Rasmus (15) øver på småprat med roboten Robbie

– Hva spiser en robot? Spør Rasmus.

Han tygger på et blått viskelær og ser ut i lufta mens han venter på svar.

– Jeg spiser strøm. Hva liker du å spise?  Svarer Robbie, som roboten heter.

– Jeg liker å spise pølse og pølsebrød til middag, kontrer Rasmus.

I et møterom sitter det tre elever i ulik alder rundt et bord. Ved siden av elevene sitter det også fire lærere. Vi er ved Frydenhaug skole i Drammen, en spesialskole med rundt 90 elever, der mange av elevene har en autismediagnose. 

– Pølse er også godt, sier Robbie.

I pausene mellom samtalen hører man klapring på et tastatur. Det er lærer Jarle Hollund som er "hjernen" til den lille roboten i dag.

Forsker i klasserom

Samtalen med Robbie er en del av et større prosjekt.

ROSA-prosjektet er et femårig forskningsprosjekt der 20 elever med autismespekterforstyrrelse har deltatt i utprøving av hvordan roboter kan brukes i undervisning. Prosjektet er nå i en avsluttende fase, og forskerne mener resultatene peker i positiv retning:

– For flertallet av elevene ser vi økt engasjement, økt oppmerksomhet og delt oppmerksomhet. Dette er forutsetninger for læring. Så hypotesen er at det gir potensial for økt læring, sier sjefsforsker på prosjektet, Kristin Skeide Fuglerud, fra Norsk regnesentral. 

Hun påpeker at studien er liten, og at det kreves mer forskning for å si noe sikkert om læringseffekten. Man vet for eksempel ikke om det elevene lærer i klasserommet, blir overført til andre settinger. 

– Det er ekstremt vanskelig å måle om dette faktisk gir læring, og hva som skjer når roboten tas bort. Vi ser enkelteksempler på at ferdigheter overføres, men vi har ikke klart å samle systematiske bevis på det, sier Fuglerud.

Det er blitt forsket på roboter i samspill med autistiske barn før, men de fleste tidligere studier er gjort i en klinisk setting, ikke i en klasseromssetting som her.

Skolen har fått være med på å velge robot, undervisningsopplegg og medvirke til design av studien. Lærerne har også gjennomført forskningssesjonene og vært med på å tolke dataen.

Styres av lærerne

Roboten er nesten i øyehøyde med elevene når den står på bordet - og Robbie vrir hodet mekanisk mot den som snakker.

Han reagerer på stemmer, har ulike aktiviteter man kan velge fra, og styres via fjernkontroll. Hvor man også kan skrive inn dialog.

Men akkurat i dag funket ikke fjernkontrollen; selvfølgelig. 

En nettverkskabel er reserveløsningen. Og både prat, dans og sang styres fra en Macbook i hjørnet av bordet. Robbie innfrir likevel fort forventningene med en klassisk robotdans som en del av reportoaret. Klikk på videoen for å se en elev danse med Robbie:

Stemmen er lys og vennlig, med en liten robot-aksent i den ellers så østlandske tonen. Hadde han hatt litt pels, kunne han fort blitt en ny kosebamsefavoritt.

Da forskningen startet for fem år siden, hadde ikke kunstig intelligens og språkteknologi kommet langt nok for denne målgruppen.

Utfordringer med stabilt nett, kommunens brannmur og andre tekniske ting, har generelt vært en av barrierene i prosjektet. 

Men en av de viktigste lærdommene fra prosjektet er ifølge forsker Fuglerud, at teknologien ikke fungerer av seg selv.

Læreren er avgjørende

– Robotene kan ikke erstatte den kompetansen læreren har. Når lærerne har god kompetanse, kan de bruke den på en veldig god måte, sier hun.

– Men kan teknologi bli en “quick fix” på strukturelle utfordringer i skolen? At den bare blir satt inn som en slags underholsningsmaskin med sanger og dans, i mangel på lærere?

