Skolen har større problemer med mangel på ansatte enn barnehagen
Debatt: Skolens bemanningskrise får mindre oppmerksomhet enn barnehagens.
I en kommentar på Utdanningsnytt.no 8.6. gir Harald Wollebæk følgende beskrivelse av farene ved mangel på folk i barnehager:
«Det er episoder der barn kommer seg over gjerdet ved hjelp av en høy snøfonn. Om barn som blir alene på avdelingen når ansatte må ut i et nødvendig ærend. Om barn som blir sittende fastspent igjen på bussen og blir med videre når turen er over. Små barn er blitt liggende i vogna etter å ha kasta opp.»
Men det er noe uklart hva han anser som et rimelig botemiddel: På den ene siden skriver han at det «… kan være et godt virkemiddel for å få flere assistenter og barne- og ungdomsarbeidere inn i barnehagen. Det er disse det er klart flest av i barnehagene, og de er helt avgjørende for at de kan drives på en forsvarlig måte».
På den annen side viser han til at «ifølge Utdanningsdirektoratet mangler det 2600 barnehagelærere på å oppfylle den lovfesta pedagognormen på en barnehagelærer på 7 barn under og 14 barn over tre år». Og han viser til at «til tross for en liten oppgang i år er antallet søkere til barnehagelærerutdanningene halvert siden 2019».
Konklusjonen er vel en slags «ja takk, begge deler»: «Å sørge for flere ansatte med annen bakgrunn er med på å gjøre det lettere for [barnehagelærerne] å gjøre denne viktige jobben. Men vi kommer ikke utenom at det også må bli mer attraktivt både å søke seg til yrket og å bli der.»
Det bemerkelsesverdige her er at mangel på folk i barnehagen blir ensidig fokusert, uten at man ser dette i forhold til mangel på folk i skolen. På tross av hva departementet og statsråden hevder, senest i en debatt om lærerutdanning i Stortinget 28.5. («Etter flere år med nedgang økte søkertallene i fjor, og det er jeg glad for.»), har utviklingen i søkning ikke snudd de siste årene. Den sank i fjor, når man hevder noe annet, er det fordi man ved publisering av søkertallene ikke regnet med de drøye 1100 som søkte ved lokale opptak etter at opptakskravene var fjernet, og har fastholdt feilen, og altså endog feilinformert Stortinget, i stedet for å korrigere den. Og søkningen sank ytterligere i år.
Det ‘positive’ som har skjedd, er at man i forfjor (2024) fjernet opptakskravene alle steder unntatt ett; dermed kunne man ta opp flere. Men det medførte samtidig at søkningen til barnehagelærerutdanning gikk ned, fordi de som søkte slik utdanning som en omvei uten opptakskrav til lærerutdanning, ikke lenger trengte å ta omveien.
Sammenfattende er det slik:
Mangel: Wollebæk oppgir at det mangler 2600 barnehagelærere. Vel, «antall lærere som ikke oppfyller kompetansekravene» er ifølge grunnskolestatistikken 3255.
Søkning: Som nevnt har barnehagelærerutdanningen en liten økning i år; grunnskolelærerutdanningene har to år med nedgang.
Endringsmuligheter: Kanskje viktigst: Mangelen i barnehagen kan avhjelpes ved å endre forholdstallet mellom barnehagelærere og assistenter. Slike muligheter er begrensede i skolen, selv om det ville hjelpe å ha større klasser i sentrale strøk, bl a ved å skrote lærernormen. Men det er stor forskjell på å justere forholdet mellom to bemanningstyper, og å senke bemanningen.
Sett opp mot disse tre forholdene er det vanskelig å forstå det ensidige fokus på barnehagen. Og det trengs ikke treårig høyskolelærerutdanning for å ta hånd om den type problemer som er skissert innledningsvis.
