Norge blir et fattigere sted om vi ikke hegner om fagfolka våre

Debatt: Faren min var snekker. Eller det vil si: Folk kalte ham snekker.

Thom Jambak NESTLEDER i Utdanningsforbundet

Publisert mandag 25. desember 2023 - 08:00 Sist oppdatert mandag 25. desember 2023 - 09:22

Faren min var snekker. Eller det vil si: Folk kalte ham snekker. Han var utdannet skipselektriker i bunn og seilte i utenriksfart. Da min mor endelig fikk ham hjem fra de sju hav, var frihetstrangen stor, og et yrke der det var stor fleksibilitet og selvstendighet, var snekkeryrket.

Min far begynte å sette opp hus sammen med sin far. Det var ingen krav til utdannelse, kompetansen gikk fra far til sønn. Da min bestefar ble pensjonist, fortsatte faren min alene.

Gudene vet hvordan han klarte å sette opp hele hus helt alene. I sol og regn, både sommer og vinter. Jeg var med ham på jobb noen ganger i løpet av oppveksten. Ofte var det dager da det var mye bæring eller det skulle legges takstein eller settes opp takstoler. Det hendte ofte at materialene ble lastet av femti meter fra huset, og at lekter og to-tom-fire måtte bæres det siste stykket.

Faren min tok en tur av gangen. Han visste hvordan man skulle bære. Man kunne nesten ikke se han jobbe, det var akkurat som stendere, takstoler, bærevegger og panel bare dukket opp rundt ham.

Stillas

Alltid var det med et par ekstra to-tom-seks med materialene. De ble brukt til stillas. Stillaset ble slått opp med plankerester og overskudd fra byggingen. Faren min datt aldri ned, og selv som 89-åring har han en balanse som en 50-åring kan misunne ham.

Selv om faren min ikke hadde utdannelse innenfor snekkerfaget, var han en håndverker. Kjennskap til materialenes egenskaper, styrker og svakheter var bygd på erfaring. Listing med profilerte lister i rom med mange vinkler tok den tiden det tok, men det skulle gjøres ordentlig. Et rekkverk på en trapp hadde han inngående kjennskap til hvordan skulle se ut og, ikke minst, føles.

Idrett var det lite av på fritiden til faren min. Det var restitusjon som gjaldt. Men han hadde overskudd og energi til å holde en stor hage og dyrke sine egne grønnsaker, i tillegg til at det alltid var et ombyggingsprosjekt på gang i huset vi bodde i. Da han kom hjem fra arbeidet, satte han til livs en mengde middagsmat. Det var ikke en fettrest igjen i panna, og fisken vi fisket i helgene, ble fortært med mengder av smør. Kjøttkakene gikk ned på høykant, og det var mange av dem.

Måltidet var en mellomting av seremoni og nødvendig påfyll av energi. Likevel var han tynn, senete og fryktelig sterk. I løpet av arbeidsdagen spiste han seksten brødskiver og drakk en termos med kaffe. Annet påfyll av væske var unødvendig, mente han.

Arvet etter faren hans

Verktøykassa hans var helt spesiell. Den var arvet etter faren hans. Den var smal og lang med et langt håndtak. Den rommet syler, dor, hammere, tommestokker og vater. Borene var hånddrevet. Verktøyet var brukt i generasjoner før. Sagene var flere, rottehale, stikksag. På kveldene filte han opp sagene og tok vare på metallsponet. På trappa utenfor huset vårt drysset han sponen over en tent fyrstikk, det ble nyttårsaften i noen sekunder.

Firmabilen til faren min var familiens VW Variant stasjonsvogn. Markedsføringen hans var ryktet i lokalmiljøet, bilen trengte ingen reklameplakater. Man visste hvem som kjørte den bilen.

Fagromantikk

Dette kan kanskje virke som fagromantikk. Og jeg har delte meninger om hvordan yrket har utviklet seg. Det er enda godt at vi har fått en god utdanning, og at det kreves fagbrev.

Jeg tror for eksempel få ønsker seg tilbake til HMS-situasjonen min far var i. Kanskje heller ikke at arbeidet var så fysisk krevende og feriene korte. Men det er nok mange som kan ønske seg bort fra krevende kunder, mas på mobiltelefonen og rigide regler om dokumentasjon. Følelsen av å ikke ha tid til å levere den kvaliteten som snekkeren i deg helst vil levere, når anbudsrundene tar helt av, kan sikkert ta livsgleden av en gjennomsnittssnekker.

Så selv om det er store fordeler med at bransjene har blitt mer og mer strømlinjeformet, er det også mulig at vi har mistet noe på veien. Hus skal leves i, og det har kanskje noe å si om det er bygget og formet av en fagmann som har tradisjonene og byggeskikkene med seg i yrket sitt. Og ikke minst vil det ha mye å si at en fagmann- eller kvinne har yrkesstolthet og mulighet til å utøve faget sitt uten å tvinges til lettvinte løsninger.

Norge blir et fattigere sted både kulturelt og materielt om vi ikke hegner om fagene og fagfolka våre.