Kan KI hjelpe oss å skape den skolen vi alltid har ønsket oss?
Debatt: Kunstig intelligens (KI) tvinger oss til å bygge kompetanse for kritisk bruk, ikke blind tillit.
Publisert
Debatten om hva skolen og høyere utdanning skal være, pågår på mange arenaer. Tidligere NHH-professor Tor W. Andreassen hevdet nylig at dagens utdanningssystem forbereder studentene på en verden som ikke eksisterer.
Både skole og høyere utdanning må utvikles i takt med samfunnet. Men det er ikke slik at alt vi har gjort før, plutselig er utdatert.
Tobias i tårnet – kunsten å vurdere prediksjoner
Mange kjenner Tobias i tårnet fra Torbjørn Egners Kardemomme by. Fra tårnet sitt oppdaget han svarte truende skyer langt borte i øst. Tobias varslet regn, men regnet kom ikke.
Neste dag oppdaget han igjen svarte skyer. Igjen varslet han regn, men denne gangen trodde ingen på ham. Ingen løp hjem etter paraplyene sine. Men den ettermiddagen kom regnet så det plasket i gatene.
Byens innbyggere så forundret på hverandre. «Det var rart», sa de, «denne gangen narret han oss ikke, men allikevel så ble vi narret! Akk ja.»
Avansert værvarsling som er basert på statistikk, maskinlæring og store datamengder, har vi hatt lenge. Forskjellen er at den i dag er så presis at det er lett å glemme noe vesentlig: Den kan fortsatt ta feil – og det gjør den også. Når noe nesten alltid stemmer, blir skepsis vanskeligere å opprettholde.
I møte med KI er det ofte ikke bruken som er vanskeligst, men å vite når vi bør stole på den – og når vi bør la være.
Black box-problemet
Innbyggerne i Kardemomme by behandlet Tobias som en «black box». De spurte ikke hvordan han kom frem til prediksjonene sine. De spurte ikke hvor sikker han var. De vurderte ikke konsekvensene av å ta feil.
Med riktig kompetanse kunne de gjort nettopp det – og handlet annerledes. De trengte ikke å være værmeldere selv, men de trengte å forstå noe om grunnlaget for vurderingene, usikkerheten i dem, og hva feil faktisk innebærer.
Dette er kjernen i KI-kompetanse, og nettopp slik kompetanse må utdanningen gi rom for å utvikle.
Når institusjonen blir avslørt – og hvorfor det er en mulighet
Dekan ved Universitetet i Agder, Anne Cathrine Gjærde, argumenterer for at KI ikke har gjort utdanningsinstitusjonene irrelevante, men at problemet først og fremst handler om svakheter i vurderingsformer. For selv om ingen jeg har snakket med ønsker at utdanning først og fremst skal handle om pugging eller gjengivelse av tekst, er det ofte dette vi premierer.
Som sensor i lærerutdanning vet jeg hvor lite givende det er å lese lange redegjørelser for metoder studentene ikke har brukt. Kapitler fylt ut for å oppfylle et krav om sideantall. Tekst skrevet for å imponere – ikke for å klargjøre.
I dag, med KI som skriveverktøy, kan vi endelig slutte å la oss imponere av lange tekster.
Nå åpner det seg et rom for å tenke nytt. Igjen kan vi stille spørsmålene: Hva vil vi egentlig med utdanning? Og hva skal skolen og universitetet være i en tid med KI?
De fleste er enige om målet: Vi vil ha kritisk tenkende borgere. Men det holder ikke å være enige om hva vi ønsker oss, hvis vi ikke har en tydelig idé om hvordan denne kompetansen utvikles.
Ansvar, konsekvenser og usikkerhet
Når KI brukes til helseråd, oppdage skattesnytere eller politipatruljering, blir spørsmål om ansvar helt avgjørende. Hvem har ansvaret når prediksjonene slår feil?
Vi saksøker ikke værmeldingen når den er feil, for vi vet at det skjer. Men barna mine spør meg ikke om det er stor sannsynlighet for sol i morgen, de spør meg: Blir det sol i morgen? Værmeldingen har nesten alltid rett. Nettopp derfor blir det vanskeligere å lære sunn skepsis.
Problemet med KI er at den ofte er så god at vi glemmer at den kan ta feil.
KI som en anledning, ikke en trussel
Generativ KI kan skrive tekster, løse oppgaver og skrive programkode. Da melder spørsmålet seg: Trenger vi i det hele tatt utdanning – og i så fall hvilken?
Utdanning må endres i takt med samfunnet. Men det betyr ikke at all tidligere kunnskap er utdatert. Tvert imot. KI er ikke først og fremst en trussel mot utdanning, men en anledning til å bli tydeligere på hvilken kompetanse vi faktisk trenger.
Alle bør lære nok om KI til å forstå, vurdere og bruke den kritisk. For det store problemet er ikke at noen ønsker å narre oss – men at vi, uten kompetanse, likevel kan bli narret.
Akk ja.
