Som forhandlingsleder i Faglærerlaget ble han kalt en ekte kriger - med kjeften som våpen

Både smilet og engasjementet sitter løst når Steinar Sandvik ser tilbake. Fagforeningsmannen har ledet mange forhandlingsslag, og er blitt godt kjent med yrkesfaglærere over hele landet. Han visste i hvilket fylke det kunne bli rabalder under årsmøtene, og hvor de kom langveisfra for å vinne festen.

Veteranen bor på Åros i Asker sammen med kona. Formen er ikke som den en gang var. Synet har sviktet de siste årene, og nå kan han bare skimte skygger. I tillegg har Parkinsons sykdom tatt bolig i kroppen. Forvarselet kom da hælen begynte å dunke i gulvet av seg selv da han satt ved pc-en. På den annen side kan han glede seg over at hodet fungerer som det skal, og han står på og har ingen planer om å gi seg med de tingene han er opptatt av.

 Fisket og leste

Steinar Sandvik vokste opp på et småbruk i Brønnøy kommune på Helgelandskysten og var en av sju søsken.

– Jeg lærte å lese tidlig, men det var lite informasjon av noe slag under krigen, sier Sandvik. Han og broren var ikke store karene da de begynte å ro ut for å fiske. – Vi fikk all den fisken vi ville ha, og dro om bord så mye stor sei som båten bar. Da jeg var 10 år, brukte jeg noen av pengene jeg tjente til å abonnere på «Ukens nytt». Jeg var hissig på å lese og ville følge med på det som skjedde, men skolen likte jeg dårlig. Lærerne kom og gikk, og det meste lærte jeg av mor, som hadde en fenomenal hukommelse.

Etter krigen var faren mange måneder om gangen i Finnmark for å være med på gjenreisningsarbeidet.

– Da han kom hjem, skulle han rette opp alt han mente var galt. Han slo ikke, men han skremte oss med stemmen.

Da Steinar Sandvik var 18 år, flyttet han hjemmefra. Han forsøkte seg i lokalfart med DS Vegtind og i Hurtigruten. Når det gjaldt videre utdanning, visste han om tre muligheter. Televerket, Posten og Forsvaret. Valget falt på det siste.

 En ny verden

Det var få biler etter veien da Sandvik vokste opp. Bak rattet kunne du finne lensmannen og dyrlegen, og noen få andre.

– Jeg var teknisk interessert og måtte finne noe å leve av. Det var lite arbeid på land, og de fleste som var jevngamle, begynte på båt, sier 87-åringen.

Valget falt på teknisk utdanning i Forsvaret, der han ble i sju år. Han lærte i hovedsak å skru på sivile kjøretøy, men var også innom rakettutskytingsramper og militære doninger. Med opplæringen i Forsvaret fulgte også befalsutdanning og plikttjeneste.

– Jeg var teknisk sersjant og fenrik i Brigaden i Nord-Norge.

– Hadde du planer om en militær karriere?

– Muligheten var der, men den tenkte jeg ikke på et øyeblikk. Jeg ville ikke ha trivdes med et så straight liv.

Selv fikk ikke Sandvik sin første bil før han var 30 år, men han hadde tatt førerkortet i Forsvaret og kjørt jeep og motorsykkel.

 Lærer med tomt verksted

I stedet for å satse på militær karriere ble Steinar Sandvik faglærer i bilfag ved Breivika videregående skole i Troms i 1962. Skolen er i dag en del av Ishavsbyen vgs. Der var det to lærere som kom til et verkstedlokale som bare var et tomt skall.

– Etter krigen var det en stor teknologisk utvikling, og det var behov for å utdanne fagfolk for den offentlige skolen. Troms fylkeskommune vasset i penger, vi laget en lang liste over hva vi trengte, og noe av det er det bruk for den dag i dag.

– Hvordan likte du deg i den nye jobben?

– Det bor en slags pedagog i meg, men jeg tror ikke jeg var noen fenomenal lærer, sier Sandvik.

Dette var den første utdanningen innen bilfag i Troms fylke, og det var stor interesse for de 15 plassene. – Vi kunne derfor velge kremen av elever.

