Lærer Lars Peter kunne verken lese eller skrive før femteklasse. For ham ble skjermen redningen. 

– Når du allerede er han med eksem og astma, som også smatter når han spiser, så er det ikke så gøy å i tillegg få en diger PC plassert på pulten. Eller å bli bedt om å gå på “datarommet”.

Lars Peter Østrem (36), lærer ved Ytre Enebakk skole og høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, skulle hvertfall ikke bli lærer da han vokste opp. 

Skolen var et ensomt sted der han alltid var den som skilte seg ut og ble hakket på. 

Han beskriver mobbingen på barneskolen som grov.

– Jeg var langt nede, og ser man i dagbøkene mine så hadde jeg mange planer for å avslutte livet. Jeg lærte verken å lese eller skrive før i femteklasse, da ved hjelp av PCén som jeg hadde hatt på pulten siden andreklasse, sier han. 

– Jeg fikk etter hvert diagnosen dysleksi, og da skulle man bruke PC, selv om ingen av lærerne jeg hadde kunne se opp eller ned på det som foregikk på skjermen.

Et sted å være normal

Skriveprogrammer og andre databaserte hjelpemidler ble likevel hans redning, men i begynnelsen opplevdes skjermen som nok en ydmykelse. Dette var på 90-tallet, og alle andre satt naturlig nok med papir og blyant.

– I motsetning til i dag, var det å få PC veldig stigmatiserende. I dag vil en med lese- og skrivevansker langt på vei bruke de samme verktøyene som en elev uten utfordringer, bare med andre tilpasninger.

Hjemme gjorde Sims, Sim City og alle de andre spillene han ble god på, at skjermen og internett opplevdes som et godt sted å være. Plutselig fikk han venner som delte hans interesse for spill, og han kunne snakke med andre barn og ungdom uten å føle seg annerledes.

– Skjermen var en virkelighetsflukt, og det er jo ikke bare en god ting. Men den var uansett et sted der jeg kunne føle meg normal, et sted hvor jeg mestret.

På ungdomsskolen begynte verktøyene etter hvert også å hjelpe ham med selve skolearbeidet.

– Selv om jeg hele tiden manglet lærere med kompetanse innenfor IKT, lærte jeg meg selv å bruke de riktige verktøyene. Jeg bygget min egen PC allerede på ungdomsskolen. På musikklinjen på videregående ble PC-en uunnværlig og en stor motivator, forteller han.

– Lærer skulle jeg i hvert fall ikke bli, tenkte jeg. Men akkurat det forandret seg.

Nå bruker han bevisst egne erfaringer inn i klasserommet:

– Jeg har alltid latt alle bruke skjerm og digitale verktøy. Da skiller ikke de som trenger lesehjelp seg ut. Og så er det viktig å forstå at det ikke bare er de med diagnose som har nytte av verktøyene. Det gjelder egentlig alle.

Blir skremt av foreldre

Lars Peter Østrem har nå, som en av 77 bidragsytere, skrevet om sin opplevelse med skjerm i den nye boken« Logg på!» 

Initiativtagerne til boka, Elisabeth Palmgren, som har lang erfaring fra skole og IT-sektoren, og Torgeir Waterhouse, teknologipolitisk rådgiver og grunnlegger av Lær Kidsa Koding, har invitert et bredt spekter av stemmer inn i debatten om teknologiens plass i skolen. Skjermen gir oss mange utfordringer som samfunn, men stemmene i denne boka vil også gi plass til de mulighetene vi faktisk har fått.

Lars Peter Østrem har kalt sitt bidrag «Kjære skjerm, takk for at du er der for meg!» Teksten bygger på en kronikk han tidligere publiserte i Utdanningsnytt.

– Det er vanskelig å dele en så personlig historie, men jeg tror det er nødvendig, sier han og rister på hodet av den opphetede skjermdebatten som raser mellom skoler, politikere og foreldre.

– Når jeg hører foreldre kjefte på skjermbruk og mase om skjermtid, sauset sammen med skjermbruk i skoletiden, blir jeg faktisk skremt. For dette handler ikke så mye om tiden man bruker, men om hva man bruker skjermen til.

– Det handler vel også litt om tid, den som bare scrolles vekk?

