungert som en støttende struktur for samspill og å uttrykke egne preferanser, noe vi tolker som økt sosial kompetanse. Barnehagen skal være et trygt og stimulerende miljø der barna får utvikle seg i sitt eget tempo (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Når voksne viste engasjement for barnas initiativ og deltok aktivt i lek, ga det barna språklige og sosiale rammer å støtte seg til. Det å modellere sosialt samspill og lekende kommunikasjon kan bidra til at barn føler seg sett og forstått, og at de våger å ta mer initiativ. Barn trenger voksne som er til stede og gir rom for barnets egne uttrykk, som kan være avgjørende for at barnet våger seg inn i sosiale situasjoner (Drugli, 2017). I gjennomføringsperioden deltok barna i økende grad i lek, og ble tydeligere i å kommunisere hvilken lek de ønsket å delta i.

Barna viste økende grad av sosiale ferdigheter gjennom lek, ved økt initiativ, felles oppmerksomhet og bedre tilpasning i gruppesamspill. Lek gir grunnlag for sosial læring. Gjennom lek får barn anledning til å eksperimentere med sosiale roller, uttrykke ønsker og behov, samt erfare konsekvenser av egen atferd i møte med andre (Flaten, 2018). Vi vil hevde at tiltakets positive effekt på sosial deltakelse og samhandling bør sees som et verdifullt første steg i utviklingen av mer komplekse emosjonelle ferdigheter. Økt trygghet i lek, sosial tilknytning og mestring i gruppe kan bidra til å styrke barnas emosjonelle uttrykk over tid, selv om dette ikke blir synlig i løpet av en kort intervensjonsperiode.

Bruker navn

Det var en tydelig økning i hvor ofte barna snakket om andre barn, og de forholdt seg mer aktivt til andre barn også utenfor lekegruppene. Økt verbal referanse til andre barn kan sees på som styrket sosial tilknytning og relasjonell bevissthet. I Rapee mfl. (2013) og Lau mfl. (2017) sine undersøkelser fant de også at barna økte sine sosiale initiativ og sin verbalisering under gjennomføringen av Kule krabater leker (Cool little kids).

Rammeplanen fremhever at barnehagen skal gi barna erfaringer med vennskap, lek og sosialt fellesskap gjennom deltakelse i meningsfulle relasjoner (Kunnskapsdepartementet, 2017). Når barna snakker mer om hverandre, antyder det at relasjonene i barnegruppen er styrket, og de opplever å være del av fellesskapet. Det gir dem plass og en stemme i gruppen, og gjennom språket tydeliggjør de både for seg selv og andre at relasjonene betyr noe (Alvestad, 2015).

Lek er en arena der barn utvikler og utveksler sosiale ferdigheter i omgivelser preget av glede, humor og samspill (Flaten, 2018). Når barn snakker om andre barn, tyder det på at de bærer relasjonen med seg, og at vennskap og samspill har betydning. Barn som opplever trygghet og fellesskap, blir «lekesterke». Disse barna kan gjennom sin deltagelse igjen vise større sosial bevissthet, noe som kan smitte over på mer tilbakeholdne barn (Öhman, 2019).

Redusert engstelse

Basert på funn, observasjoner og tidligere forskning vil vi hevde at gjennomføringen av programmet har vist positiv effekt. Rapee mfl. (2013), Sette mfl. (2017) og Lau mfl. (2017) viser i deres forskning også til at dette og lignende programmer kan føre til styrket sosial fungering hos tilbaketrukne eller engstelige barn. Når barn får støtte i å uttrykke egne behov og gradvis inviteres inn i samspill, kan det bidra til å bryte mønstre av tilbaketrekning.

Mestringsopplevelser er betydningsfullt for psykisk helse og livsmestring. Sosial inkludering og anerkjennelse er en «psykologisk vaksine» som styrker barnets motstandskraft og sosiale selvtillit (Drugli & Lekhal, 2018). Lavterskeltiltak som Kule krabater leker gir barn mulighet til å erfare mestring i trygge og relasjonsorienterte settinger.

Utfordringer i gjennomføringen av programmet

Forebyggende programmer gir ikke like stor effekt for alle barn, og denne gjennomføringen ga liten endring for noen barn. Enkelte barn valgte å trekke seg unna felles lek og foretrakk å leke alene. Dette kan indikere behov for mer individuell tilrettelegging i lek for å sikre at alle barn opplever mestring og inkludering. Samtidig er det viktig å skille mellom barn som velger å leke alene fordi de trives med det, og barn som trekker seg unna fordi de opplever sosial utrygghet.