 Kjeften og motet

Veien var kort til Norsk Faglærerlag. Steinar Sandvik ble leder av fylkeslaget i Troms, og etter å ha vært på to landsmøter ble han oppfordret til å søke den ledige stillingen som generalsekretær.

– Jeg var vel litt stor i kjeften og ikke redd for å trå til. I oppveksten var jeg sjenert, men nå som jeg representerte andre, var det enkelt å gi full gass.

Da lønnen til generalsekretæren skulle diskuteres, tok formannen i faglærerlaget ordet og ga klar beskjed: «Gi Sandvik dobbelt så mye som han har som lærer.» Så da ble det lønn etter avtale.

En ryddejobb ventet. Mange av dem som stod som medlemmer, hadde ikke betalt kontingent på lenge.

– Jeg var også mye på farten, sier Sandvik. Den tidligere generalsekretæren kan ikke få fullrost Karin Borge, som ble ansatt som sekretær. Hun hadde full kontroll på driften til laget, mens han arbeidet for å bedre vilkårene for faglærerne.

Lite imponert over departementet

Norsk Faglærerlag vokste, og det ble orden i systemene, men Sandvik er ikke imponert over dem han skulle forhandle med i departementet.

– De ansatte jurister, som ikke hadde kompetanse på fagområdet, og organiseringen var bygget opp som under dansketiden. Det var et sjokk å møte mangel på system, og vi pleide å kalle byråsjefen for berosjefen, for lite ble gjort.

Sandvik kunne legge fram detaljerte forhandlingskrav på vegne av Faglærerlaget, og opplevde at han ble behandlet nedlatende.

Tidligere Unio-leder Anders Folkestad sier han har kjent Steinar Sandvik i mange år.

– Først som "konkurrent" i Faglærerlaget - men særlig fra tiden i Lærerforbundet.

– Steinar var både standhaftig og kreativ – uansett hvilke oppgaver han tok på seg. Som forhandler kunne han være sta og stridbar, men også fleksibel når det trengtes for å finne løsninger. I tillegg hadde han inngående kunnskap om lover og regler. Han kunne avtaleverket ut og inn.

Full av kunnskapstørst

– Steinar søkte stadig ny kunnskap og innsikt, og det var ikke tilfeldig at datateknologi og IT ble viktige arbeidsområder i den siste delen av yrkeskarrieren. Han var blant annet IT-sjef i Lærerforbundet.

– Men ikke minst – Steinar var og er en likandes kar, med underfundige kommentarer om stort og smått.

Sandvik selv fortsetter historien om forhandlingene i departementet:

– Da måtte jeg vise til lovverket, der det står at partene er likeverdige. Dette gjorde forhandlerne fortvilet, og det var ille for departementet at de ikke var bedre forberedt. En byråsjef torde ikke stå i striden og slapp opp for argumenter. Han kom hjem til lederen av Faglærerlaget om kvelden og var helt fortvilet, og ba om at de ikke måtte sende meg for å forhandle. Jeg hadde klarert alt med sentralstyret, så da de ville ha meg ut, var det en stygg sak.

Aktuelle oppgaver på den tiden var å få opp lønnen og få på plass en vurdering av lærernes kompetanse. Tidligere hadde yrkesopplæringen skjedd i bedriftene eller på ulike steder som husflidsskole, husstellskole, landbruksskole og fiskerfagskole. Etter hvert ble disse samlet under en modell.

Mangel på fagfolk som ville bli lærere

– Det var vanskelig å få fagfolk til å bli lærere, for de var etterspurte ute i bedriftene, der de også betalte bedre.

Sandvik har vært motoren bak «Håndbok for undervisningspersonell». Dette er et tykt verk, som kunne gi svar på det meste.

– De ble flaue i departementet da de så den, og lurte på hvorfor de ikke hadde gjort denne jobben selv, sier Sandvik. Han var en kriger når faglærerlaget la fram sine krav, og hjalp også departementet med rundskriv.

– Det må gå an å lese lovtekstene uten å være jurist.

 I de 13 årene som Sandvik var generalsekretær, reiste han landet rundt, og han var ofte med på årsmøtene i fylkeslagene.

– Det var mye jobb og mye moro.

– Var det store forskjeller på lagene?

