Nå mister elever med dysleksi skolebøker!
Debatt: Hvis en elev ikke får tilgang til innholdet i læreboka, hjelper det lite at retten til opplæring finnes på papiret.
Publisert
Sist oppdatert
Det er vanskelig å forstå hva som skjer i norsk skole akkurat nå. Vi er alvorlig bekymret.
Regjeringen og kunnskapsministeren har gått hardt ut mot skjerm i skolen. Nå diskuteres det til og med å utvide reduksjonen av skjermbruk til mellomtrinnet. Skjerm fremstilles ofte som et problem i seg selv – som om «skjerm» bare handler om distraksjon, skrolling og underholdning.
For mange elever er dette ikke en debatt om skjerm. Det er en debatt om tilgang til læring. For mange elever med dysleksi er skjerm selve nøkkelen: Det er der teksten kan leses høyt. Der ordene kan forklares. Der eleven kan skrive med støtte. Der fagboka faktisk blir tilgjengelig.
Og samtidig som denne debatten raser, kommer nå en alvorlig beskjed fra Statped: Fra skoleåret 2026/2027 skal skolelydbokordningen avvikles for elever med dysleksi og andre lesevansker. Ordningen skal kun gjelde elever som er blinde eller sterkt svaksynte.
Det betyr i praksis at mange elever mister et av de viktigste kompenserende hjelpemidlene de har hatt tilgang til. Dette er en svært alvorlig utvikling.
Ikke fordi dagens ordning er perfekt
La oss være tydelige:
Skolelydbøkene slik de finnes i dag, er ikke nødvendigvis den beste løsningen for elever med dysleksi. Disse læremidlene er utviklet for elever med synshemming, og mange elever med lesevansker trenger andre former for støtte.
Digitale læremidler med integrert lyd, visuell støtte og fleksible løsninger kan i mange tilfeller fungere bedre. Men da må disse løsningene faktisk finnes, og de må være tilgjengelige for alle.
Det er akkurat her problemet oppstår. Skolelydbøker handler ikke om fritidslesing. De handler om tilgang til fag, om å kunne:
følge undervisningen
lese historie
forstå naturfag
delta i samfunnsfag
bestå videregående skole
studere
Likeverdig opplæring kan ikke være avhengig av postnummer og kommuneøkonomi
I dag finnes det ingen nasjonal garanti for at elever med dysleksi får tilgang til tilrettelagte faglæremidler.
Tilgangen varierer enormt, mellom kommuner, mellom skoler, mellom fag, mellom forlag og mellom hvilke digitale løsninger skolen har råd til.
Noen elever får gode løsninger. Andre får nesten ingenting.
Dette er ikke bare våre erfaringer i Dysleksi Norge.
Riksrevisjonen har allerede dokumentert store mangler i tilgangen på læremidler i norsk skole. Også Utdanningsforbundet har advart om at mange skoler mangler nødvendige læremidler.
Likevel velger Statped nå å fjerne en eksisterende ordning – før et reelt alternativ er på plass. Det er vanskelig å forstå logikken i dette.
«Mindre skjerm» høres enkelt ut, men virkeligheten er ikke enkel.
I den offentlige debatten snakkes det ofte om skjerm som om alt digitalt er det samme. Men:
En fagbok med lydstøtte er også på en skjerm.
Tekst-til-tale er på en skjerm.
Digitale ordforklaringer er på en skjerm.
Tale-til-tekst er på en skjerm.
Tilrettelagte fagbøker fra forlagene er på en skjerm.
Når politikere snakker om «mindre skjerm», uten å skille mellom underholdning og pedagogiske hjelpemidler, skapes det et bilde av at digitale verktøy i seg selv er problemet.
For elever med dysleksi kan dette få alvorlige konsekvenser.
For dem handler ikke skjerm om bekvemmelighet.
Det handler om tilgang til læring.
En beslutning som rammer de elevene som allerede strever mest
Det mest alvorlige med denne endringen er kanskje tidspunktet.
Norsk skole står allerede i en krevende situasjon:
store forskjeller mellom kommuner
manglende læremidler
usikkerhet rundt digitale hjelpemidler
en stadig mer polarisert skjermdebatt
elever som fortsatt går gjennom skoleløpet uten å bli fanget opp
Da burde vi bygge opp flere tilgjengelige løsninger, ikke fjerne dem.
Vi i Dysleksi Norge er derfor svært bekymret for konsekvensene denne beslutningen kan få.
Vi mener det er uforsvarlig å avvikle skolelydbokordningen for elever med dysleksi før det finnes en nasjonal, forpliktende og likeverdig løsning på plass. Og når alternativet ikke finnes i praksis, betyr dette at elever mister tilgang til faglig innhold de tidligere har hatt tilgang til.
Hvis en elev ikke får tilgang til innholdet i læreboka, hjelper det lite at retten til opplæring finnes på papiret.
