Hjemmeundervisning:
Samfunnets ansvar og pedagogiske muligheter

Debatten om forholdet mellom privat og offentlig utdanning i Norge dreier seg som regel om private skoler – både de ideelle og de kommersielle. Spørsmålet som stadig dukker opp, er om slike skoler på sikt kan true fellesskolens mål om samfunnsintegrasjon, sosial utjevning og demokratisk deltakelse. Vi skal ikke lete lenge i stortingsforhandlinger bakover i historien for å finne mange og sterkt ideologiserte debatter om privatskolenes plass i utdanningssystemet. Langt mindre oppmerksomhet har vært rettet mot hjemmeundervisning i politisk sammenheng. Med noen få unntak har heller ikke pedagoger og forskere funnet undervisningstypen interessant.

En mulig forklaring er at hjemmeundervisning aldri har hatt noen vesentlig økonomisk betydning for samfunnet. Dessuten har hjemmeundervisning i lange tider vært et marginalt fenomen målt i antall barn. Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) for 2024/25 viser at det er registrert 382 barn som får grunnopplæring hjemme etter opplæringsloven § 22-5. Totalt ble det registrert 631 369 elever i grunnskolen det samme skoleåret.

Dette er situasjonen i dagens Norge – men den kan endre seg. For ti år siden var tallet på hjemmeunderviste barn 117. I land som USA, Japan, Frankrike og England er hjemmeundervisning ikke bare etablert som et varig alternativ til skoleopplæring, men også i betydelig vekst som følge av samfunnsendringer. Og er nær 400 hjemmeunderviste barn et så lite tall at det forsvarer en manglende politisk og pedagogisk oppmerksomhet? Med denne artikkelen ønsker jeg bidra til et ordskifte om muligheter og utfordringer ved ulike måter barn kan oppfylle opplæringsplikten på.

Utdanning som samfunnsansvar

Når hjemmeundervisning omtales i offentligheten, skjer det som oftest i media. Det har vært saker i dagspressen om barn som har vært utsatt for omsorgssvikt, om isolasjon og bekymringer for ensrettet undervisning. Den store fortellingen i media er at hjemmeundervisning kan skape sårbare situasjoner for barn, både når det gjelder personlig og sosial utvikling og forutsetninger for å kunne delta i samfunnsliv på lik linje med jevnaldrende som går i skole.

Om fortellingen yter hjemmeundervisningen rettferdighet, er et spørsmål i seg selv. Men uansett er utdanning en barnerett og med det også et samfunnsansvar. I Norge har denne retten grunnlovsvern (Grunnloven, 1814/2014, § 109). Samtidig er det et etablert prinsipp, både nasjonalt og internasjonalt, at foreldre og foresatte har frihet til å velge hvilken form for opplæring barna skal ha. Dette følger av en rekke internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til (EMK 1950, protokoll nr. 1 art. 2; Menneskerettsloven 1999; SP 1966, art. 18 pkt. 4; UNESCO 1960, art. V pkt. 1b; United Nations, 1948, art. 26.3; ØSK 1966, art. 13 pkt. 3). Etter norske regler er hjemmeundervisning definert som et likestilt alternativ til den offentlige skolen, på samme måte som private skoler (Opplæringslova, 2023, §2-2).

Med dette innebærer samfunnsansvaret å finne frem til ordninger som respekterer foreldre og foresattes rett til å velge opplæringsform, og som samtidig sikrer barns rett til utdanning som holder tilstrekkelig kvalitet. Hvordan kan vi forstå og balansere særtrekkene ved hjemmeundervisning som grunnopplæring på den ene siden og samfunnets ansvar for barnet og dets utdanning på den andre? Det er ingen tvil om at både offentlige og private skoler representerer typer opplæring som er regulert og har etterprøvbare ordninger for kompetansekrav, kvalitetsvurdering og tilsyn. Den tredje måten man etter norske regler kan gjennomføre opplæringsplikten på, skiller seg ut fra de to første, dels av nødvendighet, men det fins også unødvendige forskjeller.