– I Vestfold var de snille, og det var alltid god stemning. Dro du på andre siden av fjorden til Østfold, så kranglet de, og det var krig på kniven. Det samme gjaldt i Sogn og Fjordane. Kom du til Finnmark, var det helt annerledes. Der møtte medlemmene opp for å vinne festen.

Steinar Sandvik ler og legger til en liten historie.

– I Finnmark hadde de en leder som ble gjenvalgt i flere år, men han ville alltid ha den samme feiringen. Selv om det var minus 40 i Karasjok, skulle han sitte naken i ei trillebår og bli kjørt rundt hotellet.

Etter tiden som generalsekretær var Sandvik konsulent og rådgiver i Norsk Faglærerlag, IT-sjef i Lærerforbundet og IT-konsulent i Utdanningsforbundet, der de fleste nå er samlet. I tillegg har han drevet gård i Geithus i 10 år ved siden av annen jobb.

– Jeg har alltid vært en arbeidskar og har satt opp både paviljongen og verkstedet her på eiendommen, så jeg skulle ha klart med på den måten også, sier veteranen, som er fingerferdig og nøyaktig.

 Skiftet ut rektorer

En av oppgavene som Steinar Sandvik tok på seg, var å skifte ut rektorer.

– Det ble strid på en del skoler mellom øverste leder og de ansatte. Skylden kunne ligge på begge sider, men lærerne var i stort flertall. Vi kommer heller ikke utenom at en del dyktige fagmenn ble rektorer, men de kunne ikke lede.

– Hva var hemmeligheten for å lykkes?

– Jeg ga en oppskrift til lærerne. De skulle samle dokumentasjon på hva som ikke fungerte, og levere den til fylkeskontoret. Så kalte jeg inn rektoren, som jeg tok med ut i marka for å snakke. Da vi gikk der, ville jeg gjerne høre når i yrkeslivet vedkommende hadde trivdes best. Oftest var det i en annen stilling enn som rektor. Spørsmålet var da om han kunne tenke seg å gå tilbake dit og beholde fordelene, og slik ble det oftest. Til sammen hadde jeg 12–13 slike saker, og det var masse arbeid, sier Sandvik.

 Aktiv pensjonist

Nå har Sandvik hatt over 20 år som pensjonist, men han har ikke ligget på latsiden. Sammen med broren har han kjøpt og satt i stand slektsgården på Helgeland, og han har drevet slektsgransking og laget en slektsdatabase, som nå er overdratt til en stiftelse.

I 2005 startet Sandvik den lokale miljøbevegelsen «Bevar Røyken grønn», som er en paraply for 13 foreninger i Røyken og Hurum. Bevegelsen kjemper mot planer i kommunen de mener vil ødelegge miljøet, og innsatsen har gitt resultater.

Sang, musikk, fotografering og data har også toppet listen over aktiviteter, ved siden av å være i hobbyverkstedet.

Nå er det kommet en del hindringer i veien, men Steinar Sandvik gir seg ikke. Huset er bygget om så han kan bevege seg rundt selv om han ikke kan se, og det er tatt hensyn til at han kan ha problemer med balansen. I annen etasje er det kommet på plass et treningsapparat, som brukes flittig, og med litt støtte fra en personlig assistent kan han gå turer på opp mot to timer.

Må berge bosetningen i nord

Den tidligere skolemannen følger godt med på hva som skjer på området, og mener det var rett med skolenedleggelser i Innlandet. Selv om det førte med seg mye uro.

– Utviklingen går sin gang, og elevgrunnlaget er ikke der. Folk flytter fra bygdene i østlandsområdet og overbefolker Oslo. Hvorfor vet jeg ikke, men det er blitt den naturlige utviklingen. Du kan kjempe en stund, og argumentere med at du vil opprettholde kulturen, men de som flytter, finner arbeid og flere kulturtilbud i hovedstaden.

Sandvik er ikke så redd for sentraliseringen i østlandsområdet, men når vi kommer helt nord i landet, er han krystallklar.

– Vi er nabo med Russland, og vi må gjøre alt vi kan for å berge bosetningen. Den bør helst fordobles, for blir området liggende øde, er vi ille ute, advarer Steinar Sandvik. 

102 år gamle Ingrid Opdøl hedret av regjeringen for sin krigsinnsats

Norge blir et fattigere sted om vi ikke hegner om fagfolka våre