Sette mfl. (2017) understreker at ikke all sololek skyldes sosiale vansker; noen barn foretrekker å leke alene. For barn som viser tegn på sosial tilbaketrekning, er det viktig at voksne er sensitive og i stand til å støtte dem i å bygge relasjoner med andre barn.

Utvikling av sosial trygghet fordrer tilstedeværende og sensitive voksne som fanger opp barnas signaler (Drugli, 2017). Uten dette kan selv et godt strukturert program miste virkning. Det betyr at programmet må sees som en del av en større helhet, og ikke som en løsning i seg selv.

Små endringer i sosial atferd hos engstelige barn kan være vanskelige å fange opp gjennom spørreskjemaer og risikerer å bli oversett dersom man ikke kombinerer dette med grundige observasjoner. Tiltak fremstår da som lite virkningsfulle, selv om barnet har opplevd mestring (Flaten, 2019). En annen utfordring er dersom barnets sosiale miljø ikke støtter opp under læringen, eller relasjonene er ustabile. I slike tilfeller kan nyervervede ferdigheter ha vanskelig for å overføres og vedlikeholdes.

Samtidig kan det være vanskelig å vite om det er programmet som gir effekt, eller om det er endringer i voksnes væremåte under programperioden som påvirker barna. Når personalet blir mer bevisste, varme og tilstedeværende i møte med barna, kan det i seg selv være det som skaper endring – og ikke programmet.

Det må også understrekes at slike program ikke virker i kraft av sin struktur alene. Vår erfaring tilsier at det avgjørende ikke er at programmet gjennomføres etter en fast mal, men hvordan og av hvem det gjennomføres. Programmet må være fleksibelt, tilpasses barnegruppen og gjennomføres med utgangspunkt i barns behov, utviklingsnivå og uttrykksformer. I denne sammenhengen er relasjonskompetansen hos voksne sentral.

Det er ikke programmet i seg selv som skaper endring, men de varme og sensitive relasjonene som dannes i møte med barna underveis i gjennomføringen. Drugli (2017) påpeker at det er avgjørende at personalet er sensitive og støttende og gir barna rom til å prøve ut, uten å bli overstyrt. Rammeplanen for barnehagen (2017) fremhever at personalet skal bidra til omsorgsfulle relasjoner og ta hensyn til barnets individuelle behov og uttrykk (Kunnskapsdepartementet, 2017). Struktur eller systemer skaper ikke endring alene, det gjør relasjonen mellom aktørene – der fagpersonen har en fasiliterende rolle med vekt på fellesskap og utviklingsstøtte (Gotvassli, 2022).

Små endringer kan være store

Det som i tellbare termer kan fremstå som små endringer i praksis, kan ha stor betydning for barn som er engstelige. At et barn tør å ta blikkontakt, invitere til lek eller delta i samhandling, kan være uttrykk for betydelig fremgang for det enkelte barn. Slike fremskritt må derfor vurderes i lys av barnets relasjonelle, emosjonelle og utviklingsmessige forutsetninger, og ikke kun målbare utslag på kartlegginger.

Kartleggingen indikerte at flere barn hadde gjort tydelige fremskritt, med mer blikkontakt og aktiv kontaktsøking overfor andre barn, samt hyppigere deltakelse i lek. Disse observasjonene ble bekreftet av foresatte og ansatte, noe som kan tyde på at endringene viser en utvikling både hjemme og i barnehagen. Kule krabater leker bedrer barns sosiale fungering og reduksjon i sosial tilbaketrekning (Rapee mfl., 2013). Det skjedde som nevnt en kvalitativ bedring i barnas sosiale atferd etter programmet, som viser et klart potensial for å støtte sosial utvikling hos de yngste barna.

Toåringer kan dra nytte av å være i gruppe med jevnaldrende for å utvikle sosiale ferdigheter. Utviklingen av sosiale ferdigheter er en viktig forutsetning for både etablering og bevaring av vennskap, og tiltak som legger til rette for samhandling og tilhørighet allerede i tidlig alder, har stor verdi (Befring & Uthus, 2021).

Barn som er engstelige, får ofte mindre oppmerksomhet av voksne, og den tilbaketrukne atferden forsterkes. For engstelige barn kan det å uttrykke egne behov eller få oppmerksomhet fra andre være en utfordring. I barnehagehverdagen er det ikke alltid lett å få med seg at et stille og tilbaketrukket barn føler seg oversett, noe som kan ende med at barnet trekker seg mer unna og blir lei seg (Flaten, 2018). Gjennomføring av programmet førte til at de engstelige barna som deltok, opplevde å bli sett og anerkjent, og personalet ble ekstra oppmerksomme på barn som trakk seg unna.  