Underregulert opplæring og tilsyn

Etter opplæringsloven (2023) har foreldre/foresatte plikt til å melde fra til bostedskommunen dersom barn skal få grunnskoleopplæring hjemme. Loven stiller få krav til hva en slik melding må inneholde. I forarbeidene heter det bare at den bør angi tidspunkt for oppstart av hjemmeundervisningen samt navn på barnet og på den voksne som skal stå for den daglige undervisningen. Kommunens oppgave er deretter å sørge for at det føres tilsyn med hjemmeundervisningen innen tre måneder etter at meldingen er mottatt (Prop. 57 L (2022–2023), Til § 22-5 Privat grunnskoleopplæring i heimen).

Tilsynet blir med dette samfunnets virkemiddel for å sikre at barns rett til utdanning blir oppfylt. Det er kommunene som utpeker tilsynslærere. I praksis skjer tilsynet én til to ganger i året. I Utdanningsdirektoratets veiledning om hjemmeundervisning heter det at tilsynet «som regel» skal gjennomføres på den folkeregistrerte adressen til barnet (Utdanningsdirektoratet, 2025, 20. mai). Norsk hjemmeundervisningsforbund, som er en frittstående interesseorganisasjon som formidler informasjon om reg­ler og ordninger for hjemmeundervisere, presiserer at hjemmebesøk fra kommunen «er ikke en del av tilsynet, med mindre familien selv ønsker det». Tilsyn foregår også andre steder, ved en lokal skole, i et bibliotek eller i et samfunnshus (Norsk hjemmeundervisningsforbund, u.å.). Den enkelte tilsynslærer vurderer selv om det er nødvendig å møte barna som får hjemmeundervisning, eller om det rekker å samtale med hjemmeunderviserne.

Etter møte med hjemmeundervisere skriver tilsynslærere en rapport som sendes til kommunen hvor familien er bosatt. Det er utarbeidet forslag til oppsett som beskriver hvordan et tilsyn bør gjennomføres, og hva en rapport bør inneholde. I slike oppsett heter det blant annet at tilsynslærere bør påse at hjemmeundervisere har «en viss grad» av plan og struktur, og at undervisningen behandler «de mest sentrale emner for klassetrinnet i kjernefagene» (Sveiomodellen). Det er rimelig å anta at slike oppsett brukes, men det finnes ingen nasjonalt gjeldende bestemmelse for hvordan undervisningspraksisen skal vurderes og rapporteres til kommunene. Hjemmeunderviste barn deltar som hovedregel heller ikke i skolers kartleggingsprøver, underveisvurdering eller sluttvurdering.

Konklusjonen blir at kvalitetssikring av hjemmeundervisningen og oppfølging av barna fra samfunnets side avhenger av den enkelte kommunes praksis, og med det også av den enkelte tilsynslærers valg og vurderinger. På den ene siden kan vi forstå dette som et tillitsbasert system, hvor kommuner og tilsynslærere har handlingsrom og autonomi til å finne løsninger og til å etablere en praksis som tjener de hjemmeunderviste barna ut fra lokale forhold og kjennskap til barna. På den annen side kan vi forstå dette som et sårbart system, hvor barns utdanningsrett kan glippe som følge av lokale praksiser i Kommune-Norge. Saken nå er uansett ikke om det gjøres gode vurderinger av tilsynslærere i dag, men å sette søkelys på mulige sårbarhetspunkter slik at disse kan diskuteres. Sammenlignet med regelverk for opplæring i offentlige og private skoler fremstår hjemmeundervisning som et område med påfallende svak regulering og med svakt sikkerhetsnett. Kommunenes handlingsrom og selvstyre kan føre til betydelige variasjoner både mellom kommuner og mellom tilsynslærere.

