Her samler de hele hjelpeapparatet for å få ungdommen tilbake

Se for deg to sider av systemet rundt ungdom som faller ut av skolen.  

På den ene siden: Et virvar av tjenester – NAV, psykiske helsetjenester, skole og arbeidstrening. Det er rådgivere, innlogginger, regler og krav som skal innfris, budsjetter, taushetsplikt og ansvarsområder.  

På den andre siden: En 18-25-åring som kanskje bare tenker: «Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, og jeg orker ikke fortelle hele historien min én gang til.  

Ungdomshuben i Grimstad forsøker å løse akkurat dette gapet.

Midt imot høyreiste Drottningsborg ungdomsskole, lavt og beskjedent i terrenget på den andre siden av parkeringsplassen, ligger Grimstad Ungdomshub. Et gråmalt, enetasjes bygg med åpne dører fire dager i uka.  

Hit kan de komme, de som finner dørterkelsen til skolen for høy.  

Før sommeren kom en rapport på oppdrag fra arbeids- og inkluderingsdepartementet, som har kartlagt og evaluert ulike samarbeidstiltak for unge som verken er i jobb eller utdanning.  

Vi snakker om NEET-ungdommen – utenforskapsungdommen. Disse ungdommene har ofte sammensatte problemer, og trenger derfor også en samlet tjeneste rundt dem, forteller rapporten. Aller helst på samme fysiske sted. Grimstad Ungdomshub er et sånt sted.  

De siste NAV-tallene viste at 110 000 unge mellom 20 og 29 år var utenfor arbeid eller utdanning i 2025. Det tilsvarer nesten én av seks. Tallene inkluderer riktignok også de som har tatt seg et friår på Bali, men majoriteten av ungdommene har falt ut av skole og arbeidsliv. 

Over 500 av dem befinner seg i Grimstad.  

Vil unngå at ungdommen blir kasteballer

Erling Frydelund fra NAV hilser oss inn i det gråmalte bygget. Han er leder for huben, og viser veien inn i lyse lokaler. Vi hilser på noen ungdommer som har satt seg ned rundt et langbord i et åpent kjøkkenområde. Men er det riktig å kalle dem elever? Det er nemlig ikke alle som er her for å oppnå skoleresultater.  

– Vi plukker opp ungdom som tar opp fag, men som egentlig har mer behov for annen type hjelp som de ikke har tort å be om. Å snakke med en psykolog, at de har diagnoser som ikke er avklart, at de kanskje blir kastet ut hjemmefra, tør ikke snakke om det og flere ting. Så du ser at det er et behov her som ikke er meldt inn, men på den måten kan vi kanskje fange det opp før det er for sent, før det blir kritisk, forteller Erling. 

Han trekker frem profesjonsfellesskapet, altså paraplyfunksjonen mellom NAV, psykisk helse og skolen. Når alle jobber under samme tak, kan de dra nytte av hverandre.  

– De som faller ut av de tradisjonelle boksene trenger en snuoperasjon. De trenger ikke bare NAV, men psykisk helse, trygghet og forutsigbarhet.  

Hit kan ungdommene søke selv, gjennom foreldrene, eller bli henvist fra NAV eller oppfølgingstjenesten. Høsten i fjor var det over 200 ungdommer som benyttet seg av diverse tjenester i hubens lokaler.  

Denne tirsdagen teller vi fem-seks stykker. Vi vet ikke hvor mange som kommer, det er jo litt av poenget med huben. Forbi er strenge skoleklokker og fraværsføring, her skal motivasjonen bygges i små steg.  

– Noen orker ikke tanken på skole.  Så det som er så gøy er at folk som har strøket i fag plutselig får en firer, femmer og sekser. Det skjedde nå i fjor. Jeg spurte en av ungdommene om hvorfor. Fordi det ikke var skole, forteller Erling.  