– Jeg er helt enig i at det ikke er bra å sitte time etter time på TikTok, men det gjør vi heller ikke på skolen. Da jeg fikk elevene til å bygge skolen i Minecraft ved hjelp av matematiske utregninger, opplevde jeg at flertallet av elevene frivillig ble igjen på skolen en fredagettermiddag for å gjøre seg ferdig. De måtte regne ut omkrets og samarbeide. Over 50 av 64 elever ble igjen. Det vil jeg si var vel anvendt skjermtid.

Hjemme har han også klare tanker om hvordan skjermen brukes:

– Barna mine får ikke iPad alene, men vi ser på TV eller spiller sammen. Når skjermen blir en sosial arena, med interaksjon og prat, er det noe helt annet enn passiv scrolling.

Han har også startet en av Norges første e-sportklubber for barn og unge, på oppfordring fra elevene.

– Problemet er ikke at de spiller, men at mange spiller alene. Det er som med ishockey — man sender ikke bare barna avgårde alene, uten å stille opp og se hva som skjer på treningen, eller å se en kamp.

Kunnskapsløse lærere

Lars Peter tror den store utfordringen for å få skjerm til å bli en naturlig og veltilpasset del av skolebarns hverdag, handler om utdanning – av lærerne. Selv om dagens lærere er langt mer digitalt kompetente enn hans egne lærere var på 90- og 2000-tallet, mener han det er langt igjen.

– Det var ingen av mine høgskolelektorer på lærerutdanningen som kunne noe om de hjelpeprogrammene jeg brukte da jeg utdannet meg til lærer. Jeg tror mangelen på IKT-kunnskap blant lærere er mye av grunnen til at innføringen av skjerm i norsk skole er gått feil.

Han mener også at budsjettene understreker det han sier.

– De gode digitale programmene finnes, men i mange kommuner er det ikke satt av penger til å betale lisens for å bruke dem. Hadde lærere og skoleledelse hatt den nødvendige kompetansen, sånn at de forsto hva slags digitale muligheter vi faktisk ville ha god nytte av, ville de også kunnet jobbe for at vi fikk bruke dem, sier han. 

– På NKUL, Norges største IKT-messe for skolefolk, er det masse kompetanse. Men mange lærere får verken tid eller penger til å dra dit.

Han etterlyser større fokus på digitalitet i lærerutdanningen:

– Mange som kommer inn på lærerutdanningen kan mye om forbruk av teknologi, men lite om pedagogisk bruk av teknologi. Det er på tide vi tar dette på alvor.

Ikke kast ut boken!

Han viser til Estland, som ligger øverst på PISA-rangeringen i Europa.

– Estland er kjent for å ha integrert digitalisering i skolen på en helt annen og langt mer kompetent måte. IKT er en viktig del av skolehverdagen til estiske barn.

– Mange bekymrer seg for kunnskapskrise og dårlige leseevner blant norske barn. Deler du ingen av disse bekymringene knyttet opp mot skjermens ankomst i norske klasserom?

– Nei, det gjør jeg ikke. Det er ikke skjermen som ødelegger, det er hvordan vi forholder oss til bøkene og biblioteket. Hvordan skaper man interesse for lesing? Ved å fjerne skjermer fra skolen? Jeg er oppriktig kritisk til at man pusher inn en iPad og en PC i klasserommet uten å ha nødvendig kompetanse og en plan for hvordan dette skal brukes. Selvfølgelig skal man ikke fjerne bøkene fordi om det ligger en iPad på hver pult.

Han kan ikke la være å fortelle at han selv er en svært habil leser, mens han ler:

– Nå er ikke jeg noen fasit her, men jeg lærte heller ikke å lese godt på skolen. Det lærte jeg på fritiden, ganske sent, fordi jeg oppdaget Harry Potter. Og jeg hadde nok mer skjermtid enn de fleste. i tillegg til å lese bøker, krever også spillene jeg spilte lesekompetanse og var en forutsetning for å forstå og benytte digitale programmer. 

– Vi skylder ofte på skjermen for utenforskap. Men for meg var skjermen en redning. Vi tror gjerne at hvis vi bare fjerner skjermen, så løser vi problemene, men det er å gå rundt grøten, sier han.

Han tror vi like gjerne kan vende oss til å diskutere skjerm og skole.

– Vi kommer til å ha en kulturkrig om skjerm i 10-20 år, spår han.

– Men i stedet for å skylde på skjermen, må vi løfte kompetansen rundt hvordan vi faktisk bruker den, både hjemme og i skolen.