Lovgivernernes intensjon med kommunalt tilsyn er imidlertid klart. Intensjonen er å sikre et vern for hjemmeunderviste barn ved at samfunnet kan fange opp tilfeller hvor retten til opplæring ikke blir oppfylt. Dersom tilsyn avdekker mangler, kan det gis pålegg om skolegang. Et slikt pålegg vil nødvendigvis gripe inn i foreldre/foresatte sin rett til å fritt velge type opplæring, men det har rettslig forankring i opplæringsloven (2023, § 22-5), hvor det heter at hjemmeundervisningen i slike tilfeller ikke er lovlig.

Utfordringen er at vurderinger som danner grunnlag for et pålegg om skolegang, vil være særs komplekse. De må ta utgangspunkt i kvaliteten på den undervisningen som allerede er gitt (fortid), og samtidig vurdere grad av sannsynlighet for at undervisningen fremover vil kunne holde et nivå som kan sammenlignes med offentlige eller private skoler (fremtid). Slike vurderinger vil være forbundet med usikkerhet, og ikke minst vil de stille betydelige krav om innsikt i hjemmeundervisningen i praksis.

Samlet sett hviler det her et særlig ansvar på kommunene, og nettopp derfor er det mer enn uheldig at det finnes lite kunnskap om hvordan tilsyn med hjemmeundervisning faktisk gjennomføres i kommunene i dag. Det er flere tiår siden skoleforskere gikk inn i sakene. Heller ikke nasjonale myndigheter registrerer systematisk data om kommunenes tilsynspraksis, men det finnes enkelte undersøkelser som kan gi et bilde. En kartlegging fra 2021 (Statsforvaltaren i Vestland) viser at flere kommuner mangler rutiner for oppfølging av hjemmeunderviste barn. Noen skoler er usikre på hvordan meldinger fra foreldre/foresatte om hjemmeundervisning skal registreres og behandles, og flere kommuner mangler prosedyrer for vurdering av om barn skal kalles inn til skoleprøver eller pålegges særskilt tilsyn. Slik svikt kan innebære brudd på både opplæringsloven og kommuneloven.

Hjemmeunderviseres undervisningskompetanse

Én sak er samfunnets ordninger for regler og tilsyn, en annen er kvaliteter ved den pedagogiske praksisen i hjemmene. I skolen sies det at den viktigste faktoren for god undervisning er læreren. Ved hjemmeundervisning vil den viktigste faktoren være foreldre og foresatte.

Uavhengig av om undervisningen foregår i skoler eller i hjemmene, har barna etter reglene rett til en jevngod og kvalitativt likeverdig opplæring. Opplæringen som barna får hjemme, skal svare til den offentlige skolens læreplaner og fag- og timefordeling. Også hjemmeunderviste barn skal få tilpasset opplæring ut fra evner og forutsetninger, etter loven på lik linje med barn som går i skoler (Prop. 57 L (2022–2023), Til § 22-5 Privat grunnskoleopplæring i heimen; Utdanningsdirektoratet, 2020, pkt. 2). Og dermed tvinger spørsmålet seg frem: Kan det være rimelig å forvente at hjemmeundervisere sannsynliggjør undervisningskompetanse og undervisningsplaner som viser at opplæringen kan holde nødvendig nivå? Og om vi utvider perspektivet: Er det ikke en fornuftig statsoppgave å stille spesifikke krav til hjemmeundervisning, så lenge den skal være en grunnopplæring den offentlige videregående opplæringen skal kunne bygge videre på?

I Norge har kompetansespørsmålet vært til diskusjon helt fra hjemmeundervisning ble en allmenn rett for folk flest tidlig på 1800-tallet. Spørsmålet har vært, og er fremdeles, hva vi kan forstå med en tilstrekkelig kompetanse for at hjemmeundervisning kan dekke offentlige krav til oppfyllelse av opplæringsplikten. De fleste land i Europa aksepterer hjemmeundervisning som en mulig oppfyllelse av opplæringsplikten, men forskningsrapporten Home education policies in Europe (2018), som dekker 38 europeiske land, viser også at halvparten av landene har valgt å stille spesifikke krav til hjemmeunderviseres utdanning (EU, 2018). Norge er ikke blant disse landene. På et vis kan vi si at det allerede finnes kompetansekrav til hjemmeundervisere, i og med at disse implisitt er nedfelt i form av formaliserte opplæringsmål som undervisningen er forpliktet å nå. Samtidig er ikke kompetansekravene mer spesifikke enn at det fortsatt kan være grunner til å diskutere behovet for å formaliserer flere og mer konkrete krav til hjemmeundervisere og til hjemmeundervisningen.

