Norsk skole blir mindre inkluderende

De som argumenterer for å beholde skjermen av inkluderingshensyn, avfeies som litt brysomme debattanter. Det er rett og slett litt provoserende.

Det er lett å forstå bekymringen for barn og unges skjermbruk. Den forstyrrer søvn, er avhengighetsskapende og grenseløs.

Men det er heller ikke noe rart at alle de elevene som er avhengige av digitale læremidler, spør «hva med oss?» når det tas til orde for å bremse digitaliseringen av skolen.

De siste årene har hovedtonen i norsk skolepolitikk vært at hvis «grunntilbudet» i skolen er så inkluderende som mulig, så vil behovet for særtiltak bli mindre. Dette kommer også tydelig frem i den nye opplæringsloven. Opplæringen skal tilpasses slik at elevene i så stor grad som mulig får realisert sitt potensial innenfor fellesskapet. Målet er å unngå unødvendige særløsninger for enkeltindivider. Skolen skal jobbe aktivt for å inkludere alle elevene i klassen – både sosialt og faglig.

Alternativet vil være mer spesialundervisning (nå kalt individuelt tilrettelagt opplæring). Flere særtiltak. Som politikere – på tvers av partier – i årevis har ønsket å se mindre av.

Et av de viktigste enkeltstående tiltakene for å få en differensiert og tilpasset opplæring er digitalt. Det betyr ikke at all opplæring skal foregå bak en skjerm, men det betyr at læreren bruker sitt faglige skjønn og lager gode pedagogiske opplegg i en balanse mellom det analoge og det digitale.

Veldig mange skoler og lærere behersker dette på en god måte.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun sier det er «på tide å trekke i bremsen» og vil det skal være mindre skjerm og mer bøker i skolen. Hun vil også ta bort digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet i småtrinnet.

Dette vil bety at norsk skole blir mye mindre inkluderende. Elever med lese- og skrivevansker vil igjen henvises til særtiltak og særløsninger.

For at de skal få tilgang til hjelp må de fanges opp. Det gjør de ikke i dag. Halvparten av alle dem med dysleksi blir fanget opp på ungdomsskolen eller senere. De vil altså bli sittende nesten hele sin skolegang uten reell tilgang til fagstoffet.

Men det kommer ingen slike forslag for å løse det fra Nessa Nordtun. Istedenfor tar hun til orde for å fjerne de obligatoriske kartleggingsprøvene for 1. trinn. Altså de prøvene som har til formål å identifisere elever som er i risiko for å utvikle dysleksi.

Dysleksi Norge deler bekymringen for barn og unges eksponering for skadelig innhold i sosiale medier og det umulige ansvaret som påhviler dem med å selvregulere bruken av distraherende innhold. Men vi bekymrer oss også for trusselen om å redusere det digitale grunntilbudet i skolen sånn at elever med lese- og skrivevansker blir henvist til særløsninger. Særløsninger de kun kan få om de blir fanget opp. Noe som blir langt vanskeligere uten kartleggingsprøver.

Dersom kartleggingsprøvene ikke er gode nok til å fange opp elever med lese- og skrivevansker, må vi ikke fjerne dem – vi må forbedre dem.

Istedenfor å jage skjermene ut av skolen må vi øke kompetansen hos lærere og lære av de skolene som har funnet gode løsninger. Vi trenger gode digitale sperrer for skadelig innhold, og vi trenger tillit til at profesjonen klarer å finne gode løsninger for å manøvrere i det digitale landskapet fremover.