Når fravær handler om mer enn feber, oppkast og diaré
Debatt: Jeg vet hvordan det føles når skolen ikke lenger oppleves som et trygt sted å være.
For meg innebar det at jeg til slutt var så langt nede at jeg forsøkte å ta mitt eget liv, bare 15 år gammel. Det skjedde ikke fordi jeg manglet vilje til å gå på skolen. Det skjedde fordi jeg gradvis mistet tilliten til menneskene som skulle gjøre skolehverdagen trygg.
Jeg trodde ikke lenger at de voksne rundt meg kunne beskytte meg. Etter hvert mistet jeg også troen på at jeg hadde noe å bidra med, verken i klasserommet eller blant de andre elevene.
Til slutt begynte jeg å se meg selv gjennom andres blikk. Som en byrde. Som bygdetullingen andre kalte meg. Som den sannheten som stod skrevet på lappene jeg fikk i sekken.
Når mennesker rundt deg forteller deg hvem du er lenge nok, begynner løgnen til slutt å føles som en sannhet.
For meg ble det aller tyngst da også de voksne på skolen sviktet.
Da en lærer begynte å krenke meg foran de andre elevene, forsvant den siste følelsen av trygghet jeg hadde igjen. Jeg gikk fra utrygge relasjoner med medelever til å oppleve hele skolemiljøet som utrygt.
Når tilliten til de voksne brytes, kan følelsen av å være alene bli total.
Derfor blir jeg veldig urolig og bekymret når debatten om skolefravær reduseres til spørsmål om holdninger, plikt og terskelen for å bli hjemme.
Når kunnskapsministeren nylig uttalte at barn bør være på skolen med mindre de har «feber, oppkast eller diaré», forstår jeg ønsket om å styrke nærværet i skolen. Men samtidig er det viktig å skille mellom fysisk sykdom og ufrivillig skolefravær.
Forskning på ufrivillig skolefravær, blant annet fra professor Marie-Lisbet Amundsen, viser at mange barn ikke uteblir fra skolen fordi de ikke vil lære, men fordi skolen oppleves som en utrygg arena preget av mobbing, krenkelser, utenforskap eller manglende tilrettelegging.
Ikke all smerte synes på utsiden, og for noen barn handler ikke fravær om manglende vilje til å gå på skolen. Det handler om å ikke føle seg trygg der.
Barn som opplever mobbing, krenkelser eller utrygge relasjoner til voksne, trenger ikke først og fremst strengere krav om nærvær.
De trenger voksne som forstår hvordan det er når skolen går fra å være et sted for læring og fellesskap til å bli et sted preget av utrygghet, ensomhet og frykt.
Derfor er ordene vi bruker i skoledebatten så viktige.
For når myndighetspersoner uttaler seg om skolefravær, bidrar de også til å forme hvordan samfunnet forstår barna og ungdommene debatten handler om.
Når barn og unge som opplever utrygghet, utenforskap, mobbing eller psykiske belastninger i skolen, hører at terskelen for å være hjemme nærmest reduseres til feber, oppkast eller diaré, kan det forsterke følelsen av ikke å bli forstått, trodd eller tatt på alvor.
Derfor er relasjonskompetansen så avgjørende i skolen.
Barn og unge trenger voksne som forstår hvilken kraft de har i møte med sårbare elever – både på godt og vondt.
Relasjonskompetanse er ikke «myke verdier» i skolen. Det er selve grunnmuren i et trygt psykososialt læringsmiljø og kan i ytterste konsekvens være forskjellen mellom livsglede og følelsen av å stå alene i mørket.
En trygg voksen kan forandre et helt liv.
Kanskje var det nettopp derfor jeg valgte å bli lærer.
Jeg visste hvordan det føltes når ingen så bak adferden, frykten eller forsvaret. Derfor ønsket jeg å være den voksne jeg selv hadde trengt da jeg var barn.
I over 20 år har jeg arbeidet tett på ungdom som andre ikke klarte å nå inn til.
Ikke fordi de var umulige å hjelpe, men fordi ingen tok seg tid til å se bak forsvaret de bar rundt seg.
For adferd er kommunikasjon.
Bak uro, sinne, tilbaketrekning eller utagering finnes det ofte historier om traumer, svik, ensomhet, mobbing og psykisk smerte.
Noen ungdommer har opplevd så lite trygg anerkjennelse at selv negative reaksjoner føles bedre enn å bli oversett.
Noe av den adferden vi fordømmer hardest, handler egentlig om et rop om hjelp.
Et rop om å bli sett.
Jeg vet at relasjoner kan redde liv.
Ikke bare fordi jeg har lest om det i fagbøker, men fordi jeg har levd det selv.
Gjennom egne erfaringer lærte jeg hvor avgjørende det er å bli møtt av et menneske som faktisk ser deg.
Kanskje er det nettopp derfor tidligere elever har fortalt meg at det å bli sett, trodd på og møtt med omsorg gjorde at de fant tilbake til seg selv.
At én voksen som brydde seg, kunne være forskjellen mellom liv og død.
I 2024 mistet 739 mennesker livet i selvmord i Norge.
139 av dem var under 30 år.
Bak hvert eneste tall finnes det et menneske som betydde alt for noen.
Derfor må vi tørre å snakke mer åpent om psykisk smerte, utenforskap og selvmord.
Ikke tie.
Ikke snu oss bort.
Ikke gjøre dette til noe vi bare omtaler når tragediene allerede har skjedd.
For vi satt alle en gang i et klasserom med hodet fullt av framtidsdrømmer.
For noen av oss ble de drømmene knust fordi vi ikke passet inn i samfunnets A4-format.
Per Fugelli skrev det kanskje best:
«Vi er alle gode NOK, slik vi er – med styrker og svakheter, store som små.»
Det må vi aldri glemme.
Vær den som ser.
Vær den som inkluderer.
Vær den som strekker ut hånden når andre trekker seg unna.
For jeg vet hvordan det føles når skolen ikke lenger føles trygg.
Og jeg vet hvor livsviktig det er at noen blir værende ved siden av deg til lyset kommer tilbake.
Derfor må vi ikke snevre inn fraværsproblematikken til å handle om feber, oppkast og diaré alene.
Gjør vi det, risikerer vi å overse de barna og ungdommene som ikke er hjemme fordi de er syke, men fordi de ikke lenger opplever skolen som et trygt sted å være.
Det har vi rett og slett ikke råd til.