Et relevant spørsmål som springer ut av drøftingen, er hva vi vet om hjemmeunderviseres utdanningsbakgrunn. Og om vi skal forholde oss til Norge gjennom de siste 20 årene, så vet vi lite. Verken Utdanningsdirektoratet eller andre institusjoner på nasjonalt nivå har oversikt over kompetansen til foreldre/foresatte som står for varig hjemmeundervisning. Kompetansen registreres ikke i utdanningsstatistikken. Når det derimot gjelder lærere i de offentlige og private skolene, så har vi omfattende data om deres utdanningsbakgrunn.

Å stille særskilte kompetansekrav til hjemmeundervisere, hvor foreldre/foresatte også må kunne fremlegge undervisningsplaner til godkjenning, løser kanskje noen problemer, men skaper straks nye. Da binder man frihet til egenskaper ved foreldrene/foresatte. Vi vet fra samfunnsforskningen at utdanningsnivå er forbundet med sosiale sjikt i samfunnet. Dersom samfunnet likevel velger å stille kompetansekrav til hjemmeundervisere, kan grunnlaget være at barns rett til utdanning settes foran foreldreretten. At barneretten i slike tilfeller begrenser individuelle retter til deler av befolkningen, blir i så tilfelle prisen å betale for å ivareta barna. Juridisk sett er hjemmeundervisning forankret i menneskerettighetene og en mulighet for alle foreldre/foresatte uavhengig av utdanningsbakgrunn og undervisningskompetanse. Men det samme er også barnets rett til utdanning. Hva som skal veie tyngst av foreldrerett og barneretter, om disse rettene avstemmes mot hverandre, blir et moralsk spørsmål.

Fremtidens hjemmeundervisning

Med drøftingen ovenfor som bakteppe er det nærliggende å spørre hvordan varig hjemmeundervisning som oppfyllelse av opplæringsplikten kan finne sin plass i et fremtidig utdanningslandskap.

Min posisjon er at det norske samfunnet bør ha rom for pedagogiske alternativer til den offentlige skolen. Denne posisjonen innebærer også muligheter for varig hjemmeundervisning. Jeg tror hjemmeundervisning kan vise seg å bli enda mer relevant i tiden fremover. Det rekker å vise til fenomener som globalisering, teknologisk utvikling og et arbeidsliv som strekker seg over landegrenser og tidssoner, og som stiller stadig nye krav til fleksibilitet. Samfunnsutviklingen internasjonalt tyder også på at grensene mellom det offentlige og det private innen flere sektorer, også utdanningssektoren, blir mindre skarpe enn før. Et mer prinsipielt argument er verdien av å beskytte individuelle retter og friheter i liberale demokratier, som blant annet foreldreretten og religionsfriheten. Det tjener både stat og mennesker at det finnes flere alternativer til den offentlige skolen, og at alternativene som finnes, kan komme mindretallet i samfunnet til gode.

Det er med grunnlag i en anerkjennelse av hjemmeundervisningens samfunnsrelevans og forankring i individuelle retter og friheter at jeg slår til lyd for at samfunnet bør etablere flere og klarere ordninger og regler for privat undervisning. Det kan kanskje oppfattes som en selvmotsigelse å foreslå å regelstyre liberale verdier som man deler, men det bør være mulig å etablere meningsfulle bestemmelser på nasjonalt nivå om kompetansekrav, oppfølging, tilsyn, rapportering og registrering av relevante data i egne databaser for hjemmeundervisning, uten at staten med det unødig begrenser individuelle retter og friheter. Snarere vil jeg mene at foreldrerett og religionsfrihet står seg best for fremtiden gjennom å avstemme disse rettighetene mot barns retter og mot samfunnets oppgave med å verne og hjelpe barn når det blir nødvendig.

