Når én satsing utelukker en annen
Debatt: Barnehager i utsatte områder holdes utenfor ekstra bemanningsmidler.
Publisert
Stortinget har de siste årene satset på barnehager i levekårsutsatte områder gjennom tilskudd til økt pedagogtetthet og grunnbemanning. Målet har vært å styrke tilbudet til barn som vokser opp under mer krevende levekårsforhold.
Samtidig har Stortinget bevilget betydelige midler til toppet bemanning i barnehagene. Formålet er å styrke eller avlaste bemanningen gjennom ekstra ansatte utover ordinær bemanning.
Dette er to ulike ordninger med ulike formål.
Likevel ser jeg nå at enkelte kommuner velger å sette disse ordningene opp mot hverandre. I Larvik kommune er barnehager som mottar tilskudd til økt pedagogtetthet og grunnbemanning i levekårsutsatte områder holdt utenfor ordningen med toppet bemanning. Det er vanskelig å forstå logikken.
For dersom levekårsmidlene skal bidra til å møte utfordringer knyttet til barns oppvekstvilkår, inkludering, språk og familiers levekår, hvorfor skal disse barnehagene samtidig holdes utenfor en satsing som skal styrke bemanningen?
Da Stortinget vedtok satsingen på toppet bemanning, var det samtidig meningen at kommunene skulle kunne holde levekårsbarnehager utenfor?
Var det forutsatt at kommunene kunne bruke den ene statlige satsingen som begrunnelse for å avgrense den andre?
Eller er dette et resultat av lokale prioriteringer som ikke var forutsatt da ordningene ble vedtatt?
Spørsmålene strekker seg langt utover Larvik kommune, og jeg mener de fortjener en nasjonal diskusjon.
For dersom kommuner over hele landet legger til grunn at levekårsmidler og toppet bemanning er ordninger som erstatter hverandre, risikerer vi at statlige satsinger med ulike mål og formål i praksis blir behandlet som én og samme ordning. Det kan neppe ha vært hensikten.
Dersom det ikke er slik ordningene er ment å fungere, er det behov for en avklaring. Det haster også, ettersom ytterligere midler til toppet bemanning nå skal fordeles i kommunene.