Lek

En sentral del av programmet Kule krabater leker dreier seg om lek der voksne er rollemodeller og veiledere i barnas samspill. Gjennom leken fikk barna rom til å uttrykke seg, prøve ut relasjoner og delta i fellesskap på egne premisser. Samtidig fikk vi voksne anledning til å observere og støtte barna der det trengtes, uten å overstyre prosessen. Vennskap og lek henger tett sammen og er gjensidig avhengige av gode vilkår for lek, vennskap og barnas egen kultur. Leken skal være en arena for utvikling og læring og for sosial og språklig samhandling, og utgjør en betydelig del av barnehagehverdagen for de yngste barna (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Lek er en viktig arena for utvikling av sosiale ferdigheter, der barna utveksler erfaringer og ferdigheter i omgivelser preget av glede, humor og fellesskap (Flaten, 2018). Dette ble tydelig underveis i programmet, der tilbakeholdne barn ble mer åpne for lek med andre barn.

Trygghet og fellesskap skaper «lekesterke» barn (Öhman, 2019). Lekesterke barn kan være viktige ressurser i barnegruppen ved at de trekker med seg mer sjenerte og nølende barn inn i lek og fellesskap (Öhman, 2019). Dette observerte vi flere ganger i prosjektet, hvordan barn som i utgangspunktet tok lite initiativ, gradvis ble med i leken gjennom oppmuntring fra jevnaldrende og støtte fra voksne.

Konklusjon

Det forebyggende programmet Kule krabater leker kan påvirke toåringers sosiale trygghet og bidra til å redusere sosial tilbaketrekning hos engstelige barn i barnehagen. Erfaringene våre tyder på at Kule krabater leker kan støtte barn i å utvikle trygghet, relasjoner og mestring i møte med jevnaldrende. Samtidig har vi sett hvor komplekst det er å tolke små barns uttrykk, og hvor viktig det er at personalet har tid, kompetanse og rom for refleksjon for å forstå det barna viser oss – både med og uten ord.

Det er behov for mer forskning på hvordan engstelse kommer til uttrykk hos de yngste. Et område som er relevant, er hvordan barnas økte bruk av blikkontakt påvirker relasjoner til jevnaldrende over tid. Dette kan si noe om hvordan sosial trygghet utvikles i praksis, og hvilke mekanismer som ligger til grunn for endringsprosesser. Barna i undersøkelsen vår viste gradvis mer åpenhet i møte med hverandre, og deltok med økt trygghet og engasjement.

Når ferdigheter som blikkontakt, turtaking og initiativ blir satt på agendaen, påvirker det ikke bare barna, men også hvordan voksne møter og forstår barnas behov. Det kan føre til at foresatte og ansatte i større grad støtter opp om barnas sosiale utvikling på tvers av arenaer. Når hjem og barnehage trekker i samme retning, styrker det barnas opplevelse av sammenheng og forutsigbarhet i hverdagen.

Barnehagen har et stort potensial som forebyggende arena – og denne artikkelen viser at selv små grep, når de er relasjonsbaserte og gjennomføres med varme og struktur, kan ha stor betydning for barns psykiske helse og sosiale utvikling.

Veien videre

Basert på erfaringer fra denne gjennomføringen ser vi et tydelig potensial i å videreføre programmet. Vi ønsker å implementere tiltaket som en fast del av arbeidet med toåringene i barnehagen. Neste gang planlegger vi å gjennomføre programmet over en lengre tidsperiode, med rom for mer kontinuitet, tilpasning og refleksjon både for barn og ansatte. Å arbeide målrettet med sosial kompetanse i barnehagealder handler om å styrke barnas grunnlag for videre utvikling, trivsel og psykisk helse.

Elin Heie Lie arbeider som pedagogisk leder og har over 20 års erfaring fra barnehagefeltet. Hun er utdannet barnehagelærer fra Høgskulen på Vestlandet og har mastergrad i spesialpedagogikk. Lie brenner særlig for psykisk helse og forebyggende arbeid blant de yngste barna i barnehagen.

Britt Sem-Johansen arbeider som pedagogisk leder og har også over 20 års erfaring fra barnehage. Hun er utdannet barnehagelærer fra Høgskulen på Vestlandet og har mastergrad i spesialpedagogikk. Hun har et stort engasjement for de yngste barna i barnehagen og tidlig innsats.

Kirsten Flaten arbeider som dosent i spesialpedagogikk på Høgskulen på Vestlandet. Hun har omfattende erfaring fra PPT og BUP. Hun er særlig opptatt av psykisk helse, angst, normalitet og humor, og har publisert en rekke artikler og bøker innenfor disse temaene.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 2, 2026. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her:

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Alvestad, T. (2015). Forhandling, relasjon og interaksjon i yngre barns vennskap. I: M. Øksnes & A. Greve, Vennskap (s. 82–97). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Asgarabad, H.M., Steinsbekk, S. & Wichstrøm, L. (2023). Social skills and symptoms of anxiety disorders from preschool to adolescence: A prospective cohort study. Journal of Child psychology and psychiatry, 64(7), s. 1045–1055.