Poenget er ikke å gjøre det vanskeligere for foreldre/foresatte å kunne velge hjemmeundervisning for barna, men at hjemmeundervisningen vil kunne tjene på å komme i former som gjør den mer synlig i samfunnet. Dermed blir det enklere å etablere støttesystemer som kan skape politisk og pedagogisk oppmerksomhet rundt at det fins flere måter barn kan oppfylle opplæringsplikten på. Da vil også hjemmeundervisningens særegne pedagogiske kvaliteter kunne komme klarere frem for offentligheten. På dette området er det betydelige innsikter å hente fra praksiser i land som USA, Japan, Frankrike og England.

Det er ikke nødvendigvis problemer med den hjemmeundervisningen som praktiseres i dag, og det er heller ikke nødvendigvis utfordringer med hjemmeunderviseres kompetanse eller med måten tilsynene gjennomføres i kommunene. Det kan vi ikke vite så mye om. Og det er akkurat det som er problemet, at med dagens regler og ordninger så vet vi for lite om grunnleggende kvaliteter ved opplæringen til flere hundre barn i Norge.

Litteratur

EMK. (1950). Den europeiske menneskerettskonvensjon med protokoller. I lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21.05.1999. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_emkn/p1#KAPITTEL_emkn/p1

EU. (2018). Home education policies in Europe. Primary and lower secondary education – Study. https://publications.europa.eu/en/publication-detail/-/publication/ea077239-e244-11e8-b690-01aa75ed71a1/language-en/format-PDF/source-79438729

Grunnloven. (1814/2014). Kongeriket Norges Grunnlov. (LOV-1814-05-17). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17

Kvam, V. (2024). Opplæringsfrihet. Pedagogiske alternativer til den offentlige fellesskolen. Universitetsforlaget.

Menneskerettsloven. (1999). Lov 21 mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. (LOV-1999-05-21-30). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30

Norsk hjemmeundervisningsforbund. (u.å.). Hva er tilsyn? http://www.nhuf.no/tilsyn.html

Opplæringslova. (2023). Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (LOV-2023-06-09-30). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2023-06-09-30

Prop. 57 L. (2022–2023). Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-57-l-20222023/id2967679/

SP. (1966). Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21.05.1999 (Vedlegg 6). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_6#KAPITTEL_6

Utdanningsdirektoratet. (2025, 20. mai). Rundskriv om privat grunnskoleopplæring i heimen. https://www.udir.no/regelverk-og-tilsyn/skole-og-opplaring/rundskriv-om-privat-grunnskoleopplaring-i-heimen/

UNESCO. (1960). Konvensjon mot diskriminering i undervisning. https://www.nb.no/items/a698f8eb83ea02942b308e50062c2b51?page=0

United Nations. (1948). Universal declaration of human rights. https://www.ohchr.org/en/human-rights/universal-declaration/translations/norwegian-bokmal-norsk-bokmal

Utdanningsdirektoratet. (2020). Privat hjemmeundervisning Udir-5-2013. https://www.udir.no/regelverkstolkninger/opplaring/Skoleeiers-ansvar/Udir-05-2013/

ØSK. (1966). Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21.05.1999. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_4#KAPITTEL_4

Om forfatteren 

Vegard Kvam er professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Han har en rekke publikasjoner innenfor utdanningshistorie, utdanningspolitikk og pedagogiske grunnlagsproblemer. Kvam er medlem av forskergruppen Grunnspørsmål i pedagogikken (GRUNNPED). Forskergruppen tar human- og samfunnsvitenskapene til hjelp for utvikling av innsikter i pedagogiske problem av samfunnsmessig relevans, som forholdet mellom likhet og rettferdighet, statsmakt og foreldrerett, menneske og miljø.

Artikkelen bygger på boken Opplæringsfrihet (2024), der forholdet mellom hjemmeundervisning, private skoler og den offentlige fellesskolen blir tatt opp.