Forestillingen om at ungdommen må «ville» få til skole og arbeid for å kunne få hjelp, er noe som problematiseres i regjeringens rapport. Ungdommene er ofte ikke motiverte i starten, men motivasjonen bygges gjennom små mestringsopplevelser og realistiske delmål. Alt pakket inn i et trygt fellesskap med andre ungdommer og støttende voksne.  

– Hjelpeapparatet kommer bedre til nytte her, vi kommer i bedre posisjon.  

 – Utenfor huset her står det sitater fra ungdom som de sendte inn til høring når det gjaldt ungdomsgarantien til NAV. En av dem var «møt meg der jeg er». Av og til kan et mål være å få et mål og ha et mål. Så i stedet for at vi skal være motiverte på ungdommens vegne, skal vi være med på reisen sammen med dem.  

Skolen blir mindre skummel

Elever eller ikke; Ungdomshuben har en timeplan. Der står det nå naturfag. Lektor Aina Johansen jobber vanligvis på Dahlske videregående et steinkast unna, men har siden oppstart fartet frem og tilbake til huben for å undervise i matematikk og naturfag. Målet er å ruste elevene til en eventuell privatisteksamen.  

Nå tar hun med seg fem av de oppmøtte inn på to grupperom. Noen har meldt seg opp til eksamen senere denne høsten, andre vil bare følge undervisningen og «se hvordan det går».  

Rundt bordet i «klasserommet» diskuteres det om næringsstoffer i kroppen.  

– Riktig, vi har monosakkarider og polysakkarider, bekrefter hun.  

Aina styrer dem rett inn mot kompetansemålet, det hun vet at elevene må gjennom på en eksamen. Hun gir dem en oppgave, og ber dem om å jobbe selvstendig i 30 minutter.  

Da hun begynte på huben, var hun spent på å jobbe med ungdommer som hadde skolen helt oppi halsen.  

– Jeg tenkte at jeg kom til å møte ungdom som er ganske lei, kanskje har skolevegring og som synes at spesielt mine fag ikke er veldig morsomme. Det var jeg spent på. Men de møter og de er her, og de prøver. Og ja, det er noen som faller fra og som ikke møter så mye som de burde gjøre, men i det store og det hele er det en veldig positiv og lærevillig gjeng.  

Hun ser også en endring hos flere av dem etter at de har begynt å møte opp på huben.   

– De er ganske nervøse, og har et behov for å si at det er veldig lenge siden de har gått på skole, liksom unnskylde seg litt før de kommer i gang. Og da synes jeg det er kjempegøy å se at det skifter. De blir tryggere og klarer å stå stødigere i å jobbe med fag. Jeg tror det har mye å gjøre med at det er her vi er – på en mye mindre arena. Alt er samlet ett sted, med en tett oppfølging rundt den enkelte.  

Likevel må hun føle seg frem i mye større grad enn på den ordinære skolen. Hvem som kommer den enkelte dagen, og ikke minst hvor tilgjengelige de er for læring, de som kommer.  

– Det er et stort sprik i alder, forutsetninger, behov og mål. Det blir individuelle planer til de enkelte. Men det er ikke alltid at en kan legge en veldig sånn skjematisk plan for hva en har tenkt å gjennomføre i løpet av en time. Det blir mye at vi snakker sammen, også får de oppgaver som de jobber med.  

Tvinges ut av komfortsonen

For de som har falt ut av skolen, kan en skånsom inngang tilbake være å flytte undervisningen over i smågrupper. Det kommer frem i rapporten.  

Flere ungdommer forteller dessuten at de neppe ville klart å gjennomføre eksamener uten dette tilrettelagte opplaget.  

Jenny er en av dem. Før gikk hun på Dahlske videregående, og fullførte Salg og service-linjen. Nå tar hun opp fag for å få studiekompetanse. Men det var ikke derfor hun kom til Grimstad ungdomshub.  