Befring, E. (2021). Forebygging i barnehage og skole med vekt på barns læring og livsmestring. I: E. Befring, K-A.B. Næss & R. Tangen, Spesialpedagogikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Befring, E. & Uthus, M. (2021). Sosialt og emosjonelt sårbare barn og unge – utfordringer og muligheter. I: E. Befring, K-A.B. Næss & R. Tangen, Spesialpedagogikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Drugli, M.B. (2017). Liten i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Drugli, M.B. & Lekhal, R. (2018). Livsmestring og psykisk helse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Fisak, B., Penna, A., Nicholas, M.D., Lamoli, L., Margaris, A., Sonia, A.M. & Cruz, D. (2023). The effectiveness of anxiety interventions for young children: a meta-analytic review. Journal of child and family studies, 32, s. 2546–2557. Doi: 10.1007/s10826-023-02596-y

Flaten, K. (2018). Et helt vanlig barn. Cappelen Damm Akademisk.

Flaten, K. (2019). Barnehagebarn og angst. Gyldendal.

Flaten, K. (2025). Små barn som er engstelige. Barnehagefolk, 4, s. 36–42.

Flaten, K. & Kvinge, L.M. (2019). Kule krabater leker – tryggere gjennom lek. https://psykisk-kommune.no/kule-krabater-leker-tryggere-gjennom-lek/19.105

Gotvassli, K.A. (2022). Aksjonsforskning på mange vis. Cappelen Damm Akademisk.

Haugen, R. (2015) Barns utvikling i barnehagealder. En utviklingspsykologisk innføring. Cappelen Damm Akademisk.

Hogsnes, H.D. & Eik, L-T. (2025) Å skape sammenheng i overganger fra barnehage til SFO til skole. I: H.D. Hogsnes, J.B. Storli & L-T. Eik (red), Arbeid med overganger i barnehagen. Å skape sammenheng for og med barn. Fagbokforlaget.

Jarcho, J.M., Davis, M.M., Shechner, T., Degnan, K.A., mfl. (2016). Early-childhood social reticence predicts brain function in preadolescent youths during distinct forms of peer evaluation. Psychological Science, 27(6), s. 821–835. https://doi.org/10.1177/0956797616638319

Kjeilen, H. & Flaten, K. (2015). Kule krabater leikar i barnehagen. Spesialpedagogikk, 80(6), s. 20–25.

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehager: innhold og oppgaver. Utdanningsdirektoratet.

Lau, E.X., Rapee, R.M. & Coplan, R. (2017). Combining child social skills training with a parent early intervention program for inhibited preschool children. Journal of Anxiety Disorders, 51, s. 32–38.

Ooi, J., Dodd, H.F., Meiser-Stedman, R., Hudson, J.L., Bridges, J. & Pass, L. (2022) The efficacy of interventions for behaviorally inhibited preschool-aged children: A meta-analysis. Journal of Anxiety Disorders, 88, 102559.

Rapee, R.M. (2013). The preventative effects of a brief, early intervention for preschool-aged children at risk for internalising: follow up into middle adolescence. The journal of child psychology and psychiatry, 54(7) s. 780–788.

Sabater, V. (2024). Generalisert angstlidelse hos barn. Utforsk Sinnet (blogg).

Sette, S., Zava, F., Baumgartner, E., Baiocco, R. & Coplan, R.J. (2017). Shyness, Unsociability, and Socio-Emotional Function at Preeschool: The Protective role of Peer Acceptance. Journal of child and family studies, 26(4) s. 1196–1205.

Tahan, M., Saleem, T., Sadeghifar, A. & Ahangri, E. (2022). Assessing the effectiveness of animal-assisted therapy alleviation of anxiety in pre-school children: A randomized controlled trial. Contemporary clinical trials communication, 28, 100947.

van Trijp, C.P.J., Ree, M., Belland, T.E., Esmaeeli, S., Eidsvåg, G.M., Asikanius, M.A. & Rosell, L.Y. (2025). A Systematic Scoping Review on the Transition of Under-3-Year-Old Children from Home to Early Childhood Education and Care. Education Sciences, 15(5), 589. https://doi.org/10.3390/educsci15050589

Öhman, M. (2019). Innenfor og utenfor – barns relasjonsarbeid, voksnes ansvar. Habitus.