– Ja, det er en viss fare for det. Jeg husker selv at hvis vi hadde vikar på skolen, så fikk vi spille spill eller se film. Så det kan jo skje. Men det er en fare hvis man tror at bare ved å sette roboten der, så øker læringen. For det gjør den ikke nødvendigvis, sier forskeren.

Rektor ser positive effekter

Robbie har Frydenhaug skole fått til odel og eie. Og de har ingen planer om å slutte å bruke den.

– For noen kan faktisk det å prate med en robot være en åpning inn til å kunne ha en samtale med andre mennesker, sier rektor Renate Jensen.

Hun forklarer at mange elever på autismespekteret kan oppleve sosial kommunikasjon som krevende.

I møte med andre mennesker må de forholde seg til flere ting samtidig – blikk, mimikk, kroppsspråk og tonefall.

Med roboten blir samspillet mer forutsigbart, og det kan gjøre det lettere å holde fokus på det som blir sagt.

– Derfor var det et bevisst ønske om å få en robot som var nøytral i uttrykkene sine, og som faktisk så ut som en robot og ikke et menneske, forklarer Jensen.

– Men er det ikke viktig å lære å prate med andre mennesker? Hvordan kan en robot erstatte det?

– Aldri. Det kommer alltid først interaksjon med et menneske, og så kommer Robbie etterpå.

Anbefaler andre å prøve

Rektoren har stor tro på Robbie som et supplement til undervisningen, i kombinasjon med gode pedagoger.

Hun beskriver et uvanlig stort engasjement på skolen. Samtlige lærere har vært involvert på en eller annen måte.

– Og det er ingen som har klagd, selv om det har kostet. Det er ganske unikt. Når vi ser hvordan elevene reagerer når Robbie kommer inn, da er du berga. Da spiller det ikke så stor rolle hvor krevende det har vært å få det til.

Samtidig legger hun ikke skjul på at prosjektet har krevd mye.

– Det koster av ressurser, det koster tid. Det koster engasjement. Det koster egenkapasitet til å kunne gjøre noe i tillegg til den faste stillingen, sier hun.

Likevel mener hun erfaringene er så gode at andre skoler bør tørre å prøve.

– Hopp i det. Man må ikke være så redd for å prøve nye ting. Går det ikke, så går det ikke. Da har man prøvd.

Statped er avventende

Statped har lite erfaring med denne typen teknologi, og vil ikke konkludere om prosjektet i Drammen.

– Generelt så mener vi at det å ta i bruk all type teknologi krever god faglig kompetanse og god kjennskap til hvordan elever med nevrodivergens fungerer. Personer med autisme er forskjellige. Noen vil motiveres veldig av å bruke teknologi og synes dette er en spennende måte å lære på, mens andre vil kanskje ikke ha særlig nytte av det.

Avdelingsleder Mari Kalvø understreker at det er avgjørende hvordan teknologien brukes, og hva målet er.

– I vår rådgivning legger vi vekt på at personer rundt bør ha ferdigheter til å forstå personer med nevrodivergens. Det er ikke nødvendigvis eleven som skal endres. En slik tilnærming vil kunne føre til maskering, noe som igjen kan skape stress og være energikrevende for eleven som har autisme.

På spørsmål om dette bør rulles ut til flere skoler, er hun tilbakeholden.

– Generelt bør slike tiltak være godt forskningsforankret. Det er mange uavklarte spørsmål rundt effekt og bruk av denne teknologien som vi tror det er nyttig at det nå samles systematiske erfaringer med og forskes nærmere på, skriver Kalvø.

– En venn

Tilbake på møterommet går økten med Robbie mot slutten. Lærerne samler sammen de folierte arkene med symboler som ligger spredt på bordet. Rasmus spør om han kan få ta bilde av Robbie på Ipaden.

– Hva er det du liker så godt med Robbie? Spør en av lærerne, og ser på Rasmus.

– At han er en venn, svarer han.

Etter en liten foto-sesjon blir det stille i rommet. Så skrur læreren av roboten. Hva som skjer når Rasmus og de andre elevene går ut av klasserommet, vet forskerne fortsatt for lite om.