– Jeg kom egentlig hit for det sosiale og den typen ting. Så snakket vi om at de hadde fag her. Det var veldig interessant, for jeg ville ha karakterer i fag og vise at jeg har gjort noe. Så da begynte jeg å ta fag, og det har vært veldig fint.  

Jenny slet med sosial angst, og har fått mye hjelp fra det å møte opp på huben sammen med andre. Her blir hun tvunget ut av komfortsonen sin, får delta på ulike livsmestringskurs og får hjelp til psykisk helse. Også har hun Aina i naturfag hver uke.  

– Hun er veldig viktig, en utrolig lærer. Hun er en av dem som faktisk sier at det her får du til. Jeg har ikke hatt så veldig gode erfaringer med lærere tidligere.  

Forløpig har hun ikke noe mål med karakterene, annet enn mestringsfølelse.  

 – Men jeg har jo drømmer. Å åpne en egen butikk eller jobbe i barnehage. 

Verdien av en fysisk møteplass

Tilbake i kjøkkenet tilberedes lunsjen, noe som også et punkt på timeplanen. Miljøterapeut Anette Westbye lager kyllingsalat. Vanessa kutter grønnsakene.  

– Jeg kan ikke lage mat, så dette er bra for meg, ler Vanessa. 

Hun kommer hit ofte. Ikke for å forberede eksamen, men for å ha et fast holdepunkt i hverdagen. Tidligere gikk hun kunstlinja på folkehøgskole, og har en stor interesse for maling. Foreløpig er det kun en hobby. Jobb og videre studier har latt vente på seg.  

– Jeg skulle gjerne levd av det, men det er jo liksom ikke mange jobber akkurat, ler hun.  

Ungdom som har vært lenge ute av skole og arbeid, har ofte mistet faste rutiner. Derfor kan det å ha et konkret sted å gå til, med faste tidspunkter og kjente voksne, bli avgjørende for å klare å bygge opp en ny hverdag.  

Med andre ord blir selve stedet like viktig som tjenestene det tilbyr, noe miljøterapeut Anette kan bekrefte. Hun jobber her alle fire dagene i uka som huben holder åpent. 

– Vi blir godt kjent, noen kommer nesten hver eneste dag.  

– Hva trenger de mest? 

– Å møte trygge omgivelser. Mange har opplevd utenforskap og har dårlig erfaring fra skole. Det å gjøre ting sammen, spille spill og bli kjent, helt lavterskel, bygger selvtillit og kan være springbrettet til jobb og utdanning.  

– Men kunsten er å få dem ut hjemmefra, få dem til å møte. 

Stedet har også en stor verdi for de ansatte, forteller hun. Når alt samles under samme tak, blir det enklere å ta raske avgjørelser og justere oppfølgingen. 

–  Uten misforståelser, avtaler som glipper eller unødvendig henvisninger hit og dit. 

– Vi må tilpasse systemet

Klokken sier lunsjtid, og den akademiske biten i denne dagen er over. Herfra og ut er det kun sosiale aktiviteter på timeplanen. Flere ungdommer kommer ramlende inn fra arbeidstrening i diverse lokale bedrifter og setter seg ned ved lunsjbordet for å fortelle om dagen sin.

Her spiser alle ved samme bord, ansatte og besøkende, og de som har tid blir sittende igjen for en runde kortspill.  

Samarbeid mellom NAV og utdanning- eller helsesektoren er ikke noe nytt for elever som faller utenfor. Derimot er det til nå undersøkt lite rundt verdien av et samarbeid der både NAV, skole og helsesektoren spiller sammen samtidig. Erling Frydenlund fra NAV mener vi bør fokusere mindre på hvilken boks vi skal plassere ungdommene i, og mer på å tilpasse systemet.  

– Det er en ny bok som heter Det samfunnsskapte utenforskapet, og der er det snakk om at vi må være nysgjerrige på hvordan samfunnet vårt skaper et utenforskap. Hvordan kan vi møte dem der de er, og ikke tenke på om du er på NAV eller psykisk helse eller skolen. Vi må tenke på hva den enkelte trenger, og så kan systemet heller rigge seg litt.  

