Barn på avveie – og et ansvar som skyves nedover
Debatt: Avvik i barnehagen må ikke bare brukes til å skjerpe ansatte. De må også løftes oppover og endre rammene som gjør avvik mulig.
Utdanningsnytt skrev 27. mai om avviksmeldinger fra kommunale barnehager i Trondheim. Saken bygger på innsyn i 3633 avviksmeldinger fra 99 kommunale barnehager de siste tre kalenderårene. Av disse handler 1027 om bemanning og vikarmangel, mens 384 gjelder barn som har vært på avveie eller uten tilsyn.
Tallene gjør inntrykk. Artikkelen beskriver barn som blir borte på tur, kommer seg over eller under gjerdet, blir sittende igjen på buss, sover uten tilsyn eller blir værende alene inne på avdelingen. Slike hendelser er alvorlige. Barns trygghet kan aldri behandles som en praktisk detalj i en travel hverdag.
Sammensatte årsaker
Samtidig må vi være varsomme med å gjøre slike avvik til et spørsmål bare om enkeltansattes feil. Når avvik gjentar seg, må vi spørre hva slags organisering som gjør feilene mulige. Hvem hadde ansvar akkurat da? Det må undersøkes. Men det holder ikke dersom svaret alltid blir at ansatte må skjerpe seg, telle bedre eller dokumentere mer.
Bemanning handler ikke bare om hvor mange voksne som er på jobb. Det handler også om hva de voksne forventes å gjøre samtidig. I barnehagen skal ansatte ha tilsyn, skape trygghet, støtte lek, håndtere måltider, garderobe, hvile og overganger. Pedagogiske ledere skal i tillegg planlegge, dokumentere, veilede personalet, samarbeide med foreldre, følge opp enkeltbarn og delta i møter og prosjekter.
Når alt dette presses inn i samme arbeidsdag uten tydelig arbeidsdeling og beskyttet tid, øker risikoen for at oversikten glipper. Det betyr ikke at ansatte ikke tar ansvar. Tvert imot viser avviksmeldingene at ansatte faktisk sier fra. Problemet oppstår når avvikene registreres, men ansvaret likevel skyves nedover.
Ledelsens ansvar
Her har også barnehageledelsen et etisk ansvar. En styrer skal følge lovverk og sikre drift. Men ledelse kan ikke bare bety å oversette krav ovenfra til press nedover på ansatte. Når rammene ikke er gode nok, må avvik løftes videre i systemet. De må ikke bare behandles som noe de ansatte må løse med mer innsats, mer fleksibilitet og enda flere oppgaver.
Lojalitet i barnehageledelse kan ikke bare være lojalitet oppover mot kommune, eier og rapporteringskrav. Den må også være lojalitet mot barna, mot de ansatte og mot barnehagens etiske samfunnsmandat. Dersom ledelsen vet at de ansatte strekkes for langt, men likevel fremstiller problemet som manglende rutiner på avdelingen, svekkes både ytringskulturen og tilliten til avvikssystemet.
Avvik skal ikke være en mappe som lukkes på papiret. De skal være et grunnlag for endring. Hvis over 1000 meldinger handler om bemanning og vikarmangel, og hundrevis handler om barn på avveie eller uten tilsyn, må spørsmålet være større enn hvem som gjorde feil i øyeblikket. Spørsmålet må være om barnehagen er organisert slik at ansatte faktisk kan gi barna det trygge og pedagogiske tilbudet de har krav på.
Barn trenger voksne som ser dem. Ansatte trenger ledere og eiere som ser hva arbeidet faktisk krever.