 Siste punkt på tirsdagens timeplan er «kreativt arbeid». Utdanningsnytt lurer på hva det er.  

– Dere får bli med inn og se, sier miljøterapeut Westbye, og vinker oss inn i et stort og luftig lokale.  

Der sitter det allerede tre konsentrerte sjeler fordypet i håndarbeid med bittesmå perler.  

– Man bruker de pennene her og et sånt brett. Så fyller man på med masse diamanter. Den største jeg har laget er herfra til dit. Det tok meg to måneder, forteller Jenny mens hun tegner et stort kvadrat med hendene.  

– Noen ganger kunne jeg sitte fire timer i strekk om dagen.  

 Det slår oss hvor stille alt er, sammenlignet med en skole breddfull av hormonell ungdom. Her er det bare rolig samtale og en beskjeden Sonoshøyttaler på bordet. 

Klokken halv to er dagen over. De som valgte å komme til huben, drar hjem. For Erling, Aina og de andre ansatte, er det bare å håpe på at ungdommene også tar turen i morgen.   

Ungdomshuber koster millioner. Men hvor mange må den hjelpe? 

Regjeringens rapport er tydelig: steder som Grimstad ungdomshub har en rekke positive ringvirkninger. Ungdommene får raskere og mer helhetlig oppfølging enn de ville fått dersom alle tjenestene var spredt rundt omkring. Mange ungdommer går videre til jobb eller høyere utdanning. Enkelte kommer også tilbake til ordinær skole.  

Men en alternativ lærings- og mestringsarena i kommunen koster.  

Grimstad kommune bruker millioner på å få ungdom som har falt utenfor tilbake i skole og arbeid. Men hva er mest lønnsomt – å redde de som står utenfor eller å forebygge slik at de aldri faller ut?  

Alt tyder på at det er billigere å forebygge tidlig enn å reparere sent, skal vi tro professor i samfunnsøkonomi Torberg Falch fra NTNU i Trondheim. Han har forsket på skjæringspunktet mellom utdanning, arbeid og offentlig økonomi.  

– Forebyggende tjenester, som for eksempel hjelpetjenester i skolen, er ikke så kostnadskrevende. Men for folk som havner utenfor arbeidslivet, krever det ofte mye mer å komme inn igjen. Skolen må tas på nytt, livssituasjonen må endres, det er ofte rus involvert.

– Ved forebygging så slipper i tillegg folk å komme i ubehagelige situasjoner ved å falle utenfor, sier han.  

Men er det mulig å regne seg til hvor mange ungdommer huben må hjelpe over terskelen før samfunnsgevinsten overstiger kostnaden?  

Kanskje. Falch og Senter for økonomisk forskning ved NTNU har regnet på hvor mye penger samfunnet sparer gjennom et livsløp. Ved å hindre varig utenforskap, kan vi spare i gjennomsnitt 42 millioner per person, i form av økt verdiskapning, mindre kriminalitet og bedre helse.  

Det er ganske andre tall enn de 2,1 millionene Grimstad kommune satte av i budsjettet til ungdomshuben i fjor.  

Samtidig – regnestykket blir først lønnsomt når ungdomshuben lykkes i å få elevene tilbake til utdanning og arbeid. I 2025 avsluttet 55 ungdommer ved Grimstad Ungdomshub. 32 av dem gikk videre til jobb, utdanning eller tilbake til videregående skole.  

Om disse 32 vil fortsette i jobb og utdanning, og om det er på grunn av hubens innsats, vet vi ikke. Derfor er dette omtrentlige tall med mange variabler. Og selv om storsamfunnet sparer penger, er fortsatt kostnadene for enkeltkommunen store.  

Det ideelle målet for fremtiden, forteller Erling fra NAV, er uansett null ungdomshuber. Et mål som foreløpig ligger langt foran oss.